Attila var den siste, og den mektigste, av hunernes herskere. Hans rytternomader spilte en avgjørende rolle i de politiske og militære begivenhetene som førte til det vestromerske rikets nedgang og fall. Hunerne kom fra Sentralasia, og krysset Volga på begynnelsen av 370-tallet. Der underla de seg alaner og andre rytterfolk, for så å angripe goternes rike mellom Karpatene og Donau. Fra de romerske grenseprovinsene ved Donau kom det illevarslende meldinger om den fryktinngytende nye fienden, som dukket opp så raskt at det så ut som om de kom fra ingensteds.
 |
| Attila Attila (A.Berger / CC BY-SA https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0) |
Foran seg drev de huniske «hordene» gotere, alaner, vandaler, burgunder og svebere, som snart kom til å true Romerrikets kjerneområder. Keiser Valens lot goterne slippe over Donau og håpet på deres hjelp for å forsvare grensene, men døde selv i kamp mot nettopp goterne ved Adrianopel i 378. I 406 trengte vandaler, burgunder og alaner inn i Gallia, og fire år senere invaderte goterne Italia og plyndret Roma.
På det tidspunktet var Attila kommet til verden, og han vokste opp i det som nå var blitt hunernes nye hjemland, den ungarske pusztaen. Han tilhørte den herskende familien, og da onkelen Ruga døde i 434, kom Attila til makten sammen med broren Bleda. Bleda døde omkring 445 – myrdet på Attilas ordre, ifølge Jordanes.
Selv om det hunernes nærvær førte til stadige germanerangrep og -invasjoner på romersk territorium, var romerne og hunerne selv i realiteten allierte gjennom det meste av den «huniske» perioden. Ambassadører og gisler ble utvekslet, men mens hunerne oppfattet at romerne betalte tributt, mente romerne at det dreide seg om betaling for utførte militære tjenester.
Det forhindret ikke at Attila ble oppfattet som den fremste av Romerrikets fiender. Riket var blitt delt i to i 395, med Konstantinopel i øst og Ravenna i vest som de respektive hovedsteder. Attila og Bleda invaderte den østlige delen av riket i 440-årene, og utstyrt med rambukker og beleiringstårn tok de by etter by og massakrerte innbyggerne. I 443 beleiret hunerne Konstantinopel, men klarte ikke å innta byen. Fire år senere angrep de Balkan så langt som til Thermopylene.
Imens havnet store mengder gull på hunernes hender. Avtalevilkårene i 443 gikk ut på at keiseren i Konstantinopel skulle betale over 6000 romerske pund i gull som en éngangserstatning, samt årlige tributter på mer enn 2000 pund (ca. 700 kg) i gull.
Suksessen i øst inspirerte Attila til å rette oppmerksomheten mot Det vestromerske riket. I 451 krysset hunerne Rhinen og ville erobre det romerske Gallia. De kom helt til Aurelianum (Orleans) før fremrykkingen ble stanset. Så fulgte en ny militærkampanje i Italia, der hunerne herjet i de nordlige provinsene. Attila planla nye angrep mot romerne, men døde så brått i 453. Etter Attilas død kom det til opprør blant hunernes germanske vasaller, og kombinert med interne stridigheter om arven etter Attila, gikk det mektige riket i oppløsning.
Huniske graver
Oppunder jul 1961 kom et usedvanlig arkeologisk funn for dagen ved anleggsarbeid midt i Budapest, nærmere bestemt i bydelen Zugló, et kort stykke vest for den store byparken, Városliget. Det var en grav arbeiderne hadde støtt på: Skjelettet av en ung mann fantes sammen med en hesteskalle, plassert opp-ned ved den dødes føtter, noen karakteristiske beslag av gull og et par små bjeller. Graven tilhører begynnelsen av 400-tallet.
Langt fra storbyen ved Donau, på et landsens gravfelt der Krims steppelandskap møter fjellene som skiller det fra Svartehavets strender, ble en jevngammel grav undersøkt bare for noen år siden. Gravfeltet ved landsbyen Neyzats var i bruk i yngre romertid, blant annet av alaner med sine typiske store og dype sjaktgraver. Én av de 600 undersøkte gravene skilte seg ut: En ung kvinne var blitt gravlagt i en av de alanske gravene, lenge etter at gravplassen ellers var gått ut av bruk. Gravgavene skilte seg også fra det som ellers karakteriserer Neyzatsfeltet; den døde kvinnen hadde blant annet fått med seg en forgylt draktspenne med innlegg av glass og karneol. I likhet med graven fra Budapest, er funnet fra tiden etter 400 e.Kr.
Begge graver tolkes som huniske, og det er ikke helt tilfeldig at jeg trekker dem frem, til tross for den store geografiske avstanden som skiller dem. For selv om hunernes betydelige politiske og militære makt og store landerobringer nettopp i denne perioden ikke kan trekkes i tvil, er det bare unntaksvis at «sikre» huniske graver kommer for dagen.
Siden 2. verdenskrig har det vært undersøkt et stort antall gravplasser fra romertiden og folkevandringstiden på den ungarske pusztaen, Alföld, og på steppene nord for Svartehavet. Til sammen dreier det seg om mange tusen gravfunn. I dette omfattende materialet er det neppe mye mer enn et par hundre gravfunn som er blitt karakterisert som huniske. Det dreier seg om graver der de døde er utstyrt med buer, såkalte huniske kobberkjeler eller utypiske draktsmykker, eller der den gravlagtes hodeskalle viser spor etter intensjonell deformering – en skikk som ofte forbindes med hunere og andre steppefolk.
 |
| Ulpiano Checa: La invasión de los bárbaros o La entrada de los Hunos en Roma, 1887 |
Det som faktisk er kommet for dagen på slettene ved Donau, er derimot en mengde graver som mest av alt ser ut som de skriver seg fra de germanske folkene som stod under hunernes kontroll. Ofte møter en velutstyrte skjelettgraver, med smykker og personlig utstyr som i dekor og stil utgjør en miks av senromerske, germanske og mer østlige former, som så godt som alle har forløpere innenfor en germansk kontekst i perioden forut for hunernes ankomst: Øreringer med anheng, halsringer av gull, spesielle varianter av draktspenner, hestesaler og lange sverd som er egnet til kamp fra hesteryggen.
Så hvor er de huniske gravene? Har vi å gjøre med en gravskikk som ikke har satt like tydelige spor som de Donau-germanske gravene, eller er det rett og slett slik at de nevnte gravfunnene rommer både huner og germaner, og at de første ikke markerer seg særskilt gjennom gravskikken?
Germaner og hunere
Dette er utvilsomt kompliserte spørsmål med like kompliserte svar. Men et utgangspunkt kan være at hunerne var i klart mindretall på pusztaen. Alföld er stor, men for et rytterfolk med bakgrunn i Sentral-Asia vil beiteressursene ved Donau likevel ha vært begrenset, og bare ha utgjort en liten brøkdel av det som fantes f. eks. i dagens Mongolia. Om vi regner med at pusztaen kan ha brødfødd 150 000 hester, og at hver nomadekriger hadde behov for ti hester hver, vil det samlede antallet hunerkrigere i Ungarn ha ligget rundt 15 000 på Attilas tid.
Det var langt flere germanske krigere som frem til da var blitt en del av hunerriket. Så tidlig som i 370-årene sloss alaner, som hunerne på det tidspunktet hadde beseiret, på deres side mot goterne ved Svartehavet. Det fortsatte på samme vis: Alle som tapte militært for hunerne, ble en del av de hurtig fremrykkende huniske «hordene». Selve grunnlaget for riket var å ta opp i seg stadig nye folkegrupper, og ikke territorielle erobringer. Da en rekke hunere deserterte og søkte asyl i Det bysantinske riket på begynnelsen av 400-tallet, oppdaget romerne til sin overraskelse at nykommerne var skirer, et germansk folk. I 420-årene ville østromerne begrense hunernes makt vest for Karpatene, men fant at de hunerne de skulle kjempe mot, i realiteten var germanske goter. Fra samtidige beretninger vet vi at gotisk var et av hovedspråkene i hunerriket, og navn som Attila og Bleda er germanske; Attila betyr «Lille far» på gotisk.
Ser vi kanskje konturene av en materiell kultur – og til og med en kulturell identitet – som har vært felles for både hunerne og ledersjiktet hos de germanske gruppene som hadde underkastet seg dem? I så fall fremstår denne felleskulturen vel så mye som germansk som hunisk. At ledersjiktet i riket på Attilas tid ikke bare bestod av huner, fremgår av de skriftlige kildenes omtale av ledere som goterne Valamir, Videmer og Teodemir, gepiden Ardarik og skiren Edika. Og da har jeg ikke nevnt samrøret med romerne; Flavius Aëtius, den romerske magister militum som fikk æren for den store seieren over Attila i 451, hadde f. eks. vært gissel hos hunerne i mange år som ung gutt.
Nyere analyser av isotoper i tenner og skjeletter fra gravplasser på pusztaen peker på noe av det samme. I en studie gjennomført av Universitetet i Cambridge fant man at på samtlige undersøkte gravplasser var to slags individer representert: Mennesker som hadde vokst opp med et kosthold som svarer til bofaste bønders, og mennesker som i oppveksten spiste som typiske nomader, med et stort innslag av animalske proteiner og hirse. Og ikke bare det: Analysen viste at en del av de gravlagte hadde endret livsstil i løpet av livet; nomader var blitt bofaste bønder og bønder var blitt nomader – og antagelig sluttet seg til steppekrigerne fra øst.