I 1850 presenterte det velrennomerte tidsskriftet Graham’s
Magazine i Philadelphia den siste gjenlevende av de sjømennene som hadde
kjempet sammen med den legendariske marinekapteinen John Paul Jones i Den
amerikanske uavhengighetskrigen. Thomas Johnson het han, og var på det
tidspunktet en olding på 92 år. Mer enn 70 år tidligere var han blitt hyret av
Jones i sin fødeby – Mandal.
Graham’s Magazines utsendte traff Thomas Johnson på marinens
aldershjem i Philadelphia, der han hadde oppholdt seg siden 1841. Den fysiske
helsen var ikke lenger så god, men han fortalte gjerne om sin tid sammen med
John Paul Jones.
Sistnevntes navn har nok ikke samme klang hos oss som i USA,
der han gjerne regnes som den amerikanske marines far. Han skaffet seg sitt
navn og rykte som flåtekaptein i flere kjente bataljer mot engelske fartøyer.
Det var antagelig i løpet av 1778 at John Paul Jones var innom Mandal, der en
ung gutt trådte i sin fars, losens, sted og førte skipet Ranger trygt i havn.
Jones’ hensikt med besøket i den travle havnen var å rekruttere nytt mannskap
til Ranger. Han merket seg unge Thomas’ innsats, gav ham et stykke gull og
ønsket ham velkommen om bord. Etter å ha snakket med faren, ble det til at
Thomas sluttet seg til amerikanerne.
Så fulgte det rene plyndringstoktet mot kysten av Skottland,
før «Ranger» kapret et engelsk fartøy som ble tauet til Brest. Nesten 40 mann
av den engelske besetningen ble drept eller såret under trefningen – «et
melankolsk eksempel på menneskelivets uvisse skjebne,» rapporterte John Paul
Jones senere. Da Jones derpå overtok kommandoen på «Bonhomme Richard», en
bestykket ostindiafarer, ble Thomas Johnson med over. Han var også med da Jones
med en liten skvadron beseiret en flåte med engelske handelsskip og tilhørende
marineeskorte i slaget ved Flamborough Head utenfor kysten av Yorkshire i
september 1779. Deretter finner vi ham på flere andre amerikanske skip,
fremdeles under Jones’ kommando, inntil han kom til Philadelphia i februar
1781.
Philadelphia var sete for den amerikanske kongressen den
gangen, og Thomas Johnson var så ofte han kunne til stede i salen for å
overvære de politiske debattene. Delegatene snakket ofte med sjøfolkene, som de
visste hadde vært med John Paul Jones ved Flamborough Head. Thomas Johnson
fortalte Graham’s Magazines utsendte at særlig John Adams, den senere
presidenten, likte å høre på skildringer av slaget, og at det da «lyste ut av
øynene hans og håret hans stod rett opp, alt mens han slo hendene sammen og
utbrøt: For et syn!». Ved en annen anledning var Thomas ansvarlig for å føre
Adams’ møbler med en slupp fra Boston til Philadelphia. Han fikk også møte
George Washington, som gjerne ville hilse på John Paul Jones’ menn. «Våre
galante sjømenn», hilste Washington dem.
Siden gikk Thomas Johnson over i handelsflåten noen år, før
han igjen meldte seg til tjeneste i marinen. Han døde 12. juli 1851 på marinens
aldershjem i Philadelphia.