Beliggenhet er for mange blitt viktigere enn selve boligens
utforming og kvalitet. Men hvilke konsekvenser har ønsket om en tettere by med
mindre transportbehov for beboerne for bokvaliteten? Hvor høyt skal man bygge?
Betyr nye tekniske krav og reduksjon av etablerte standarder at vi beveger oss
i retning av den samme trangboddheten som i sin tid var motivet for å sanere og
«tømme» indre by?
Dette er temaet for en ny bok signert arkitektene og
planleggerne Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe. Begge er nestorer i faget, og
Martens har en fortid som sjefsarkitekt i Husbanken. Boken tar for seg
bolighusets og boligpolitikkens utvikling fra de første arbeiderboligene ved jernverkene
på 1600-tallet, gjennom industrialiseringen på 1800-tallet, den
sosialdemokratiske æraen med en aktiv Husbank, til den markedsorienterte utviklingen
på 2000-tallet. Det er blitt en historiebok, men like mye et politisk innlegg i
den aktuelle debatten om arkitektur, fortetting og byutvikling.
Forfatterne er opptatt av hva som utgjør en god bolig – og
nevner tilgang til sol (ikke bare lys) ute og inne, en usjenert soveplass og
«en rik arkitektur med gode materialer og varierte romopplevelser» som viktige
kvaliteter. Det er disse kvalitetene Martens og Moe mener utfordres, først og
fremst gjennom det de betegner som «nedbygging av retningslinjer og reduksjon
av etablerte standarder». De peker på at boligbyggingen har gått fra å være et
offentlig anliggende, regulert gjennom Husbanken og andre statlige
institusjoner som ble etablert i årene etter 2. verdenskrig, til å bli «styrt
av markedskrefter og eiendomsutviklere». Resultatet, mener de, er blant annet
at det bygges for høyt og for tett, og at boligprisene er historisk høye. Noe
av løsningen mener de kan ligge i å gjeninnføre prisregulering i en del av
markedet.
Den historiske delen av boken har et tydelig
hovedstadsfokus, men tar bl.a. for seg Grimstad som eksempel på en mindre, selvgrodd
kystby. Det finnes noen mindre unøyaktigheter og misforståelser, som at
Stavanger (og ikke Kristiansand) var stiftshovedstad sammen med Kristiania,
Bergen og Trondheim på 1700-tallet. Eller som når forfatterne anfører at
bybefolkningen i tidlig nytid var «selveiere». Det stemmer for så vidt at
byboere gjerne eide sitt eget hus, men det var bare unntaksvis at de eide grunnen som huset stod på. Det var ikke
uten grunn at historiker Finn-Einar Eliassen formulerte begrepet
«småbyføydalisme» da han analyserte Mandal og andre mindre byer som vokste frem
på 1600- og 1700-tallet.
Johan-Ditlef Martens
og Ketil Moe:
Hva er en god bolig? Boligens
utvikling i Norge fra 1650 til 2017
432 sider
Oslo 2018:
Universitetsforlaget