Kongesagaene har mye å melde om Einar
Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den
fromme romafareren, kong Magnus’ nærmeste rådgiver. Det er ingen grunn til å
tvile på at Einar var en sentral aktør i begivenhetene i Norge i første halvdel
av 1000-tallet. Men det er slektsforbindelsene mellom ham og noen av de
viktigste politiske aktørene to hundre år senere, som først og fremst forklarer
hvorfor Einar ble oppfattet som én hvis minne var viktig å ta vare på.
I samtidskildene, skaldekvadene, er det
lite stoff å hente om Einar Tambarskjelve. Bare ett eneste vers som direkte
nevner ham, er bevart. Men i sagaene er han altså en hovedperson, og kanskje
har han også hatt en egen, nå tapt saga. Norrønfilologen Theodore M. Andersson
har sannsynliggjort at den tapte sagaen om ladejarlene ikke har sluttet med
jarlesønnene Eirik og Svein, slik det gjerne har vært antatt, men at Einar
Tambarskjelve har spilt en sentral rolle i sagaen, som har vært ført frem til
hans død – eller kanskje helt frem til frenden Håkon Ivarsson, som ble gift med
Ragnhild, kong Magnus’ datter.
 |
| Skule Bårdsson (t.h.) og Håkon Håkonsson. ill. fra Flatøyboken, ca. 1380. |
Spesielt interessant er forbindelsen til
den fremstående birkebeineren og trønderhøvdingen, Bård Guttormsson på Rein i
Fosen. Bård, som døde i 1194, var beslektet med Einar Tambarskjelve, men også
med andre stormenn fra det foregående århundret, som Torberg Arnesson på Giske
og Erling Skjalgsson. Som en respektert og høyættet lendmann var han en viktig
støttespiller for kong Sverre i konflikten med baglerne, og ble gift med
kongens søster, Cecilia Sigurdsdatter. Bård var dessuten far til den senere
kong Inge, til hertug Skule og til Ingebjørg Bårdsdatter, som ble gift med
lendmann Alv Erlingsson. Og Bård Guttormssons barnebarn var dronning Margareta,
gift med kong Håkon Håkonsson.
Ikke til å undres at Einar Tambarskjelve –
i kraft av å være beslektet med kongene av sverreætten, som styrte i Norge og
på Island i så å si hele den perioden da sagaene ble skrevet – var relevant for
sagaforfatterne. Det samme kan sies om Erling Skjalgsson og flere andre av det
tidlige 1000-tallets høvdinger: De var aktuelle og interessante for ettertiden
fordi den regjerende kongeslekten kunne føre sine ættelinjer tilbake til dem, alle sammen.
Hvilke kilder rådde middelalderens
kronikører og sagaskrivere over når det gjaldt hendelser et par hundre år
tilbake i tid? Kort fortalt må det ha dreid seg om skaldekvad, eldre krøniker
og annaler som bare til dels har overlevd frem til i dag – og muntlig
tradisjon. Den muntlige fortellertradisjonen og dens betydning for
sagalitteraturen er vanskelig å begripe, og omdiskutert blant sagaforskerne.
Men det er flere eksempler på at sagaene nevner konkrete eksempler på hvem som
er opphavsmenn til bestemte opplysninger om personer og hendelser i fortiden,
og i en muntlig kultur er det ikke uvanlig at tradisjonsmateriale som av en
eller annen grunn oppfattes som viktig, blir overlevert både i seks, syv
generasjoner (som er det vi snakker om fra slaget ved Svolder i år 1000 og frem
til begynnelsen av 1200-tallet) og atskillig lenger.
Folkeminnegranskeren Knut Liestøl har på
en fremragende måte vist hvordan tradisjoner om den såkalte «Skraddar-ætta» på
begynnelsen av 1600-tallet levde i beste velgående da han drev
innsamlingsarbeid i Åseral i Vest-Agder på begynnelsen av 1900-tallet, tre
hundre år senere. Det var neppe annerledes i middelalderen.
En av Adam av Bremens hjemmelsmenn for
historiske opplysninger om den danske kongeslekten var kong Svend Estridsen
selv. Odd Snorreson skriver i sin saga om Olav Tryggvason at det var kong
Sverre som var hans kilde for omstendighetene rundt Olavs død i slaget ved
Svolder. Hva Einar Tambarskjelve angår, kommer man ikke utenom Snorre
Sturlusons sentrale rolle. Han var jo ikke bare historiker, men også en av
Islands mektigste menn, og stod i et nært forhold til hertug Skule, den ene av
Bård Guttormssons to sønner. Som den fremste av sturlungene kjempet Snorre mot oddeverjene
om den politiske makten på Island. Han ble valgt til lovsigemann i 1215, og
kunne møte på Alltinget med et følge på 800-900 væpnede menn.
 |
| Snorre i Chr. Krohgs strek. |
Snorre var i Norge i to lange perioder,
første gang i 1218-1220, da kong Inge Bårdsson nettopp var død, og striden stod
om hvem som skulle overta tronen, Skule Bårdsson eller Håkon Håkonsson.
Vinteren 1218-1219 var Snorre hos Skule i Tunsberg, der kong Håkon også befant
seg. Neste vinter oppholdt han seg i Nidaros, som gjest hos Skule, mens Håkon
også tilbragte vinteren der. Da han reiste hjem til Island sommeren 1220,
fullastet med rike gaver fra Skule, hadde han fått et len i Norge, slik at han
skulle vende hjem som både norsk og islandsk stormann med oppdrag om å
irettesette de ulydige oddeverjene, som hadde fart ille med norske kjøpmenn. I
1237-1239 var Snorre igjen i Norge, men valgte «feil» side i tronstriden mellom
Håkon og Skule, som i 1239 lot seg hylle som norsk konge på Øreting. Da Skule
så gikk til åpent opprør mot Håkon Håkonsson, ble han drept, og i 1241
innhentet skjebnen Snorre selv, da han ble drept på kong Håkons ordre hjemme på
Reykholt.
Snorre skrev Heimskringla i årene mellom
sine to norgesreiser. Det er svært sannsynlig at han må ha fått mye av sine
kunnskaper om norske forhold og norsk historie mens han oppholdt seg i landet i
perioden 1218-1220, og det kan godt være at hertug Skule var kilden for flere
av opplysningene om sine egne aner. Det samme kan for så vidt gjelde Håkon
Håkonsson.