Skagerrakkysten er et landskap der omfanget og betydningen av jordbruket er sterkt varierende, mens kombinasjonen av jordbruk med fiske og annen sjørettet virksomhet tradisjonelt har spilt en avgjørende rolle. Fiske, fangst, sjøfart og ulike virksomheter i havnene kunne gi gode inntekter, men innebar også en større risiko enn avkastningen fra et gårdsbruk. Fisk, hval og sjøfugl kom og gikk, mens krig og konflikt mellom riker og land ute i verden kunne gjøre havet utrygt og påvirke livet i skjærgården og i uthavnene på avgjørende vis.
Avhengigheten av havet og ressursene der på den ene siden,
og av internasjonale økonomiske og politiske konjunkturer på den andre, fremmet
en kultur der individuell dyktighet, tilpasningsevne og risikovilje var viktig.
Resultatet var en annen dynamikk i dagligliv, næringsvirksomhet og bosetningsmønstre
i skjærgården enn på fastlandet, der gårdsfellesskapet spilte en så viktig
rolle.
Et godt eksempel er sildeperiodene på den nåværende svenske
vestkysten. Den første vi har kunnskap om, begynte midt på 1500-tallet. Da
strømmet sild i ufattelige mengder til kysten, og skjærgården sydet av
aktivitet og folk som kom til fra fjern og nær. Mange øyer og holmer fikk fast bosetning
for første gang. Men silda forsvant igjen etter noen år, ifølge Peder Claussøn
Friis på grunn av «Menniskens store Utacknemmelighed mod Gud» og det «ugudelige
oc uskickelige Leffnit der førde der hos».
 |
| I.C. Dahl: Skipsvrak ved kysten av Kullen (1829) |
Men på midten av 1700-tallet dukket silda igjen opp i
Bohuslän. Denne sildeperioden varte til vinteren 1808-1809. Skjærgården var
igjen full av folk, og det lå sildesalterier og trankokerier så å si på hver en
holme. Så fulgte en ny nedgangstid, med fattigdom og fraflytting, før silda
plutselig kom tilbake igjen et par generasjoner senere.
I skjærgården fant man selvsagt ikke bare dem som bodde på
øyene eller på fastlandet i nærheten. Leia utenfor Skagerrakkysten har blitt
kalt for «Nord-Europas viktigste handelsvei», og i havner og uthavner –
knutepunktene i dette transportnettverket – møttes lokalbefolkning, handelsmenn,
soldater, fiskere, fangstfolk og pilegrimer; mennesker fra fjern og nær, ulike
kulturer, religioner og verdensbilder. Sammenlignet med mulighetene på land, er
det all mulig grunn til å trekke frem og vektlegge de fremmedes nærvær og det
flytende, ustabile og risikofylte ved skjærgården.
Maritim tru
Men det skiftende, uvisse og farlige ved livet og ferdselen
på havet og i skjærgården kom også til uttrykk og ble forsøkt kontrollert
gjennom ritualer. Dagliglivet i skjærgården var omfattet av ritualer og
forestillinger i minst like stor grad som hverdagen på fastlandet. På sjøen og
for alt som hadde med fiske og sjøfart å gjøre, var det egne truer.
En skulle aldri ha smør på brødet når en skulle ut og fiske,
kunne det hete på Sørlandet. Det fulgte det ulykke med seg om man vendte båten motsols,
og møtte man et kvinnfolk på vei til båten, ville en knapt få fisk den dagen.
Vind kunne man skaffe seg ved å knytte tre knuter på en tråd.
Dersom man ville ha frisk vind, løste man den første knuten. Ville en så ha
sterkere vind, kunne en løsne den andre. Men den tredje måtte aldri løses, for
da ville det komme en fryktelig storm. Denne forestillingen går langt tilbake i
tiden, er kjent på begge sider av Nordsjøen og kan i førkristen tid ha vært
koblet til guden Tor som vind-gud. Hos Olaus Magnus heter det at man kan få kjøpt
slike vindknuter hos samene.
Om skjæret Bispen ved Lindesnes blir det fortalt at
førstereisguttene ble lurt til å «lese for Bispen». Slike ritualer var nok
tenkt som vern mot skipbrudd; sjøfolkene forsøkte på denne måten å gjøre Bispen
blid, så han ikke skulle skade dem. En skikk som henger sammen med denne, er
den såkalte «hønsinga». Dette var en form for dåp av unge sjøfolk på visse
markante og farlige steder langs kysten, og er kjent over hele Europa. Å «hønse
for Kullen» (ved innløpet til Øresund) er en skikk som kan spores tilbake til
tiden rundt 1600, men nok er en god del eldre. På norskekysten var Nordkapp,
Bukken ved Bergen og Lindesnes velkjente hønsesteder.
Men også i den hjemlige skjærgården rommet steder der folk
utførte bestemte ritualer som ble oppfattet som verneråd for å komme sikkert
frem. Slike steder har gjerne karakteristiske navn som skiller dem ut fra andre
navn på holmer og skjær. Et sted i Søgne er det en lys flekk i fjellet; den ble
kalt for Pannekaga. Når folk reiste forbi Pannekaga, gjaldt det å få noen,
gjerne ungdom som ikke var vant med skjærgården og alt man måtte kjenne til om
grunner, skjær og annet, til å «bukke for Pannekaga».
Disse ritualene er gjerne knyttet til lokaliteter som har
betydning for selve navigasjonen, det vil si skjær, nes, odder og andre steder
hvor man må skifte kurs. Navnene på disse stedene er som en farvannbeskrivelse
i seg selv, og det er ikke tilfeldig at det særlig var de unge som skulle
«døpes» eller «hilse» på Bispen og Pannekaga. Det handlet blant annet om
opplæring, og ungdommene fikk på denne måten grundig kjennskap til farvannet og
leia.
Tabu og sjømål
Disse forestillingene har sammenheng med oppfatningen av at
sjø og land i noen grad var adskilte verdener. Mange ting som ble forbundet med
landjorden, var tabu – forbudt – på sjøen og skulle ikke nevnes med sitt rette
(land-)navn. Det gjaldt for eksempel kvinner, alt som hørte til kirken, husdyr
som ku, hest og gris, klodyr som ulv, bjørn, hund og katt, og sola, månen og de
andre himmellegemene.
I stedet benyttet man omskrivinger eller noa-ord; høyhuset
eller sanghuset istedenfor kirken, storemannen og styggemannen heller enn Gud
og djevelen, prestefar heller enn prest. På Hidra sa de at en aldri måtte nevne
sjø eller vann når man var på sjøen eller på fiske, og der kalte de brottsjø
for «bosse», og om stor sjø sa de «han æ hule». Det var tre store sjøer og sju
mindre, og de kalte de tre for Kongan og de sju for Sveinene. «Blåmyra» er et
kjent ord for havet, og noen sier vel fortsatt «Rasmus» når de er til sjøs og
mener sjø som slår innover båten. «Rasmus» er nok et minne om St. Erasmus,
sjøfarerne sin skytshelgen.
Dyrenavn ble gjerne også omskrevet når man var på sjøen, for
eksempel kunne man si «sid-hale» istedenfor ku, og «horn-skåre» heller enn
geit. Nordpå skulle ikke havørna nevnes, men kalles "skinngaura". Kanskje er også sørlandske dyrenavn som «Jan van Gent» om havsula og «paltosk»
om krabba opprinnelig slike noa-navn?
Noen av disse noa-ordene kan minne om de omskrivingene som
skaldene i sin tid benyttet. Bruken av noa-ord kunne være så omfattende at det
nærmest ble et eget sjømål ut av det, i motsetning til det vanlige landmålet.
Eilert Sundt skriver om
«vore adstadige norske søbønder,
som havde den urimelige Tro, at havets vætter ikke kunde lide at høre
menneskemaal, og som derfor ikke turde tale sit naturlige mål, naar de sad i
sine Baade paa Fiskegrundene, opfandt et eget Billedsprog, så kunstigt, at Dybets
Aander vel ikke kunde forstaa det og derfor ikke ville forstyrres deraf».
Noen steder langs leia har en gang vært regnet som så
farlige at de har blitt tabu og fått nye navn, som Landegode istedenfor
Jomfruland, som på sin side også var et noa-navn for det egentlige navnet på øya,
Aur.
Men utenfor leia, på fiskeplassene og langs sjøveiene til
kirken, tingstedet eller byen, var det bare når folk dro forbi at de benyttet
«sjønavnet» om farlige steder, eller steder som var viktige for navigasjonen.
Ellers benyttet de det egentlige navnet på disse plassene, og derfor ble de
også mye brukt i dagliglivet. «Dei
vart haldne oppe av bygdetradisjonen, i forteljingar og skildringar frå livet
langs ferdslevegane,» skriver Torolv Solheim.