31 oktober 2016

En konge for mye?

«Fredericia kan blive et nyt Jelling», meldte lokalavisen – i Fredericia – nylig. Bakgrunnen var funnet av det som kan vise seg å være et kongsgårdskompleks fra tidlig vikingtid ved Erritsø. Vikingene fascinerer og vekker interesse også i nabolandet – og særlig når arkeologenes oppdagelser kan styrke eller utfordre gjengse oppfatninger om tidlige konger og kongemakt.

Funnstedet ved Erritsø har vært kjent noen år, og den første utgravningen fant sted i 2006. Hittil tyder det meste på at det som er funnet, hører hjemme i eldre vikingtid, på 700- eller 800-tallet. Etter hvert har det tegnet seg et bilde av et sted ulikt alle andre i denne perioden – i Vest-Danmark, vel å merke. For anlegget ved Erritsø ligner i mangt og mye på kjente kongsgårder som Tissø og Lejre på Sjælland. Erritsø-komplekset består blant annet av spor etter en stor, 40 meter lang hallbygning som har vært omgitt av et palisadeverk på 120 meter i kvadrat og en dyp og bred vollgrav. Det hele ligger på et høydedrag med utsikt til Lillebælt.

Det er liten tvil om at det har krevd store ressurser å bygge og vedlikeholde både hallen og forsvarsverket som omgir den. Byggeskikken er med å bekrefte inntrykket at det er et lignende miljø som det som representeres av Lejre og Tissø, som står bak. Og den monumentale beliggenheten ved ferdselsåren Lillebælt gjør det nærliggende å tenke seg at det er en konge som på denne måten har villet markere sin makt og kontrollere sjøverts trafikk.
Det utgravde området ved Erritsø. Tegning: Vejlemuseerne
 Et hovedspørsmål for arkeologene fra VejleMuseerne er nå om det imponerende anlegget ved Erritsø virkelig forsvant ut av sagaen på 800-tallet, eller om det også var i bruk senere i vikingtiden. For bare 40 km i luftlinje fra Erritsø ligger Jelling med Harald Blåtanns kongsgård fra 900-tallet. Med dette som utgangspunkt spør man seg om de to kongsgårdene kan være samtidige, eller om
 Jelling er en direkte etterfølger til Erritsø? Og siden palisadeverket på sistnevnte sted bærer tydelige spor etter å ha brent – kan det tenkes at de senere «rikssamlerne» i Jelling kan ha kommet til Jylland utenfra, og rett og slett kvittet seg med en rivaliserende kongeslekt i Erritsø ved bål og brann?

Alt dette er interessante og relevante spørsmål. Men for en norsk leser med alminnelig kunnskap om vikingtiden her hjemme, kan perspektivet muligens virke litt rart. Det skyldes i hvert fall et stykke på vei at dansk og norsk vikingtidsforskning, enten den nå setter de skriftlige kildene eller arkeologien i førersetet, ikke har helt sammenfallende syn på den prosessen som kom til å lede frem til de høymiddelalderens respektive riksdannelser. I den norske fortellingen om rikssamlingen gjerne har tatt høyde for at det eksisterte mer enn ett rike og flere regionale herskere i form av småkonger gjennom hele vikingtiden, slik de senere sagaene også hevder. Tradisjonen i Danmark har vært litt annerledes, og man har vanligvis regnet med at riket var samlet i det minste fra og med Harald Blåtann (konge 958-986/87).

Jellingdynastiet
Grunnlaget for dette synet ligger først og fremst i de skriftlige kildene, men ikke utelukkende der. Og det er samtidig viktig å peke på at det i flere tilfeller er tale om kilder som er eldre, og dermed nærmere begivenhetene, enn de norrøne sagaene. Hovedkilden er kanniken Adam av Bremens krønike, og han hadde igjen hadde fått sine opplysninger av Svein Estridsson, konge av Danmark fra 1047-1074/76. Svein var født omkring 1020, og er kanskje mest kjent for sin langvarige kamp mot den norske kongen, Harald Hardråde, for sin organisering av den danske kirken i åtte bispedømmer og for sitt forsøk på å få sin eldste sønn kronet av paven selv. Han prøvde dessuten å få Harald Blåtann helgenerklært. Sistnevnte var Sveins oldefar.

Det er fra Svein Estridsson at noen av de tidligste opplysningene om Jellingkongene Harald Blåtann og dennes far, Gorm den gamle, skriver seg. Deres herredømme bekreftes også av andre kilder – også av de arkeologiske, så som Haralds berømte runestein i Jelling, der han selv forteller at han vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. Samme innskrift bekrefter at Haralds far het Gorm, og moren Tyra, mens innskriften på en annen runestein i Jelling, en som tilsynelatende er reist av Gorm, forteller at Tyra var hans kone.

Adam av Bremen vet også beskjed om konger forut for Gorm, men opplysningene om disse regnes gjerne for mindre pålitelige.

Ifølge Adam var Gorm en sønn av en «Hardegon», som kom fra «Normannia» og erobret riket. Nå kaller Snorre kong Gorm for Gorm Hardeknutsson, så helt enestående er ikke Adams opplysning. Likevel er det nok bare få som har festet lit til denne opplysningen hos Adam. Det vil si, slik var situasjonen frem til for noen få år siden, da det i et engelsk skattefunn kom for dagen en mynt av en hittil ukjent myntherre ved navn «Airdeconut», hvis navn ikke helt urimelig kan oppfattes som en angelsaksisk variant av nettopp Hardeknut. Han var i så fall en (dansk) vikingkonge i York tidlig på 900-tallet.
For noen år siden ble sporene etter et omfattende kongsgårdsanlegg – tre ganger så stort i utstrekning som det «nye» ved Erritsø – avdekket i Jelling. Det tilhører 900-tallet, med andre ord Gorms, Tyras og Haralds tid. Jellingkongene har vært mektige, det er det ingen tvil om. Men var kongene i Jelling bokstavelig talt i ensom majestet, eller kan det tenkes at det fantes samtidig opposisjon og konkurrerende kongeslekter andre steder i det nåværende Danmark? Det er slike spørsmål som utgravningen i Fredericia reiser, og det er langt fra første gang at det skjer.

Ravnunge-Tue
Et interessant eksempel har vi i en gruppe runesteiner fra samme tid (900-tallet). De befinner seg en del kilometer sørvest for Jelling, og alle fire steiner er trolig reist av én og samme mann, som i innskriftene kaller seg Ravnunge-Tue, og som i motsetning til Harald Blåtann og Gorm den gamle ikke er kjent fra (andre) skriftlige kilder.

Den ene av steinene utgjorde opprinnelig «stevnen» i en stor skipssetning, og innskriften forteller at «Ravnunge-Tue gjorde dette minnesmerket etter sin mor, Vibrog». I innskriften på steinen fra Bække får vi vite at «Ravnunge-Tue og Fundin og Gnyple, de tre gjorde Tyras haug». Innskriften på steinen fra Horne er vanskelig å tolke, men den forteller enten at «Ravnunge-Tue gjorde denne haug» eller «Tyras haug».

Så kan man spørre seg hva slags forhold Tue har hatt til Tyra? Et svar gir han selv i innskriften på runesteinen fra Læborg, som kanskje opprinnelig var reist ved Hærveien. I denne heter det nemlig: «Ravnunge-Tue hogde disse runer etter Tyra, sin dronning».

Tyra kan godt ha vært et vanlig kvinnenavn i vikingtidens Danmark. Men det er nærliggende å spørre om det virkelig kan ha eksistert to Tyra’er som begge var dronninger og begge dertil nevnt i opptil flere runeinnskrifter i dette området i første halvdel av 900-tallet? Arkeologer, runologer og historikere har gitt litt forskjellige svar på det spørsmålet. For dels kan det jo tenkes at det faktisk er snakk om to ulike kvinner ved samme navn, og dels har man problematisert betydningen av ordet «dronning», som ikke nødvendigvis betyr regent, men også kan oversettes med «frue».

Mistanken er likevel vakt. En av dem som har gått lengst i å koble Ravnunge-Tues innskrifter til Jelling og persongalleriet tilknyttet dette stedet, er Birgit Sawyer (1945-2015), som var historiker og professor ved NTNU i Trondheim. Hun mente at Tyra i de to gruppene med innskrifter var én og samme person, og at hun hadde overlevd sin første ektemann, Gorm, og deretter hadde inngått ekteskap med Ravnunge-Tue.

Slik kan man spørre, med bakgrunn i de pågående utgravningene.

02 oktober 2016

Steinnes og husebyene

Den nyskapende historikeren Asgaut Steinnes (1892-1973) stod på 1950-tallet bak en serie originale og ofte tankevekkende studier av administrative og organisatoriske forhold i norsk vikingtid og middelalder. I bredt anlagte artikler med fantasieggende titler som «Utskyld», «Alvheim», «Hundekongen» og «Husebyar», malte han med bred pensel og ofte ved hjelp av retrospektiv metode et bilde av kongsgårder, veisystemer og riker med røtter i yngre jernalder.

Steinnes var i mellomkrigsårene en sentral figur innenfor agrarhistorisk forskning, og leverte flere detaljerte studier av skattesystemer og eiendomsforhold i middelaldersamfunnet. Flere av arbeidene hans fra den gang er fremdeles «must reads» for den som bedriver forskning innenfor norsk økonomisk historie i middelalderen. Det var med disse som grunnlag at han i moden alder «hevet blikket» og presenterte de nevnte studiene om enda eldre perioder. Hypotesene hans har satt dype spor, ikke minst i lokalhistorisk litteratur, blant annet fordi han gjennom disse artiklene gav en rekke navngitte gårder, bygdelag og veifar som er kjent fra moderne tid, en over tusen år gammel historie og kontekst, og fordi forfatteren evnet å presentere helhetlige, ofte forbløffende klare sammenhenger med utgangspunkt i et ofte broket og mangelfullt kildetilfang. Det gjelder ikke minst den store artikkelen om «Huseby-skipnaden» fra 1955.

Fordelt på Sverige, Danmark, Norge, Tyskland (Schleswig-Holstein) og Storbritannia (Orknøyene) finner man Huseby og varianter av dette som bosetningsnavn på noe slikt som 130 steder. Sverige har flest, mens Huseby/Husabø forekommer minst 57 ganger som gårdsnavn her hjemme. I tillegg kommer en del tilfeller der navnet Huseby ikke er knyttet til gårder kjent fra historisk tid, men likevel kan tenkes å betegne forsvunne bebyggelser. Navnet er det norrøne Húsabýr eller Húsabær, og Oluf Rygh utlegger det som «gården med mange og gode hus».

Den geografiske utbredelsen av Huseby-gårder er påfallende, og dette har påkalt historikernes oppmerksomhet i langt over hundre år. For Norges del er tettheten klart størst i landskapene rundt Oslofjorden, samt i Trøndelagsfylkene, og disse to klyngene er «forbundet» gjennom et mindre antall Huseby-navn langs kysten på Sør- og Vestlandet.

Asugaut Steinnes’ store tanke var at Huseby-gårdene hadde utgjort et helhetlig administrativt system allerede på 600-tallet, altså før vikingtiden, og at de hadde vært kongelige administrasjonsgårder, først og fremst knyttet til skatteinnkreving innenfor et ambulerende kongedømme. I så måte kunne han bygge på flere av sine forgjengeres tolkninger og resultater. For Danmarks del hadde Steenstrup alt i 1874 ment at «det egentlige Betegnende for Husebyerne er det, at de vare Hovedsædet for en mægtig Herre, hans Sædegaard eller Embedsgaard». I Sverige hadde Schück også tatt til orde for at husebyene der hadde tjent som kongelige støttepunkter, og Alexander Bugge gjorde lignende tanker gjeldende i Norge.

Steinnes viste til at det han kalte «ekte husebyer», jevnt over var store gårder med en sentral plassering i sine respektive bygder, slik hypotesen hans også på det nærmeste forutsatte. Det er da også et faktum at flere gårder som bærer Huseby-navnet, nevnes i sagaene i sammenheng med konger og stormenn. Det gjelder for eksempel Huseby i Stange, der Håkon Håkonsson oppførte en gildehall. Samme Håkon vokste opp på Huseby i Eidsberg, som tilhørte stormannen Erlend av Huseby. På Huseby på Lista bodde omkring år 1300 baronen Snare Aslaksson.

Gir man seg arkeologien i vold, er det på samme måte enkelt å finne eksempler på Huseby-gårder som utmerker seg gjennom blant annet store og monumentale gravhauger fra jernalderen, eller spesielt rike vikingtidsgravfunn. Men like ofte – eller oftere – finnes disse kulturminnene på nabogården(e) til en Huseby-gård. En hel del husebyer var også kirkested i kristen middelalder – men igjen er det like slående hvor mange av dem som aldri selv ble kirkested, men likevel inngår i en mindre krets av nabogårder der én eller flere har eller hadde kirke i middelalderen. På den ene eller andre måten er det vanskelig å unngå Steinnes’ ene konklusjon, nemlig at det er snakk om et bebyggelsesnavn som er knyttet til miljøer som oppviser flere tegn på sentralitet. Det fantes imidlertid alternative tolkninger også. På et tidlig tidspunkt publiserte historikeren Nils Hallan sin kritikk av Steinnes’ tolkninger. Han tok utgangspunkt i Trøndelag, der Steinnes hadde ment at en Huseby-gård hadde vært administrativt sentrum i hvert av de gamle fylkene. Hallan påviste at det slett ikke var slik i alle deler av Trøndelag, og at det ofte var andre gårder som pekte seg ut som sentrale. I stedet mente han at det var det faktum at Huseby-gårdene ofte ligger plassert ved viktige knutepunkter for ferdselen til lands og til vanns, som er mest karakteristisk for dem, og at de derfor kan ha vært gårder «som kan hyse ferdafolk».

Steinnes gikk av og til for langt i sin jakt på system og orden, som da han både avviste enkelte Huseby-gårder som «uekte», samtidig som han la til «husebyer» som aldri har båret navnet. Han tok for eksempel med Husabø i Lindås, og mente at den hadde tilhørt en indre organisasjon i et rike i Hordaland før Harald Hårfagres rikssamling. Men Husabøen er navnet på en ikke spesielt stor ødegård i gården Fammestads utmark. På Husabøen, som kanskje rett og slett betyr «bøen med hus(-tuft) på», er det tydelige spor etter en hustuft som trolig er fra vikingtid eller middelalder. Noen spesielt stor og imponerende bygning har det neppe vært snakk om. Men lokaliteten passet inn i Steinnes’ system, og han tenkte seg at den en gang spilte en viktig rolle i forsvar og kontroll av ferdselen rundt storgården Seim.

Men kan hende er bakgrunnen for Huseby-navnet og bebyggelsene som bærer det, mer lokal enn Steinnes så for seg. Det er mulig at de har oppstått og spilt en rolle i forbindelse med at vikingtidens typiske stormannsgårder med utstrakt bruk av ufri arbeidskraft, i løpet av tidlig- og høymiddelalderen avløses av mindre gårder drevet av leilendinger. Mer om det en annen gang.