Skatten på Vardøya

Hvordan kan svaret på spørsmålet om hva som er forbindelsen mellom en 700 år gammel islandsk saga og en runeinnskrift fra Nordfjord, være Vardø? Jo, hør bare:

Runeinnskriften er én av flere på en stein på Hennøy i Bremanger kommune. Oversatt til moderne norsk lyder den: Her lå de menn som kom fra Risaland med skipet lastet med gull. Og det (gullet) er i denne steinen. Innskriften er fra middelalderen en gang, og noen har tydeligvis tatt teksten på ramme alvor, for steinen er delt i to ved hjelp av en kraftig slegge.

«Risaland» er et navn som først og fremst opptrer i den sene og legendariske sagalitteraturen. Det er et rike langt mot nord og øst, og bebodd av overnaturlige skapninger. I middelalderen forestilte man seg nemlig at det var fast land nord og øst for Finnmark, i form av en landbro til Grønland. Trollenes rike mente man måtte ligge ved den havbukta, Trollebotnen, som følgelig fantes øst for Varanger et sted.

I sagaene er Risaland et rike der farer truer over alt, men der store rikdommer venter på den som klarer å overvinne ville dyr, trollkyndige og kjemper. Likevel er runeinnskriften fra Hennøy så vidt spesifikk at den helst viser til en bestemt hendelse i en saga. Denne sagaen handler om den norske helten Orvar-Odd.

Orvar-Odds saga er sannsynligvis forfattet på slutten av 1200-tallet, men med senere tillegg. Den handler altså om Orvar-Odd (Pile-Odd), som arver tre magiske piler som treffer alt han sikter på, og så vender tilbake av seg selv. Hovedpersonen lever et omflakkende liv; drar i viking, slåss mot kjemper og troll, blir døpt i Frankrike, reiser til Det hellige land osv., før han til slutt dør av et ormebitt på sitt fødested. Ved Jordanelva blir Orvar-Odd tatt av en gribb, som fører ham i klørne helt til reiret sitt i Risaland.

Der blir helten berget av risen Hildir, som drømmer om å bli konge i Risaland på bekostning av sine brødre. Orvar-Odd vil hjelpe ham på veien, og det er her Vardø kommer inn i sagaen, bokstavelig talt. Han forteller at det finnes et dyr, en bjørn, som kan beseire brødrenes hunder. Denne bjørnen, fortsetter Orvar-Odd, ligger i hi hele vinteren, og når den står opp på sommeren er den så grådig og stygg at ingen motstander kan beseire den. Og bjørnehiet befinner seg «í Vargeyjum» - på Vardø. Navnet er en flertallsform, og Vargøyene («Ulvøyene») må være hele øygruppa, altså både Vardø, Reinøya og Hornøya. Vargøy er jo også navneformen som brukes om Vardø i forbindelse med at øya får kirke i 1307.

Sagaen skildrer deretter hvordan Hildir og Orvar-Odd seiler til Vardø, der de går i land et sted der det fantes en stor ur.  I ura er hiet, og Orvar-Odd trekker den sovende bjørnen ut. Han blir rikelig belønnet av Hildir, som kommer tilbake til Vardø på avtalt tidspunkt med to kister med gull og en kjele full av sølv. Men Orvar-Odd tør ikke å vise seg, og Hildir gjemmer i stedet skatten under en stor steinhelle. Da risen har seilt av gårde igjen, klarer ikke Orvar-Odd å flytte hellen, og riseskatten blir liggende på øya.

Sagaen om Orvar-Odd blander myter og gamle sagn med rene eventyrmotiver. Som historisk kilde er den av liten verdi, men den er faktisk en av eldste skriftene som omtaler Vardø, noe som nok først og fremst forteller oss at øya nå var i ferd med å få ny betydning som følge av det første festningsanlegget. Og fortellingen om riseskatten som lå skjult et sted på øya, appellerte altså til fantasien langt nedover kysten, slik runeinnskriften viser.

Brobygger fra Vadsø

Se på dette gamle postkortet, motivet er ikonisk og viser et av Chicagos mest kjente – og kjære – landemerker: Michigan Avenue Bridge. Da den stod ferdig i 1920, satte den en ny standard for klaffebroer i verdens storbyer. Og den som var ansvarlig for hele vidunderet, var en bakersønn fra Vadsø.

Thomas Georg Pihlfeldt het han, og var født i Midtbyen i Vadsø. Faren var fra Piteå og hadde vært handelsmann i Kvænangen han tok med seg familien og flyttet til Varanger. Moren var født i Gudbrandsdalen.

Thomas mistet faren da han bare var tolv, og ble sendt på skole i Hammerfest og senere Trondheim og Christiania. Farfaren hadde vært ingeniør, og kanskje bidro dette til at Thomas deretter havnet som student ved de polytekniske høyskolene i Hannover og Dresden. Da han var ferdig uteksaminert ingeniør i 1879, reiste han rett til Chicago. Den ekspanderte voldsomt på det tidspunktet, og hadde 500 000 tusen innbyggere. I løpet av de neste ti årene skulle den komme til å nå millionen.

Chicagoplanen

Det var en hypermoderne storby som var i ferd med å vokse frem, og storskala utbygging av industri og infrastruktur gjorde Chicago til en naturlig valg for mang en ung ingeniør. Få av dem skulle imidlertid komme til å drive det så langt som Thomas G. Pihlfeldt.

I 1901 ble han sjefsingeniør og leder for byens viktige broavdeling med myndighet over bygging og vedlikehold av broer, og etter hvert havnet han også i sjefsstolen for havnevesenet og Chicagos arkitektkontor. Mange av de vakre broene som den dag i dag krysser Michigan River og binder Chicago sammen, er hans verk. Men finest av alle er nok Michigan Avenue Bridge, som var en vesentlig del av den storstilte «Chicagoplanen» for å skape en moderne metropol.

Thomas G. Pihlfeldt var ikke eneste nordmann, og heller ikke eneste finnmarking, blant de ingeniører og teknikere som spilte en så viktig rolle i utviklingen av Chicago til en verdensmetropol tidlig på 1900-tallet. En annen ingeniør fra Vadsø, Gustave Storm Burgendahl, var en mye benyttet brokonstruktør i byen, før han ble sjefsingeniør og visepresident for Koken Iron Works i St. Louis, Missouri, som var en ledende produsent av bygningsdeler i støpejern. Og den feirede mekanikeren, konstruktøren og oppfinneren Julius Aars Dyblie i Chicago var fra Alta.