 |
| Göbekli Tepe. Zhengan [CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)] |
Var det
jordbruket som skapte de første byene? Eller var det de første urbane
samfunnene som skapte jordbruket? Svaret kan nok synes gitt, men er det kan
hende ikke. I hvert fall ikke om vi skal legge de seneste års arkeologiske
utgravninger på gammel-kjente lokaliteter som Çatalhöyük og Göbelkli Tepe i
dagens Tyrkia til grunn. Resultatene derfra gir nemlig ny aktualitet til en
alternativ idé om at bysamfunn oppstod før jordbruket, slik Jane Jacobs, som er
mer kjent for sine bidrag til forståelsen av moderne urbanisme, i sin tid
mente.
Childes «neolittiske revolusjon»
Den etter
hvert tradisjonelle oppfatningen av sammenhengen mellom jordbruk og bydannelser
ble klarest formulert av arkeologen V. Gordon Childe i mellomkrigsårene. Childe
var uttalt materialist, og i boken Man
Makes Himself (1936) introduserte han begrepene eller «den neolittiske
revolusjon» («jordbruksrevolusjonen») og «den urbane revolusjon». Dette var endringsperioder
som representerte «virkelige revolusjoner som påvirket alle deler av menneskers
liv».
 |
| V. Gordon Childe. Swan Watson, Andrew [Public domain] |
Dyrking
av korn og andre spiselige planter og begynnende husdyrhold førte til bofasthet
og grunnleggende samfunnsendringer, som arbeidsdeling og fremvekst av sosiale
forskjeller. Domestisering av planter og dyr foregikk innbyrdes uavhengig flere
steder på kloden i steinalderen, slik at det er riktigere å snakke om
«neolittiske revolusjoner», men Childes fokus var på utviklingen i den såkalte
«fruktbare halvmåne» i Midtøsten.
Senere
fulgte Childes «urbane revolusjon», som for ham først og fremst var knyttet til
fremveksten av stratifiserte samfunn, herskermakt og offentlig administrasjon,
og indirekte til det han oppfattet som de første urbane samfunn, som f. eks. Ur
i Mesopotamia.
Altså: 1)
Først innføring av jordbruk, så 2) bofasthet i form av enkle jordbrukslandsbyer
og deretter 3) fremvekst av statssamfunn og byer. I grove trekk vil nok mange
fagfolk fremdeles si seg enig i dette.
Göbelkli Tepe
«Göbekli
Tepe forandrer alt,» uttalte arkeologen Ian Hodder for noen år tilbake. Lokaliteten,
en tell («gårdshaug») opp til 15 meter
høy og med en diameter på 300 meter, er med sin rødbrune kulør i dag en enslig
fargeklatt og et landemerke i de ellers karrige Germuşåsene i det sørøstre
Anatolia. For 12-13.000 år, i den tørre og kalde klimaperioden som kalles Yngre
Dryas, var dette området, de øvre delene av Eufrats og Tigris’ nedslagsfelt,
viktig for datidens jegere og sankere på grunn av fjellene som fanget regnet og
den kalkholdige, porøse berggrunnen med mengder av bekker, elver og oppkommer.
Göbekli
Tepe har vært kjent av arkeologer siden 1960-tallet, men utgravninger kom først
i stand 30 år senere. Det Klaus Schmidt og hans kolleger har avdekket der, kan
endre vårt syn på sider ved «den neolittiske revolusjon», slik Hodder antyder.
Tell’en
viste seg å skjule et tyvetalls «megalittanlegg», de tidligste som kjennes. Det
dreier seg om flere enn 200 tilhogde T-formede steinsøyler plassert i ovalform.
Hver av søylene er inntil 6 meter høye og veier opp til 10 tonn, og de er
plassert i uthogde hulrom i berggrunnen. To høyere søyler står vis-a-vis
hverandre midt i hver av ovalene, som vanligvis er ca. 15-10 meter store. Mange
av søylene er forsynt med symboler og dyrefigurer i relieff: løver, okser,
rever, gaseller, esler, slanger, edderkopper og fugler, særlig gribber. Og det
hele ble laget for 11.000 år siden.
Selv om
bare en mindre del av Göbekli Tepe er undersøkt arkeologisk, er det få spor som
kan tolkes i retning av at de som holdt til her drev med jordbruk. Et stort
antall dyrebein er gravd frem, og de skriver seg utelukkende fra ville dyr som
gaselle, villsvin og villsau, samt gribber, traner, gjess og andre fugleslag.
Alt tyder på at stedet ble benyttet av mennesker som fremdeles levde som jegere
og sankere, selv om den materielle kulturen deres var av en type som
tradisjonelt knyttes til jordbrukssamfunn.
Schmidt
mente at Göbekli Tepe var et rituelt samlingssted («tempel) for jakt- og
fangstbefolkningen i et større område, basert bl.a. på funn av obsidianavslag
hentet fra inntil 150 km borte. Hans vidtrekkende konklusjon var at «templer
oppstod før byer og landsbyer». Tolkningen har ikke fått stå uimotsagt. En
kollega av ham, Ted Banning, initierte en stor fagdiskusjon i Current
Anthropologys spalter i 2011, da han førte argumenter til torgs for at
«templene» i Göblekli Tepe like gjerne kan tolkes som hus, og at det kan hende
ikke er så relevant å skille mellom dagligliv og «kult» i dette tidlige
samfunnet.
I vår
sammenheng er ikke dette avgjørende. Poenget er uansett at Göbekli Tepe ser ut
til å motbevise den hevdvunne oppfatningen om at det først var etter
innføringen av jordbruk og bofasthet at menneskene hadde tid, organisasjon og
ressurser til rådighet for å bygge komplekse anlegg som dette. Schmidts
argument er at det foregikk i omvendt
rekkefølge, og at det var etableringen av steder som Göbleki Tepe som la
grunnlaget for fremveksten av komplekse samfunn.
Og
kanskje også for jordbruket? Schmidt har i hvert fall satt Göbleki Tepe i
forbindelse med den første fasen av neolittiseringen. Lokaliteten ligger bare
30 km fra Karaca Dağ, der verdens eldste kjente domestiserte hvete er
dokumentert, og der det første jordbruket oppstod bare noen hundre år etter at
Göbleki Tepe ble anlagt.
Jane Jacobs
 |
| Jane Jacobs. Phil Stanziola [Public domain] |
Det er
her Jane Jacobs kommer inn, fra sidelinjen, så å si. Hun regnes jo først og
fremst som en viktig inspirator for det som kalles «New Urbanism». Jacobs er
særlig kjent for sien banebrytende bok fra 1961, The Death and Life of Great American Cities. I den kritiserer hun i
sterke ordelag den første etterkrigstidens byfornyelse, som hun mente ødela
velfungerende, eldre nabolag og erstattet dem med isolerte, kunstige byrom. Men
selv uttalte Jacobs, som døde i 2006, at hennes viktigste bidrag ikke var
oppgjøret med saneringspolitikken, men arbeidet med urban økonomi.
I 1969
var det nemlig byens økonomiske rolle og spørsmålet om hvorfor noen byer
blomstrer mens andre opplever tilbakegang, som var tema for en ny bok, The Economy of Cities. Hennes
hovedargument er at det er byer som
er den primære drivkraften i den økonomiske utviklingen. Økonomisk vekst er
ifølge Jacobs basert på det hun kaller «urban import-erstatning», dvs. en
prosess der varer som tidligere har vært hentet utenfra, blir fremstilt lokalt,
og at det gjennom dette blir bygd opp lokal infrastruktur og kompetanse. Den
økte produksjonen kan deretter eksporteres til andre byer, som så i neste
omgang får mulighet til å bedrive tilsvarende import-erstatning.
Gjennom
en rekke historiske eksempler ville hun vise at det i et langtidsperspektiv har
vært i byer at ny teknologi, nye produkter og nye former for arbeid har
oppstått på grunnlag av de gamle. Så stilte hun det kjetterske spørsmålet om
det kanskje har vært slik fra begynnelsen av, og om ikke også jordbruk og
husdyrhold oppstod i bysamfunn? Jacobs svarte forsøksvis bekreftende på sitt
eget spørsmål. Hun så for seg at mennesker som drev med jakt og sanking, søkte
sammen for å drive utveksling og håndverk, og at de nevnte økonomiske
prosessene medførte en arbeidsdeling som så ledet til domestisering av dyr og
planter. Disse innovasjonene flyttet etter hvert ut av byen gjennom tilsvarende
import-erstatningsprosesser og fremveksten av nye former for arbeid.
 |
| Catalhöyÿk. Omar hoftun [CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)] |
Jacobs
var inspirert av de da ferske utgravningene i «proto-byen» Çatalhöyük i det
sørlige Anatolia, hvis eldste fase går tilbake til ca. 7.500 f.K. Senere
utgravninger i Çatalhöyük, i regi av Ian Hodder, har riktignok godtgjort at det
er tale om et samfunn som har begynt med domestisering av planter, men
fremdeles var avhengig av å sanke ville vekster og jakte. Beboerne i Çatalhöyük
var engasjert i utveksling over til dels store avstander; her er obsidian fra
Kappadokia, palmeblader fra Mesopotamia eller Levanten og skjell fra Rødehavet.
Sporene etter spesialisering og en differensiert økonomi er likevel få i Çatalhöyük,
og det er et definisjonsspørsmål om en velger å kalle det for et urbant samfunn
eller ei. Men til enhver tid var anslagsvis 3500-8000 mennesker bosatt her.