Grinda - en elegi og et etterord

Og så er gamle Grinda i Værftsgata gått ut av tiden. Velsignet måtte være den byen som var så rik at den kunne tillate seg å rive et kulturminne som Grinda uten å føle seg fattigere. Den vesle tømmerbygningen hadde av en eller annen grunn unndratt seg antikvarisk oppmerksomhet da området ble regulert for noen år siden, og da kommunen nylig vedtok sin kulturminneplan.

Grinda, våren 2019.

La det være sagt at Moss kommune gjennom flere tiår har hatt et bevisst forhold til bevaring og utvikling av den bygde kulturarven. Viktige miljøer som Verket, Sand, Storgata, Klostergata og Møllebyen har fått vernestatus, og gjennom kulturminneplanen er en rekke andre bygninger og miljøer blitt sikret for fremtiden. Det er vel og bra, og kommunen fortjener all mulig ros for dette arbeidet.

Men kravene til byutviklingen har også vært utfordrende for kulturminnene i Moss i den samme perioden. Tapet av Nyquistbyen veier tyngre enn at Grinda nå er borte, og mot Grinda kan det for så vidt argumenteres med at det lave og nokså anonyme trehuset ikke inngikk i noen helhetlig sammenheng. Men det kan man for så vidt ikke bebreide Grinda for – opprinnelig lå det tross alt der i ensom majestet.

Grindas historie var spesiell nok, og huset gammelt nok, til at det burde ha fått stå i fred. Det er nå min oppriktige mening. Så langt elegien.

Hva var så historien bak huset?

Tollstasjonen som ble arbeiderbolig?

Den versjonen som er overlevert i lokalhistorisk litteratur, er at det ble flyttet fra Nordre Jeløy til plasseringen det hadde inntil nylig, en gang på 1700-tallet, og deretter fikk ny bruk i tilknytning til Helgerødbommen, som stod omtrent på dette stedet. Helgerødbommen var én av flere lignende bommer ved innfartsårene til byen. Bønder som ville føre mat- eller drikkevarer til torgs i Moss, måtte betale en avgift, den såkalte konsumpsjonsskatten, før de fikk passere bommen. Ordningen vedvarte til 1828.

Moss byleksikon forteller:

«Nederst i Værftsgaten ligger Kanalområdets eldste hus, Grina, og var en gang i bruk som tollstasjon 1760-1828».

I 1970-årene ble det gjort et stort registreringsarbeid av kulturminner i Moss, av en gruppe med blant andre M.B. Landstad, Per Grytdal og Edmund Ree som medlemmer. De fikk opplyst av den daværende eieren av Grinda, Sigurd Karlsen, at huset i sin tid var blitt transportert på flåte fra Kjellandsvik til Værftsgata, og at det opprinnelig stod i delet mellom Kjellandsvik og Skallerød.

Grinda i 1870-årene (omtrent midt i bildet). 20 år tidligere var
huset blitt flyttet fra Fuglevik nord på øya og inn til Sand.
Etter J.H. Vogt: Moss som den var.

Men i sistnevnte område, altså der Renneflotveien tar av fra Nesveien, var det fra gammelt av tre gårder som møttes: Kjellandsvik, Skallerød og Fuglevik. Og det var fra Fuglevik at Grinda i sin tid ble flyttet. Men det skjedde ikke på 1700-tallet, og tradisjonen om at huset spilte en rolle i forbindelse med tollinnkrevingen ved Helgerødbommen, må bero på en misforståelse eller sammenblanding. For Grinda ble gjenoppført i Værftsgata i 1853/1854, mange år etter at konsumpsjonsskatten var en saga blott.

På månedstinget i Moss sorenskriveri i august 1855 blir det tinglyst et huskjøp på en tomt under Helgerød, og det er ingen tvil om at det dreier seg om huset vi kjenner som Grinda. Selger er Johan Peter Eriksen, og kjøper brenneriarbeideren Olaus Olsen, opprinnelig fra Bohuslän. I det tinglyste skjøtet heter det, med Johan Peter Eriksens ord, at han har solgt «det af mig ved en Fuglevigplads Høsten 1853 afholdt Auction kjøbte Hus».[i]

Altså er det Johan Peter Eriksen som har flyttet huset til Værftsgata. Han beholdt det ikke lenge, som vi skjønner. Men han hadde en viss tilknytning til huset før den tid også. Johan Peter Eriksen var nemlig gift med Birgitte Marie Johannesdatter, og det hadde vært hennes foreldre som hadde bodd i huset mens det fremdeles stod på Fuglevik.

Fra Kongsberghytta til Grinda

Kirkeboken viser at i oktober – november 1853 døde husmannsekteparet Johannes Halvorsen Kongsberghytten og Elen Mikkelsdatter med kort tids mellomrom på «Fuglevigplads». Johannes og Elen hadde bodd på plassen under Fuglevik siden 1830-årene. Før den tid brukte de en plass under Ramberg, og enda før finner vi dem på Sand. Det var der eldstedatteren Birgitte Marie ble født oppunder jul 1823.

Johannes Halvorsen hadde flyttet til Moss fra Kongsberg i 1815, sammen med moren. Familien kom fra Heddal, der Johannes ble født i 1793, til sølvverksbyen noen tid før 1800, og bodde på en plass under gården Landsverk, en stor skogeiendom som tilhørte sølvverket. Elen Mikkelsdatter var tjenestejente på Grimsrød da hun giftet seg med Johannes i 1823. Tre år tidligere hadde hun kommet dit fra Rygge.

1835 er det beste bud for Grindas byggeår. I juni dette året ble det nemlig inngått bygselkontrakt mellom eieren av Fuglevik, Christian Wulff, på den ene siden og Johannes Halvorsen og Elen Mikkelsdatter på den andre om et fem mål stort jordstykke i gårdens utmark. Johannes og Elen skulle «bruge og bebo» jordstykket i resten av sin levetid mot en årlig avgift på 2 spesidaler, satt ned fra 5 spesidaler «i Betragtning af at Jordstykket end ikke i det hele er opryddet». Ekteparet pliktet dessuten å gjerde inn plassen, og kunne hente materialer til dette i Fugleviks skog. Husbygninger som Johannes og Elen måtte oppføre på plassen, skulle tilbys eieren av Fuglevik først, i det tilfellet at de skulle gå ut av kontrakten.[ii]

Johannes sin oppvekst på Kongsberg må være forklaringen på at huset fikk navnet Kongsberghytta, og omstendighetene gjør det svært sannsynlig at det var Johannes selv som bygde huset. På det tidspunktet svigersønnen hans kjøpte huset og flyttet det til Sand, var Kongsberghytta – som snart fikk navnet Grinda – bare knapt 20 år gammelt, med andre ord.

Typisk verneverdig

Forstaden Sand (Værlesanden) opplevde en voldsom vekst nærmest fra ingenting gjennom første halvdel av 1800-tallet. Beboerne kom fra fjern og nær, og livnærte seg som dagarbeidere, sjøfolk, fiskere og loser. Forholdene kunne være kummerlige, med trangbodde småhus og større (men like trange) leiegårder. Først i 1840 ble Sand innlemmet i byen.

Grinda, august 2019.

Fortellingen om Johannes og Elen er en variant over et tema som utgjør en helt vesentlig del av historien om Moss’ utvikling fra småby til industriby for 150 år siden – det var mennesker som dem, oftest fra nokså små kår, som fylte byen og skapte seg et nytt liv da veksten satte inn for alvor. Det var heller ikke helt uvanlig at nye byboere hadde hus med seg på flyttelasset. Grinda var bare et av flere hus på Sand som tradisjonen forteller er blitt flyttet dit, til dels over lange avstander.

Historien om Grinda er en typisk historie om forstaden Sand, og i dette lå også husets viktigste verdi som verneobjekt. Heldigvis finnes det bevarte bygningsmiljøer fra den gamle forstaden både øst og vest for Kanalen, som kom til å dele Sand tvers over da den ble anlagt i 1855. Men vi har ikke råd til å miste mer av den nå.

---

[i] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 11, 1852-1859, s. 235.

[ii] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 8a, 1833-1837, s. 241.

Olav Tryggvason i ørkenen

Slaget ved Svolder i år 1000 ble skjebnesvangert for Olav Tryggvason, som mistet både riket og livet. Men falt han nå egentlig i slaget? Et rykte gikk ut på at Olav hadde overlevd, og befant seg i et kloster i Midt-Østen. Og i tiden som fulgte, kunne flere troverdige menn fortelle at de hadde fått sikre livstegn fra den tidligere kongen.

"King Olaf leaps overboard",
fra Lang: The Red True Story Book (1895)

Sjøslaget ved Svolder er et av de mest omtalte i sagaene, og det må ha gjort voldsomt inntrykk på samtiden. Hvor det egentlig foregikk, vet ingen, for Svolder er ikke et stedsnavn som er bevart. Ulike krøniker og sagaer gir forskjellig bud på lokaliseringen, enten i Øresund eller nær Rügen i Østersjøen.

Olavs motstandere var en formidabel flåtestyrke ledet av hans gamle allierte fra vikingdagene, danekongen Svend Tveskæg, samt sveakongen Olof Skötkonung og nordmannen Eirik jarl. Olav selv var om bord i storskipet Ormen Lange med sine nærmeste krigere. Da de innså nederlaget, hoppet Olavsmennene over bord. Noen ble drept der de lå i vannet, mens andre fikk grid. Kong Olav selv var som sunket i jorden, og liket hans fant man ikke.

I en kortsaga om islendingen Halldor Snorreson møter vi en aldrende Einar Tambarskjelve som minnes hendelsene i etterkant av Svolderslaget. Einar hadde jo vært om bord i Ormen Lange, som den yngste av krigerne på kongsskipet. I sagatåtten forteller trønderhøvdingen at han og to andre ble ført i land og solgt som treller. Det dukket etter hvert opp en høyreist, kraftig mann i sid kappe og med maske for ansiktet. Han kjøper de tre trellene, løser dem av lenkene og går bort derfra med sine nye eiendeler, inn i en skog.

«Vi spurte ham om navnet, men han sa det ikke var noe for meg,» fortsatte Einar: «Men jeg ville sannelig vite hvem sin trell jeg skulle være, og dersom han skulle komme til å gi meg større frihet, ville jeg jo ha greie på hvem jeg skulle lønne for det». Den kappekledde ville likevel ikke svare. Til slutt tok han likevel vekk masken som skjulte ansiktet, og sa at det i enden av stien lå et skip, og at det var nordmenn om bord som ville ta dem hjem. «Og alle syntes vi å kjenne igjen Olav Tryggvason,» heter det i sagaen.

Denne historien føyer seg inn i en tradisjon som gjenfinnes allerede i de eldste bevarte sagaene, og som dreier seg om omstendighetene rundt kong Olavs død.

Etter Svolderslaget

I den islandske munken Odd Snorresons Olavssaga redder Olav seg med Guds hjelp unna bataljen ved Svolder da det går mot slutten, og tilbringer deretter resten av livet i et kloster i Det hellige land. Noe lignende finner vi hos Theodoricus Monachus. Hos Snorre, derimot, er spekulasjonene rundt kongens død mer neddempet, og han kutter dessuten ut mye av det «overnaturlige» stoffet hos forgjengerne.

Kongeportrett på Olav Tryggvason-penning, 995

Flatøybokens kompilatorisk opptatte forfatter har tatt med et bredt utvalg av tradisjonen om kongen som ble munk i «Syria». Han forteller at engelskmenn som vendte tilbake fra pilegrimsferd til Det hellige land bare noen år etter slaget ved Svolder, møtte Olav Tryggvason der, og den tidligere kongen hadde selv gitt dem en bok som de skulle gi videre til kong Æthelred i England, Olavs gudfar. Denne boken skal ha inneholdt Olavs egen livshistorie og syv andre hellige menns.
Samme kilde forteller om en mann som kom til Erling Skjalgsson, og hadde med seg en hilsen fra Olav Tryggvason (Erlings svoger), som han hevdet levde i et kloster på den andre siden av Middelhavet. Sammen med hilsenen overleverte han en kniv og et sverdbelte, som Astrid, Erlings ektefelle og Olavs søster, kunne bekrefte at kongen hadde eid.

Og så er det fortellingen, også den overlevert i Flatøyboken, om nordmannen Gaute som i 1047 dro på pilegrimsferd til Det hellige land. Derfra fikk han lyst til å se Egypt, men under tilbakereisen derfra gikk han seg vill i ørkenen. Halvdød av sult og utmattelse kom han til en elv, og på den andre bredden ble han var et kloster. Han fant imidlertid ikke noen måte å krysse elven på, og til slutt sovnet han der. I et drømmesyn ser han en mann som sier at det ligger en båt på et bestemt sted ved elvebredden, og det viser seg å stemme. Gaute går så til klosteret, der han i et av husene treffer en ærverdig, gråhåret mann som snakker norsk til ham. Den gamle spør og graver om forholdene i Norge, og lar Gaute få vite at han hadde vært med i Svolderslaget. Da Gaute så spør om han er kong Olav, svarer mannen unnvikende, men benektende. Han ber imidlertid Gaute om å hilse til Einar Tambarskjelve, og gir ham et praktfullt sverd og sverdbelte som skal følge med hilsenen. Da Einar etter hvert mottar gaven, utbryter han, mens tårene faller, at det sannelig var Olav Tryggvason Gaute hadde møtt.

Som om ikke det var nok, legger Flatøyboken til at Orm Torljotsson fra Deerness på Orknøyene, som hadde vært Edvard Bekjennerens hirdmann, hadde hørt kong Edvard lese høyt om Olavs flukt fra Svolder og videre liv som munk, fra den boken som Edvards far, Æthelred, hadde fått tilsendt fra Olav Tryggvason. Samme år som kong Edvard fikk høre om Olavs død fra pilegrimer som vendte tilbake til England, rundet kongen av lesningen med å annonsere at Olav Tryggvason nå var død. Edvard tok makten i England i 1042.

Klosteret i ørkenen

Hva da med klosteret der mange mente at Olav Tryggvason hadde levd det meste av sitt liv? Dem fantes det mange av i ørkenområdene i Egypt, Palestina og Syria, dit kristne hadde søkt flere hundre år tidligere for å finne nye måter å praktisere sin tro på. Arkeologiske spor etter disse klostrene finnes bl.a. i Sinai, Judea og Negev, men man har også intakte strukturer som det spektakulære Katarinaklosteret i Sinai.

Mar Saba-klosteret i Judeaørkenen.
Andrew Shiva / Wikipedia / CC BY-SA 4.0

I Senantikken tilhørte disse områdene Bysants, men deler av dem ble okkupert av perserne i en periode, og siden mistet til det muslimske Rashidun-kalifatet som følge av slaget ved Jarmuk i 636. De nordlige delene av dagens Syria ble gjenerobret på 900-tallet, mens Palestina og Jordan forble arabiske og muslimske.

Trosskiftet fra kristendom til islam fikk konsekvenser for kirke- og klosterlivet i regionen, og nye kristne institusjoner ble ikke etablert. Kan hende skulle en også tro at beskrivelsen i Flatøyboken passer kanskje best inn i en yngre situasjon der korsfarere har gjenerobret deler av landområdet. Men rent faktisk viser det seg at det var tillatt å reparere og vedlikeholde eksisterende anlegg, som de vakre freskene i den lille kirken i Qana (Syria) fra 900-tallet er et eksempel på. Og av en oversikt som Karl den store fikk utarbeidet i 808, fremgår det at en hel del klostre og kirker var aktive på det tidspunktet – og også langt senere.

Olav som helgen

Sant eller usant – det kan ikke være stor tvil om at det på slutten av 1100-tallet var krefter i gang som ville ha Olav Tryggvason helgenerklært. Odd Snorresons Olavssaga er først og fremst en hagiografi, der forfatteren innledningsvis sammenligner Olav med Døperen Johannes. Odds hovedhensikt er å skildre helgenen Olav Tryggvason.

I sagatradisjonen er Olavs navn knyttet til den offisielle kristningen på Island, Grønland og Vesterhavsøyene, og kanskje var det miljøer på Island som gikk i bresjen for å få helliggjøringen i stand. Slik gikk det som kjent ikke, men tekstene som er bevart i Flatøyboken viser at det må ha eksistert en nokså omfattende litteratur som søkte å underbygge Olav Tryggvasons status som en hellig mann. Det er sikkert heller ikke tilfeldig at denne tradisjonen var opptatt av å knytte Olav ikke bare til navnebroren Olav Haraldsson, men også til Edvard Bekjenneren, som var blitt kanonisert i 1161.