Gåtefullt skip fra Sunnmøre

Kvalsundskipet, funnet for snart hundre år siden på Nerlandsøya på Sunnmøre, ble nylig årringsdatert. Dateringen kullkaster mye av det vi trodde vi visste om utviklingen av båtbyggerkunsten i jernalder og vikingtid. Og den forsterker bildet av Vestlandet som stedet der vikingene utviklet det hurtiggående langskipet med seil.

Fra utgravningen i 1920. Foto: Haakon Shetelig/
Universitetsmuseet i Bergen
CC BY-NC-ND 3.0

I juni 1920 var bonden Johannes J. Kvalsund og sønnen Jacob opptatt med torvskjæring lengst ute i innmarka på gården, ikke langt fra sjøen. Kanskje var det ikke helt uventet at de støtte på båtrester i myra, for det hadde man funnet der før. Men denne gangen fikk det ansvarlige museet, i Bergen, behørig beskjed om at spant, ror og årer fra ett eller flere fartøyer var kommet for en dag. Samme dag meldingen om funnet kom, reiste arkeologen Haakon Shetelig til Kvalsund,

Kvalsund ligger i øyriket i Herøy i Møre og Romsdal, og utgjør en beskyttet havn på en ellers svært utsatt del av vestlandskysten, rett nord for det med rette fryktede Stadlandet. Funnstedet i 1920 lå på gården Kvalsund, på den sørvestre spissen av Nerlandsøya. Sundet like på utsiden, mellom Nerlandsøya og naboøya Bergsøya, er så grunt at det knapt var seilbart før det ble mudret og kanalisert. Selve lokaliteten der funnet ble gjort, lå ca. 8 meter over havet.

Replika av Kvalsundskipet. Foto: Andrva/Wikimedia Commons
CC BY-SA 3.0

Shetelig og hans medhjelpere kunne etter hvert slå fast at den deponeringen Johannes og Jacob hadde støtt på, bestod av et større og et mindre fartøy. Jeg skriver «deponering», fordi det meste tyder på at det dreier seg om båter som er blitt forsettlig ødelagt og lagt i en torvmyr, og at vi altså verken har å gjøre med et gravskip eller restene etter et forlis.

Begge fartøyene hadde vært klinkbygd, men ingen av dem var komplette. Den minste båten (Kvalsund 1, også kalt Kvalsundfæringen) hadde vært 9,5 m lang, 1,5 m bred og hatt to par årer. Det største fartøyet (Kvalsundskipet) hadde hatt en lengde på 18 m og en bredde på litt over 3 m, og hadde hatt 10 årepar. Det kunne ikke påvises entydige tegn til at skroget på noen av båtene var bygd for å tåle belastningen av en mast, selv om Kvalsundskipet har en kjølplanke som kan peke i denne retningen. Det ble derimot funnet en furuspire som Shetelig tolket som restene av nettopp en mast, så det er et åpent spørsmål om det lengste fartøyet har kunnet føre seil.

Shetelig selv mente at Kvalsundskipet var atskillig eldre enn Osebergskipet, og han sammenlignet funnet med Nydambåten og andre danske myrfunn. I 1980 ble det gjennomført en C14-datering av materiale fra Kvalsundfunnet, og dateringen så ut til å underbygge tolkningen av skipet som et mellomledd mellom Nydambåten og Osebergskipet. C14-dateringen tilsa at skipet kunne være bygd på slutten av 600-tallet.

Nylig ble 11 fartøysdeler fra Kvalsund årringsdatert av eksperter fra Nationalmuseet i København. Det er ikke i alle tilfeller klart hvilke deler som hører til båten og hvilke som er fra skipet, men analysen tyder uansett på at de to fartøyene er jevngamle. Yngste bevarte årring er dannet i 766, men ingen av prøvene har geitved – enten fordi bevaringsholdene i myra ikke har vært gode nok, eller fordi ytterveden er blitt hogd bort av båtbyggeren den gangen. Legger vi til et statistisk tillegg for de manglende årringene i geitveden, ligger byggetidspunktet innenfor perioden 780-800.

Fartøyene fra Kvalsund er sammenlignet med årringskurven for Vestlandet, som den passer inn på. Vestlandskurven består ellers av skipsgravene fra Karmøy og Osebergskipet (som er bygd på Vestlandet).

Det er en god nyhet for norsk arkeologi at Kvalsundskipet endelig er skikkelig datert; vi har tross ikke så mange forhistoriske skipsfunn i landet, og det gir dateringen verdi i seg selv. Men det er også det mye større og mer kompliserte spørsmålet om den skipsteknologiske utviklingen gjennom jernalder og vikingtid. For ikke så mange år siden så bildet nokså enkelt ut: Mellom de to godt daterte skipsfunnene fra Nydam i Sønderjylland fra første halvdel av 300-tallet (310-320) og det 500 år yngre Osebergfunnet (820) kunne vi peke på en jevn teknologisk utvikling i form av en håndfull fartøyer som viste en gradvis utvikling gjennom 600- og 700-tallet, fra rene roskip (Nydam) til skip som også førte seil (Oseberg).

Nå må dette bildet, og dermed også denne oppfatningen av hvordan skipsteknologien endret seg i disse århundrene, forkastes. Først «forsvant» gravskipene fra Karmøy, Grønhaugskipet og Storhaugskipet, som lenge ble antatt å være fra 600-tallet. Storhaugskipet, «Nordens eldste skipsgrav», var opprinnelig godt over 20 m langt, men ikke fullt så gammelt som antatt. Skipet ble bygd omkring 770, og gravlagt sommeren 779. Grønhaugskipet er på sin side datert til 780, mens det ble satt i haugen 10-15 år senere.

De gamle, nå tilbakeviste dateringene var basert dels på typologiske betraktninger («et rent roskip må være eldre enn et skip som også kan føre seil»), og dels på C14-dateringer. Sistnevnte gir sjelden et direkte galt resultat, men kommer med betydelig usikkerhet og hviler på statistiske beregninger. De nye dateringene er årringsdateringer. Slike gir langt bedre presisjon, og gjør det i heldige tilfeller mulige å tidfeste funn på året – til og med når på året, når en kombinerer med andre data.

Status pr. nå reiser flere spørsmål enn den gir svar. Det som en gang var en overbevisende utviklingsrekke Kvalsund – Grønhaug/Storhaug – Oseberg fordelt på i hvert fall et par hundre år, viser seg å være skip bygd innenfor en periode på bare noen tiår (770-820). Den geografiske fordelingen er også slående – alle disse fartøyene er bygd på Vestlandet.

Hvor representativ er egentlig fordelingen? Neppe spesielt representativ, og en bør være varsom med å dra altfor omfattende slutninger basert på den. Hva kan vi så (ny-)lese av teknologisk utvikling ut av disse funnene? Fantes det rene roskip og rene seilskip side om side i tidlig vikingtid? Svaret på det siste er nok ja. Når det gjelder spørsmålet om teknologisk utvikling, først og fremst «overgangen» fra roskip til seilende farkoster, kan en ut fra det nåværende funnbildet gjerne spekulere på om det faktisk var på Vestlandet at en utviklet de første seilskipene, de egentlige vikingskipene, etter å ha eksperimentert med ulike løsninger i generasjonen før Osebergskipet ble bygd.

Det ville ikke være overraskende om vestlendingene var først ute – det var jo fra Vestlandet at de første vikingraidene utgikk nettopp på denne tiden. Men da må vi også huske på at seilskip hadde eksistert i farvann lenger sør i lang tid allerede. Så tidlig som på slutten av 400-tallet høres vi f. eks. om saksiske pirater som herjer i Gallia med sine hurtige seilskip. Det kan ha vært møtet med slike skipsbyggingstradisjoner som i så fall ledet båtbyggere på Vestlandet til å eksperimentere med nye løsninger på slutten av 700-tallet.