Et tydeligere kulturminnevern

Verden fortoner seg forskjellig, avhengig av om man ser den fra Akersgata eller fra Kristiansand - eller fra Disen kolonial, for den saks skyld. Over to år med ny riksantikvar, og fra mitt ståsted her i det sørlandske ser det ut til at ny riksantikvar også er i ferd med å bety ny Riksantikvar – med andre ord at den nye lederen har satt i gang en prosess der også institusjonen fornyer seg. Det Jørn Holme først og fremst har bidratt med, og dette er igjen sett fra provinsen, er å gjøre Riksantikvaren tydeligere. Og da snakker jeg ikke om å være mer forutsigbar, men om å fremstå som en klar og tydelig forsvarer av ”aldersverdiene”, som en tidligere riksantikvar ville ha formulert det.

Fra Bjørvika til Furuheim er den røde tråden at Riksantikvaren holder den faglige fanen høyt.

Mange av utfordringene nå ligger i skjæringsfeltet mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i Kulturminneåret 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om.

Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

Riksantikvarens nye tydelighet bør medføre at man rydder og får et klarere kulturminnevern også regionalt, og at man i noen grad endrer den nåværende arbeidsdelingen mellom RA, fylkeskommunene og museene (når det gjelder arkeologien). Det er snodig at RA fremdeles driver førstelinjesaksbehandling for eksempel i kirkesaker. Den daglige virksomheten innenfor kulturminnevernet foregår i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Spill bare ballen, Jørn, så skal vi ta den!

(trykt i Riksantikvarens magasin, "La stå!" i februar 2011)

Herulene kommer!

For temmelig nøyaktig femten hundre år siden brøt en gruppe germanske stammekrigere opp fra sine hjem i Illyricum på Balkan. Hvor mange de var, vet man ikke. Men de var av herulerstammen, og blant dem var flere medlemmer av herulenes kongeslekt. Målet var Skandinavia, og dit forteller kilden vår, den bysantinske historikeren Procopius, at de kom. De reiste – uhindret, kommenterer Procopius – gjennom danenes land, fikk skipsleilighet og slo seg ned i “Thule” (Skandinavia), i gautenes naboskap.

Gitt at vi har ytterst få skriftlige kilder til folkevandringstidens historie i Norden, så er selvsagt opplysningen hos Procopius gull verdt. Procopius er dessuten så å si en samtidskilde – verket som omtaler herulernes innvandring til Skandinavia, var nemlig ferdig i 553. Og herulerkrigere kjente Procopius godt fra sin egen militære karriere. Men den bysantinske forfatteren har også et lengre tillegg til episoden om innvandrerne. Han forteller nemlig at de herulerne – sikkert de fleste – som ble igjen sør på kontinentet, noen år før skrivetidspunktet sendte en delegasjon til stammefrendene i Skandinavia.

Procopius skriver temmelig utførlig om bakgrunnen for dette, om enn de motivene han tilskriver herulene må sies å være nokså kraftig farget av forfatterens oppfatning av deres barbariske natur. Det hele begynner nemlig med at de gjenværende herulene “oppviser sin dyriske og fanatiske karakter” og uten videre myrder sin egen konge, en Ochus. Grunnen, ifølge Procopius, var utelukkende at herulene ville leve uten en konge. Han legger til at selv før Ochus ble drept, var det lite attråverdig ved den herulske kongemakten. Kongen hadde så å si ingen fordeler fremfor andre heruler, forteller Procopius: “Men enhver hevdet sin rett til å sitte ved kongens bord, og den som ville fornærme kongen, kunne gjøre det uten å legge bånd på seg; for ingen mennesker er så lite bundet av konvensjoner som herulene”. De var dessuten ustadige, og så snart kongen var død, angret de seg og spurte hverandre hvordan de skulle kunne overleve uten en konge og uten en hærfører. Etter mange overveielser besluttet de å hente hjem en av kongelig blod fra Skandinavia.

Tilbake til Thule
Procopius fortsetter:
“Og da disse mennene kom frem til øya (Thule), fant de mange av kongelig blod der, men de valgte den mannen de likte best og la ut på hjemreisen. Men denne mannen ble syk og døde da de kom til danenes land. Herulerutsendingene reiste derfor tilbake til øya og fant en annen mann, en som het Datius. Sammen med ham fulgte ikke bare broren Aordus, men også to hundre herulske ungdommer fra Thule.”

Men reisen tok tid, og i mellomtiden demret det for herulene i sør at det kanskje ikke var så lurt å hente en leder fra Skandinavia mot keiser Justinians råd. Derfor sendte de ut nok en delegasjon, denne gangen til Konstantinopel. Deres oppdrag var å anmode keiseren om å sende dem en leder utvalgt av ham. Det gjorde han da også – en Suartuas som en tid hadde hatt tilhold i Konstantinopel. Da utsendingene kom tilbake med Justinians kongsemne, tok herulene ham godt imot, forteller Procopius. Men så dukket en budbringer opp med nyheten om at flokken fra Thule er i anmarsj; Suartuas beordret herulene til å møte dem og beseire dem. De legger også i vei, men ombestemmer seg nok en gang; alle kongens menn sniker seg ut av leiren om natten og slutter seg til de nyankomne, mens Suartuas selv rømmer tilbake til Konstantinopel. Etter dette forsøkte keiseren av all makt å gjeninnsette Suartuas, og herulene fant det tryggest å søke beskyttelse hos en annen stamme, gepidene.

Herulene
I eldre historieskriving antok man gjerne at de herulene som dro til Norden omkring år 500, gjorde det fordi de regnet “Thule” som sin opprinnelige hjemstavn. Men trolig er den oppfatningen basert på en feiltolkning av kildene. Det er for så vidt ingen ting i veien for at herulene i likhet med andre østgermanske stammer, med goterne som de mest kjente, kjente en opphavsmyte som knyttet dem til Skandinavia i en fjern fortid. Men det er ingen kilder som belegger noe slikt. Årsaken til at noen av dem valgte å slå seg ned i Skandinavia, er ukjent. Men skal en dømme etter de relativt få samtidskildene – og det bør man – var herulene fryktede krigere, i perioder i romersk tjeneste. Når de dro nordover, er det rimelig å tenke seg at det var i egenskap av militære spesialister. Mot slutten av den begivenhetsrike folkevandringstiden, og med statsdannelsesprosesser i gang flere steder i Norden, kan det saktens ha vært behov for herulenes ekspertise.

“Hva slags folk er herulene?” spurte Procopius. Det enkle svaret er at de var et østgermansk folk, og at hjemlandet deres befant seg et sted nord for Donau. Alvar Ellegård, som forfattet en grundig studie av herulene i 1987, mente videre at de oppstod som en løs gruppe germanske krigere i løpet av 200-årene, og at mange av dem ble rekrutert til den romerske hæren i det påfølgende århundret. Trolig dukker herulene opp i kildene for første gang på slutten av 260-tallet, da de sammen med gotiske styrker herjet i Hellas og på Lilleasias kyster, og dessuten plyndret Aten. I 289 er herulene omtalt i en panegyrikk til ære for keiser Maximinian. Midt i 300-årene hører vi om heruler i romersk tjeneste; det er i 360, og de heruliske avdelingene befinner seg i Britannia for å bekjempe piktere og skotere som raider de romerske bosetningene der.

Slutten
På slutten av 300-tallet ble herulene undertvunget av ostrogoterne. Da goterne under Ermanaric ble slått av hunnerne i 375, ble herulene et lydfolk under dem. Hunnerriket falt så i 454, og herulene opprettet sitt eget rike. Ifølge Procopius ble dette riket knust av langobardene, etter at herulene hadde tvunget sin konge, Rodulf, til å gå til krig mot dem. Deretter gikk det nedover med herulene. De fikk lov av keiser Anastasius til å slå seg ned i nærheten av dagens Beograd, og det var der de befant seg da de begivenhetene som Procopius skildrer, inntraff. Ikke lenge etterpå forsvinner herulene ut av sagaen.

Vi møter dem sammen med bysantinske tropper i kamp mot vandalene i Afrika i 533-534, og 20 år senere er heruler med når bysantinere og langobarder fordriver ostrogoterne fra Italia. Etter 568 hører man ikke lenger om heruler.

Hvilken betydning fikk så den heruliske innvandringen i Skandinavia? Se, det får bli en historie til en annen gang.

Rakkerunger

“Rakkerunger” heter det, og av og til hender det at noen “rakker ned” på andre. Innimellom kan noen av oss fremdeles bruke kraftuttrykk som “fytti rakker’n”. For et par hundre år siden, ja enda lenger, var rakkeren eller nattmannen, som han også het, et kjent trekk i bybildet. Det samme var barneflokken hans, de egentlige rakkerungene. Og i Kristiansand som i andre byer var nattmannen og alt hans vesen foraktet av alt og alle; folk regnet dem som urene, og de utgjorde 1700-tallets urbane pariakaste.

I 1790-årene het nattmannen i Kristiansand Ole Nielsen. “Byens Natmand”, som han omtales som i folketellingen 1801, bodde i kvartal 16 i Posebyen, med konen Cathrine Jonasdatter og fire barn. Minstebarnet, Johanne, var blitt døpt året før i domkirken. Om ikke kirkeboken hadde presisert at foreldrene var nattmannen Ole og konen Cathrine, kunne man ha mistenkt at det var tale om et barn av fin familie. Det var nemlig noen av byens mest fornemme som stod faddere, blant andre rådmann Høyer og madam Mørch. Slik hadde det også vært da sønnen Niels ble båret til dåpen i november 1793. Da var byfogd Krefting og rådmann Glückstad blant fadderne.

Forklaringen var kort og godt at ingen andre enn byens ledende menn og dere familier ville stille opp når rakkerunger skulle døpes. Vi kjenner en helt parallell sak fra Bragernes (Drammen) i 1789, der borgermesteren fikk med seg byens eligerte menn som faddere, slik at stedets rakkerbarn endelig skulle kunne døpes. Det kunne være vanskelig å få gravlagt rakkerne også. En kongelig resolusjon fra 1769, som gjelder Trondheim, fastslår at nattmannen hans folk, kone eller barn i tilfelle dødsfall skal bæres til kirkegården av vekterne eller brannvakten, “dog skal Magistraten sammesteds først røre ved Ligets Kiste”.

“Der det er godtfolk, kommer det godtfolk, sa bøddelen til nattmannen”. Slik heter det i et ordspråk fra Danmark. Ironien gikk ikke gamle dagers mennesker forbi. For var det noe nattmannen ikke var, så var det godtfolk. Han var uren i ordets rette forstand. Ordentlige mennesker ville ikke vite av ham, og slett ikke berøre ham – levende eller død. I Trondheim måtte altså byens magistrat røre ved kisten til en død rakker – eller rakkerunge – før de offentlig ansatte vekterne i det hele tatt våget å løfte kisten og bære den til kirkegården.

Hva var det med rakkeren som gav ham denne helt spesielle statusen i byen? Jo, han utførte en rekke tabubelagte oppgaver for myndigheter og innbyggere, oppgaver som ikke tålte dagens lys. Nattmannen tømte utedoer, kastrerte hester, tok seg av bortkjøring og nedgraving av selvdøde dyr og feide piper. Rakkeren var også byens hundefanger. Og ikke minst var rakkeren bøddelens hjelper. Når dødsdømte skulle miste hodet på byens rettersted under Duekniben, ble de kjørt dit ut i rakkerens åpne kjerre. Etter en halshogging var det rakkeren som fikk i oppgave å sette det avhogde hodet på stake. Og det var han som måtte grave ned det maltrakterte liket på retterstedet.

Det fantes en rekke forestillinger om rakkeren og hans familie, som at de spiste hestekjøtt, avlivet dyr som egentlig var friske og raske osv. Siden rakkeren ble betraktet som en æreløs person, kunne han ikke stille som vitne i retten – eller som fadder i kirken. Én av de første gangene vi hører om en rakker i Kristiansand, er i forbindelse med den store hekseforfølgelsen i 1670. Da er Gulbrand Jensen et av hovedvitnene mot den trolldomsanklagede Karen Snekkers. Forsvareren trakk i tvil Gulbrands forklaring – og pekte nettopp på at han var nattmann. Det er lett å forstå at det kunne være vanskelig å skaffe folk til å påta seg rakkerjobben. Fra Fredrikstad hører vi i 1743 om at to “uærlige” festningsslaver blir utpekt til å fungere som nattmenn fordi ingen andre hadde sagt seg villig. Rakkerne var heller ikke alltid mors beste barn. I 1740 ble for eksempel to nattmenn fra Kristiansand dømt til døden for ildpåsettelse i Arendal; det var en hevnaksjon for at én av de to tidligere var blitt avsatt som feier og utvist fra byen. Fytti rakker’n!

"Verdens beste havn"

”Flekkerøe-Havn er … maaskee den bedste i hele Norge, ja Verden, Maltha maaske undtagen… ”. Nicolai Wergeland, Henriks far, er slett ikke den verste guiden man kan ha når man skal vurdere betydningen av Flekkerøy havn, altså bassenget mellom Flekkerøya og Møvig vest for Kristiansand by.

Han tar selvsagt munnen for full, men Flekkerøy fortjener rosen. Yndet for sitt doble innløp (Østergabet og Vestergabet) som gjorde at skipene kunne gå inn og ut på samme vind, og berømmet for sin størrelse og dybde forsvarte Flekkerøy gjennom flere hundre år sitt ry som en ypperlig havn.

Dens gode egenskaper og sentrale beliggenhet forklarer den store betydningen havnen hadde. I de 16. og 17. århundrer var Flekkerøy havn base for den danske nordsjøflåten, og midt i 1500-årene, da et blokkhus var blitt anlagt på Gammeløya, var det den norske kansleren i egen høye person som var høvedsmann på Flekkerhus, som festningen ble kalt. Den gangen var det sjørøvere som gjorde Skagerrak til et utrygt hav og gjorde det militære nærværet nødvendig.

Både da og senere ble Flekkerøy havn besøkt av skip og hele flåter fra nær og fjern, både venner og fiender. 1567 hører vi om ” den vide berømte haffn Fleckeroen, vdi huilken naagle tusende skibe aff atskillige Nationer imellem aar oc dag sig der forsamler, oc med stor lyst, skiuden, trompet liud ved hundred oc flere tillige sig der fra igen ved Confoye til vnderskedelige orter oc steder begiffuer”.

Det var den travle havnen som var den viktigste lokaliseringsfaktoren da Kristiansand ble anlagt i 1641, og byens fremste oppgave skulle være å beskytte og understøtte Flekkerøy havn.

Havnen har vært bejublet og besunget av Peder Claussøn Friis og Absalon Pederssøn Beyer, ja, endatil av Peder Dass! Flekkerøy har til og med en egen artikkel i opplysningstidens store franske encyklopedi! Fremdeles i 1824 beskrives den som ”the most secure and capacious harbour in Norway” – av ingen ringere enn Encyclopædia Britannica.

I en tid da all langdistansekommunikasjon foregikk på sjøen, kunne Flekkerøy havn spille en rolle i begivenheter langt borte – det være seg i det danske kolonieventyret i Trankebar (India), i den tidlige utforskningen av nordområdene eller, tro det eller ei, i den amerikanske uavhengighetskrigen. Ingen norske byer, og knapt nok noen annen havn i Norge, kan oppvise noe lignende. Utallige er de mer er eller mindre kjente personer som har ligget i Flekkerøy havn – et halvt dusin danske konger, mange flere kongelige og den senere amerikanske presidenten John Quincy Adams er bare noen av dem. Visste du forresten at Anneke Jans, den kanskje mest kjente av de hollandske nybyggerne i det som senere skulle bli New York, var født på Flekkerøy i 1605?

Avaldsnes: "Vest-Norges Lejre"

Snorre skriver i Olav Tryggvasons saga at selveste Odin kom til kongen da han var på Avaldsnes i 998. Odin, selvsagt i forkledning, fortalte Olav om den legendariske kong Augvald, som lå i en av gravhaugene på gården. En annen sagaskriver, Odd Munk, legger til at kong Olav etter dette gravde ut et par av haugene på Avaldsnes. Så vel sagaene som det overveldende fornminnemiljøet peker ut Avaldsnes på Karmøy som et sted utenom det vanlige, og det var også derfor Magnus Olsen for snart hundre år siden satte merkelappen ”Vest-Norges Lejre” på neset der Karmsundet er på det smaleste. Danekongenes Lejre – eller sveakongenes Uppsala: Det er dit vi må for å finne egentlige paralleller til Avaldsnes.

Med ujevne mellomrom snevres leden langs den vestnorske kysten inn, det være seg i form av trange sund der ferdselen er lett å kontrollere, eller eidstrekninger med påfølgende behov for omlastning og landveis transportmidler. Arkeologisk sett utmerker disse stedene seg på karakteristisk vis: Fra Lindesnes og nordover er det særlig på slike steder at gravhaugene er særlig mange og særlig store og monumentale. De gangene haugene har vært gjenstand for mer eller mindre fagmessige utgravninger, er funnene gjerne spesielle og eksklusive.

Det er et definisjonsspørsmål når Avaldsnes – eller “Avaldsnes” i utvidet betydning, for det er rent faktisk Nord-Karmøy vi snakker om – begynner å skille seg ut fra omgivelsene. Sannsynligvis skjer det alt i slutten av yngre steinalder. Fra Hauskje noen små kilometer nord for Avaldsnes har vi landets største depotfunn av flint fra denne perioden. Det er tretusen år før Harald Hårfagre ifølge Snorre velger Avaldsnes som sin kongsgård på Vestlandet. Magnus Olsen hadde sine ord i behold da han skrev: “Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie.”

Av synlige monumenter i området er det storhaugene på “Blodheia” som særlig har lokket på fantasien og hatt en egen tiltrekningskraft for folketradisjonen. Lenge trodde man at de mektige monumentene måtte skyldes et stort slag som fant sted i vikingtiden, men utgravninger fra slutten av 1800-tallet og fremover har vist at gravhaugene er atskillig eldre. Flere av dem er fra eldre bronsealder, og de har gitt rike funn. Én av haugene viste seg å inneholde en våpengrav med en armring av gull. Og gull er slett ikke hverdagskost i norsk bronsealder. Gravskikken er den samme som man finner på Jæren og på Lista, men få andre steder i landet, og forbildene finnes i Danmark og lenger sør.

Nettopp armringer av gull er en gjenstandstype som kan følges over lang tid som et rangsymbol knyttet til samfunnets øverste sjikt. Det gjelder også på Karmøy. I den aller mest storslåtte av gravene fra Avaldsnesområdet, Flagghaugen, lå det også en tung gullarmring, én som veide nesten 600 gram. Våpengraven i Flagghaugen er fra første halvdel av 200-årene e.Kr., og den ble gravd ut så tidlig som i 1834. Graven inneholdt kostelige gravgraver som en skjoldbule av sølv og et rikt drikkeutstyr av romersk opprinnelse. Flagghauggraven har bare en håndfull paralleller på germansk område, og det er rimelig å knytte denne eksklusive gruppen av høvdinggraver til det alliansenettverket som romerne bygde opp etter markomannerkrigenes avslutning i år 180.

Armring nummer tre er yngre. Den ble funnet i forbindelse med utgravningen av Storhaug, ca. 2 kilometer nord for Avaldsnes. Det er mulig, men slett ikke sikkert at ringen har sammenheng med den begravelsen som ble påtruffet i Storhaug. I det fortettede fornminnemiljøet som Nord-Karmøy utgjør, fremhever Storhaug seg ved sin størrelse. Haugen kan opprinnelig ha vært så mye som 50 meter i tverrmål. Av like stor interesse som ringen, er det at Storhaug viste seg å innehold en skipsgrav fra vikingtiden.

Storhaug ble undersøkt av konservator Anders Lorange fra Bergen Museum i 1887, men utgravningen og funnet har aldri fått den oppmerksomheten den fortjener. Det var nemlig ikke kun en skipsgrav Lorange gravde frem, men faktisk landets eldste sådan – 50 år eldre enn Oseberggraven.

En annen skipsgrav ble påtruffet i Grønhaug. Den er bare ti, femten år yngre enn Storhauggraven. Mens Grønhaugskipet var 15 meter langt, var det noe eldre skipet i Storhaug over 20. De fleste som har analysert restene av gravskipene fra Karmøy, har kommet til at det er tale om roskip, ikke om seilskip.

I norsk sammenheng er det få, om noen, paralleller til den store tidsdybden som sentralplass, som Avaldsnesområdet gjennom gravfunnene kan fremvise. Ikke uten grunn har funnene og de monumentale fornminnene på Karmøy blitt satt i sammenheng med en tidlig kongemakt på Vestlandet. I så måte hører Avaldsnes sammen med andre regionale maktsentra i Trøndelag, i Oslofjordområdet og enkelte andre steder. Men så vel hos Snorre som i andre middelalderkilder kan man ane at Avaldsnes – sammen med miljøer i Vestfold! – dessuten har hatt en posisjon som mytisk arnested for kongeslekten, på lik linje med Gamla Uppsala og Lejre.

Men delvis til forskjell fra disse stedene fortsetter Avaldsnes å være en viktig kongsgård i vikingtid og middelalder. I dag er den gotiske steinkirken på neset det mest håndfaste og synlige sporet etter denne yngste fasen i den arkeologiske Avaldsneshistorien. På 1300-tallet var Olavskirken én av fire kollegiatkirker innenfor kongemaktens egen kirkeorganisasjon.

Det er denne imponerende kontinuiteten som mest av alt forbløffer med Avaldsnes. Grunnleggende sett skyldes den store tidsdybden stedets ytterst strategiske plassering ved Karmsundet, ved begynnelsen av den leden som etter hvert gav navn til landet (nord-veien). Når stedet så lenge kunne vedbli å være strategisk viktig, er forklaringen selvsagt at både den vestlandske høvdingmakten i bronse- og jernalderen og den begynnende kongemakten i vikingtid og tidlig middelalder hvilte på én faktor som gjør at bildet er noe annerledes på Karmøy enn andre steder: Skipet – og leden.

Gamle funn fra Avaldsnes - ett svar og flere spørsmål

For mer enn 200 år siden kom et merkelig funn for dagen på den gamle kongsgården Avaldsnes på Karmøy i Rogaland. Funnet, som trolig er bortkommet, bestod av en forgylt bronsering (”messing”) og to støpte ansikts- eller maskefremstillinger av kobberlegering, ornerte med innrissede linjer og punkter. Maskenes øyne var kan hende opprinnelig fylt med innlegg av glass, stein eller annet materiale. Ringen var prydet med innlegg av farget glass. Det er knyttet usikkerhet til hvor det nøyaktige funnstedet var, og til hvorvidt gjenstandene faktisk utgjør et samlet funn eller ikke. Deres opprinnelige funksjon er heller ikke åpenbar.

Dette gamle funnet har kun spilt en marginal rolle i forskningen, selv om det i sin tid beskjeftiget arkeologer som Rasmus Nyerup, Oluf Rygh, Nicolay Nicolaysen, Ingvald Undset og Sophus Müller. De få gangene funnet har vært oppe til diskusjon, henholdsvis i annen halvdel av det 19. århundre (Nicolaysen, Undset) og i 1971 (Bakka), kunne man ikke vise til nære paralleller i det arkeologiske materialet, og klarte derfor heller ikke å konkretisere funnets datering, opprinnelse og funksjon. Dels pekte man på muligheten av at det dreier seg om nordiske arbeider, kan hende sågar fra middelalderen, og dels så man for seg at det kunne være en sammenheng med anglo-irske hengekar fra vikingtiden. Men noen endelig løsning kom man ikke frem til. Selve funnstedet og dets karakter har knapt vært noe tema.

Avaldsnes er kjent for sine fremragende funn fra bronsealder, romertid og vikingtid. Større utgravninger har foregått på stedet siden første halvdel av 1800-årene, vel også tidligere, men funnene har bare delvis kommet inn til de arkeologiske museene. Det er absolutt tenkbart at ansiktsmaskene og vel også ringen kom for dagen som et resultat av slike tidlige ”utgravninger” i regi av lokale embetsmenn og bønder, og at vi faktisk har å gjøre med funn fra forhistorisk tid.

Gården Avaldsnes ligger på øya Karmøy i Rogaland, på sørvestkysten av Norge. Fra naturens side har området rundt Avaldsnes en særdeles gunstig beliggenhet. I tillegg til at området har god jordbruksjord, ligger gården midt i skipsleden gjennom Karmsundet, der det er fordelaktige havneforhold beskyttet fra Nordsjøen, som slår inn mot øya fra vest. Avaldsnes-området, der Karmsundet er på sitt smaleste, representerer et av de kommunikasjonsmessig mest strategiske punkt ved den gamle hovedleia langs vestlandskysten – ”Nordvegen”.

Avaldsnes og nærområdet utgjør et av Norges mest fortettede fornminnemiljøer. I dette området fantes det tidligere et betydelig antall store gravhauger, og mange eksisterer fremdeles. Til de mest monumentale haugene skal vi regne Flagghaugen på Avaldsnes prestegård (opprinnelig diameter ca. 43 m, høyde ca. 5 m) og den nærliggende Kjellerhaugen (omtalt som ”overmaade stor”, men hvis opprinnelige størrelse er ukjent). Enda større var Storhaug på gården Gunnarshaug, ca. 2 km nord for prestegården. Storhaug var opprinnelig trolig omkring 50 m i diameter, og dens ”tvillinghaug”, Salhushaugen, like stor. En rekke av haugene har vist seg å skjule graver med importgjenstander av svært høy kvalitet. Blant flere rike bronsealdergraver fra gravfeltet Blodheia eller Reheia fantes en våpengrav med en armring av gull. Også fra romertid kjennes mange rike gravfunn. Den mest storslåtte er den primære våpengraven fra Flagghaugen, som ble utgravd så tidlig som i 1834, og som inneholdt kostelige gravgaver som en skjoldbule av sølv og en halsring av gull på hele 590 gram.

I Avaldsnesområdet er det dessuten avdekket to skipsgraver fra eldre vikingtid. Grønhaug skjulte en plyndret skipsgrav med et 15 meter langt skip, og i den nevnte Storhaug ble det funnet en skipsgrav med en mindre båt og et skip på over 20 meters lengde. Den sistnevnte graven inneholdt blant annet rikt våpenutstyr og en armring av gull. De to skipsgravene er nylig blitt datert ved hjelp av dendrokronologi til henholdsvis 779 (Storhaug) og 790-795 (Grønhaug). I norsk sammenheng er det få, om noen, paralleller til den store tidsdybden som sentralplass, som Avaldsnesområdet gjennom gravfunnene kan oppvise. Ikke uten grunn har funnene og de monumentale fornminnene på den nordlige delen av Karmøy blitt satt i sammenheng med en tidlig regional kongemakt.

Skriftlige kilder fra middelalderen omtaler Avaldsnes som en viktig kongsgård i vikingtid og middelalder. I dag er en gotisk steinkirke på stedet det eneste synlige sporet etter kongsgården. Flere skriftlige kilder nevner også en tilhørende havn på Avaldsnes, og marinarkeologiske undersøkelser har påvist en middelalderhavn som vitner om nær handelsmessig kontakt med hanseatene i høy- og senmiddelalder. Det pågår for tiden et større arkeologisk forskningsprosjekt som tar sikte på å kartlegge bosetningshistorien på Avaldsnes i yngre jernalder. Forundersøkelsene har avdekket spor etter kontinuerlig bosetning fra førromersk jernalder og frem til i dag.

Det kommer fremdeles nyheter fra Avaldsnes, f. eks. de nevnte årringsdateringene av skipsgravene. I tillegg kan gamle funn bidrar til ny innsikt. I det følgende skal vi se nærmere på et funn som ble gjort for over 200 år siden, og som reiser mange spørsmål.

De gjenstandene vi her skal ta for oss, er antagelig tapt for godt. Vi kjenner dem kun gjennom tegninger med tilhørende beskrivelser, utførte av Lyder Sagen (1777-1850). Sagen var blant dem som stiftet Bergen museum, og tegningene og beskrivelsene av funnet fra Avaldsnes oppbevares fremdeles i Universitetsbiblioteket i Bergen (Ms. 190a/I og Ms. 385.5). Tegningene finnes i dag i to sett – et datert 1812 og en yngre utgave, trolig fra omkring 1830. De to versjonene er ikke helt ens, verken med hensyn til tegning eller tekst. Dessuten finnes eller fantes det en originaltegning fra 1803, som noe stilisert er gjengitt på trykk tidligere (Nicolaysen & Rygh 1868). Vi har ikke klart å gjenfinne denne originalen.

Gjenstandene er tre i tallet – to ansiktsmasker av bronse (”messing”) og en forgylt bronsering med glassinnlegg. Maskene er ikke helt identisk utformet, selv om de ligner på hverandre, og de er heller ikke like store. Den mindre masken er 13-14 cm høy og den større 15-16 cm høy. Ringen er 17-18 cm i ytre diameter, med en tykkelse på 1,5-2 cm. Lyder Sagen fikk se gjenstandene i 1803; på det tidspunktet studerte han i København, men besøkte hjembyen Bergen. Både ringen og maskene tilhørte den gangen en skipper Angell i Bergen. Det var to skippere med det navnet i Bergen i 1803, Lorents Chr. Angell og Jørgen Angell. Selv om Sagen ikke ved noen anledning gir ytterligere opplysninger om hvem av de to som var i besittelse av Avaldsnesfunnet, er det liten tvil om at det er Lorents Chr. Angell (1760-1803) som er vår mann. Sistnevnte døde nettopp i september 1803, da Sagens tapte (?) originaltegning er datert, mens Jørgen Angell døde i juli året etter. Når vi kan være så sikre på at det var Lorents Chr. Angell som eide gjenstandene, skyldes det de nære slektskapsforbindelsene mellom ham og to av beboerne på Avaldsnes prestegård i den aktuelle perioden. Jørgen Jørgensen Sverdrup var sogneprest fra 1789 til 1807. I 1801 hadde han ifølge folketellingen det året en husholderske hos seg, nemlig den da 39 år gamle Bolette Christine Angell. Bolette Christine var en yngre søster av Lorents Chr. Angell, og Jørgen Jørgensen Sverdrup var deres fetter. Når Lyder Sagen i en påskrift på en senere utgave av tegningen angir at gjenstandene ”strax derefter”, dvs. kort tid etter september 1803, ble sendt til København, kan det være Angells dødsfall som har foranlediget at funnet har skiftet eier.

På tegningene som er datert Bergen den 19. mai 1812, skriver Sagen (Ms. 385.5):

Disse to Ansigter ere fundne flere alen (dybt) i Jorden paa Augvaldsnæs. De have formodentlig været et slags basrelief paa et Alter eller Monument, eller maaske Zirater paa Vaaben, maaske de ikke engang ere nordiske. De ere begge støbte i en med Flid udarbeidet Form. I Øjnene have forhen været indfattet Perler eller Stene. Da det ene Ansigt er noget større, end det andet og de i det hele ikke passe sammen, kan det ikke være et Janushoved, som nogle mente. Mærkværdigt er det, at Haaret er strøget opad, som paa adskillige af de ældste græske Kunstmonumenter. Materien, hvoraf de ere støbte, er Kobbermalm.

Funnstedet er altså Avaldsnes prestegård på Karmøy i Rogaland. Sagen viser til at maskene nå, dvs. i 1812, så vidt ham bekjent fantes i ”Antiqvitets-Kabinetet” i København. Om ringen som skulle være funnet på samme sted, gir han følgende opplysninger:

Denne Armring, som er meget større end den her er tegnet, er udentvivl af Messing, men stærkt forgyldt. Det er tydeligt at see, at den fra først af har været aaben. Gule, røde og blaa Stene ere indfattede rundtomkring den. Den skal være funden i Jorden paa Augvaldsnæs paa samme Sted, hvor Ansigterne fandtes, og er nu, saavidt jeg ved, nedsendt til den antiqvariske Commision i Kjøbenhavn.

På den senere kopien av tegningene (Ms. 190a/I) gir Sagen enkelte nye opplysninger om funnet og gjenstandene. Han presiserer at funnet kom for dagen ”i Begyndelsen af dette Seculum”, altså omkring 1800, og at funnstedet var Avaldsnes. Likeledes gjentar han at gjenstandene lå ”flere Alen” dypt (1 alen var på denne tiden noe over 62 cm). Sagen gjentar også informasjonen om at sakene var sendt til København, men nå presiserer han dette til å være ”det saakaldte Kunstkammer”. Når det gjelder selve gjenstandene, er det lite nytt i Ms. 190a/I, foruten at de innsatte ”Stene” på den forgylte bronseringen nå blir beskrevet som ”farvede og slebne Glasstene”.

Presisjonsnivået i Sagens beskrivelse av gjenstander og funnomstendighet øker med andre ord noe etter som tiden går. Men det er likevel viktig å påpeke at Sagens tegninger selvsagt ikke oppfyller en senere tids krav til dokumentasjonstegninger. Det vises tydelig i de tilfellene der han har gjengitt gjenstander som fremdeles er bevart, eller som er av kjente former. Dette er betydningsfullt å ha i mente når man diskuterer maskenes datering og funksjon.

Lyder Sagen oppfattet tydeligvis de funne gjenstandene fra Avaldsnes som forhistoriske, og det er hevet over tvil at han forhørte seg på ulike hold om funnet. I det yngre manuskriptet nevner han spesifikt at han har diskutert saken med Rasmus Nyerup, og at denne ”fandt dem saare mærkelige”.

Men det ble ikke til at Sagen publiserte tegningene, heller ikke i det antikvariske tidsskriftet Urda, som han tok initiativet til og som utkom i Bergen i årene 1837-1842. Tegningene kom til å bli liggende i ro ved Bergen museum helt frem til slutten av 1860-årene, da Nicolay Nicolaysen og Oluf Rygh tok dem frem og gjengav dem – nokså kraftig stilisert og forminsket – på trykk sammen med flere andre ”sjeldne norske oldsager fra jernalderen”. Nicolaysen, som var den som beskrev gjenstandene fra Avaldsnes nærmere, peker på at de er uten sidestykker i det norske arkeologiske materialet. Han mener at maskene vel har ”tjent til et slags beslag”, og at funnet ”utvilvlsomt” må ”henføres til den ældre jernalder”.

Den neste som tok opp tråden, var Ingvald Undset. Han nevner funnet første gang i sine ”Mindre bidrag om den yngre jernalder i Norge” (1889). Undset diskuterer her maskene i forbindelse med anglo-irske hengekar av bronse, men han avviser at maskene kan ha tjent som hankefester på slike kar. Dessuten viser han til en uttalelse fra Sophus Müller om at de ”besynderlige opadgaaende haarlokker” på maskene tyder på at disse er fremstilt på nordisk område, og ikke i Irland. Undset kan videre fortelle at funnet aldri synes å blitt protokollført ved Kunstkammeret, og at det ikke finnes i Nationalmuseet. I forbindelse med arbeidet med herværende artikkel er det på ny blitt lett i Nationalmuseets samlinger etter Avaldsnesgjenstandene, dog uten at noe er kommet for dagen (pers. medd. Lars Jørgensen).

I et noe senere arbeid tar Undset igjen for seg funnene, og han bringer dessuten en ny gjengivelse av Sagens tegning av maskene. Tegningen er omtrent i målestokk, og yter originalen større rettferdighet enn det Nicolaysens gjengivelse hadde gjort, selv om det er enkelte forskjeller fra de originaltegningene vi har hatt tilgang til. I dette arbeidet drøfter Undset nok en gang maskenes mulige anglo-irske opprinnelse, men avviser dette. Når det gjelder den forgylte bronseringen mener han at denne visselig må være fra middelalderen. Undset nevner muligheten for at det samme kan være tilfellet med maskene, men anfører at Sagens tegninger er for ”stilløse” til å kunne avgjøre det. ”Hine merkelige stykker må derfor blive at henstille ’til observation’,“ avslutter han.

Det skulle gå nye 80 år før Avaldsnesfunnet igjen ble tatt opp til arkeologisk diskusjon. I mellomtiden blir det så vidt oss bekjent, kun omtalt en passant av lokalhistorikeren Lars Skadberg. Så, i 1971, drøfter Egil Bakka maskene i en liten artikkel. Han tar opp igjen tråden fra Undset, men kommer til andre konklusjoner, om enn de er formulert hypotetisk. Bakka finner heller ikke ”heilt nære parallellar i form og stil”, men han peker på at flere trekk ved maskene kan gjenfinnes i anglo-irsk kunst i 700-årene. Det gjelder ifølge Bakka hårlokkene, utformingen av øyne og nese, innleggene i øynene og generelt den kraftige stiliseringen. Han anfører at de to maskene kan tenkes å ha vært beslag for bæreringene på et hengekar.

Flere spørsmål melder seg når vi nå har hentet Sagens tegninger frem fra arkivenes gjemmer igjen, konkretisert til hvor gamle gjenstandene er, hvor de er fremstilt hen og hva slags funksjon de har hatt. Noe entydig svar på disse spørsmålene er vi fremdeles ikke i stand til å gi, men vi vil senere i artikkelen peke på noen muligheter. Men først et mellomspill. Vi spør: Er det mulig, ut fra de sparsommelige opplysningene Sagen gir, å komme noe nærmere funnstedet enn at det var et eller annet sted på Avaldsnes prestegård? Og, ja, det tror vi faktisk at det er.

For å rekapitulere Sagens knappe utsagn om selve funnomstendighetene, opplysninger som vi må formode ble formidlet ham av Lorents Chr. Angell:

• De to maskene og ringen ble funnet sammen på Avaldsnes (prestegård)
• Gjenstandene ble funnet flere alen, dvs. minst 1,25 m, nede i jorden
• Funnet ble gjort ca. år 1800

I seg selv er ikke disse opplysningene nok til å stedfeste funnstedet nærmere, men Sagen/Angell avslører faktisk, og helst uten at de selv er klar over det, noe helt vesentlig om funnstedets karakter. Det dreier seg om utsagnet om at gjenstandene ble funnet ”flere alen” nede i jorden. Jorddekket på Avaldsnes er nemlig stort sett nokså tynt, og mange steder stikker berget opp i dagen. En del steder er jorddekket riktignok tykkere, men dette er et moderne fenomen som skyldes at jord er blitt tilført for å legge til rette for dyrkning (muntlig meddelelse, Olle H. Hemdorff, Arkeologisk Museum, Stavanger). ”Flere alen” fremstår under enhver omstendighet som et jordlag av ekstraordinær mektighet i dette området. Det er i realiteten bare to slags funnkontekster som kan forklare denne mektigheten: maskene og ringen må enten være funnet i en myr eller, mer sannsynlig, i en gravhaug.

Dette er en viktig avklaring, og vi skal straks vise at det er flere ting som taler for at funnet faktisk ble gjort i en gravhaug. Den eneste myra som eventuelt kunne komme på tale som funnsted, er den såkalte Djupemyr, som ligger omtrent en halv kilometer sør for prestegården. Av større betydning er det at flere kilder beretter om at det ble gravd i en haug på Avaldsnes nettopp på det aktuelle tidspunktet. Gravhaugen det er snakk om, er den nevnte Kjellerhaugen, beliggende i Avaldsnes prestegårds tun.

Kjellerhaugen er i eldre skriftlige kilder vanligvis omtalt i sammenheng med Flagghaugen. Forklaringen er ikke utelukkende at de ligger nær ved hverandre, på hver sin side av middelalderkirken, eller at de opprinnelig må ha vært sammenlignbare i størrelse. De to haugene er også knyttet sammen i et skjebnefellesskap som i det minste går tilbake til den islandske munken Odd Snorreson. Han skrev i 1190-årene en saga om Olav Tryggvason, og i denne beskrives en episode som skal ha foregått mens kong Olav oppholdt seg på Avaldsnes (også gjengitt i Snorre Sturlasons Heimskringla). En gammel, enøyd mann – som senere viser seg å være Odin i forkledning – oppsøker kongen og underholder ham med fortellinger fra gamle dager. Odin forteller blant annet om den eponymiske Augvald, som hadde vært en stor konge og en stor hærmann, og som hadde en ku han blotet til, og som ble gravlagt i en haug ved siden av Augvalds der ute på neset. Odd munk sier videre at Olav Tryggvason lot grave i de haugene der Augvald og kua skulle være gravlagte, og at han fant menneskebein i den første og kubein i den andre. I den senere sagntradisjonen om Augvald på Karmøy, mente man at kua hadde blitt gravlagt med en klave eller halsring av gull. Sagnet om kua med gullklaven beskrives som ”næsten dødt” alt i 1842.

Det ser ut til at det ikke har vært noen fasttømret tradisjon i lokalmiljøet om hvilken av de to nærliggende gravhaugene som skulle tilskrives henholdsvis Augvald og kua. Haugen som nå heter Flagghaugen, fikk sitt endelige navn etter utgravningen av den rike våpengraven fra yngre romersk tid i 1834; før den tid kaltes den så vel Kongshaugen som (Kong) Augvalds haug og – noe forvirrende – Kuhaugen. Kuhaugen er nemlig i dag et alternerende navn på den tidligere omtalte Kjellerhaugen, og det er i denne haugen at vi har opplysninger om en utgravning som det er rimelig å sette i forbindelse med det funn som er temaet vårt her. Denne haugen kalles ”Kjelderhougen” så tidlig som i 1842 – men den ser ut til også å ha blitt betegnet som Dåpshaugen, og i dag er det mange som omtaler den som Kuhaugen. Det er Johan K. Christie som i sin ”Antiqvarisk-historiske Skitse af Augvaldsnæs” bruker navnet ”Kjelderhougen”, og det er han som skriver om utgravningen av haugen, at det i denne

for en del Aar siden groves en Poteteskjelder, ved hvilket Arbeide man paastaaer en Bonde, der foretog Gravningen skal være bleven rig; idetmindste var hans plutselige Overgang fra Armod til Velstand efter Kjeldergravningen Folk paafaldende.

En senere kilde hevder at det var en ”forpakter” på prestegården som fikk gravd ut kjelleren, og at dette foregikk omkring år 1800. Under utgravningen støtte han på gullklaven til Augvalds hellige ku og ble en meget rik mann. Det nære skyldskapet mellom den daværende sognepresten og Lorents Chr. Angell gjør det overveiende sannsynlig at Jørgen Jørgensen Sverdrup spilte en langt mer sentral rolle i forbindelse med funnet enn tradisjonen tilkjenner ham, og at Christies og den senere lokaltradisjonens oppfatning av ”bonden” som plutselig ble en velstående mann, nok er kraftig farget av gjengse sagnmotiver knyttet til skattegravning. Dette styrker samtidig tanken om at gjenstandene kom for dagen i forbindelse med et arbeid som presten stod bak.

Det er imidlertid lite trolig at et funn som vårt skulle ha gått upåaktet hen i lokalmiljøet, og overveiende sannsynlig at historien om funnet av ”gullklaven” i realiteten dreier seg om de to bronsemaskene og den forgylte ringen, hvorav særlig sistnevnte må ha appellert til folkefantasien, gitt den sagnhistoriske bakgrunnen. Gravearbeidene i forbindelse med Sverdrups frostfrie potetkjeller gir også forklaringen på hvorfor man gravde til en dybde som neppe ville være påkrevd i forbindelse med dyrkningsarbeid. Vi mener altså at det er kildegrunnlag for å hevde at Avaldsnesfunnet mest sannsynlig skriver seg fra Kjellerhaugen.

La oss nå se på hvordan det stiller seg med Avaldsnesfunnets tidfesting, proveniens og funksjonsbestemmelse. Vi har valgt å konsentrere oppmerksomheten om maskene. Om ringen likeledes har hørt til samme gjenstand(er), er et åpent spørsmål. Selv om dimensjonene tilsier at ringen har passet inn i den halvsirkelformede utsparingen på hver av maskene, er det uklart hvor tykt godset i maskene var, og om utsparingene ville tåle påkjenningen ved å være fester for ringen. Det er ikke lyktes forfatterne å finne gode paralleller til ringen i periodene fra førromersk jernalder til vikingtid (personlig meddelelse fra B.R. Armbruster, Toulouse; H.W. Böhme og H.-O. Frey, Marburg). Oppgaven blir vanskeliggjort av at Sagens beskrivelse av ringen er for ufullstendig når det gjelder dens utseende og form. Derfor vil vi i det følgende ikke diskutere ringen ytterligere.

La det være klart med én gang: Det er vanskelig å fastslå Avaldsnesmaskenes funksjon og datering, ettersom det ikke finnes noen direkte og mer nøyaktig daterte parallellfunn. Så vidt oss bekjent, er gjenstandene unike. Nærmere analyse av metallegeringen og eventuelle spor etter øyeinnleggene er naturligvis utelukket. Dermed gjenstår bare maskenes form som ledetråd til den opprinnelige funksjonen. Men det faktum at Sagens tegninger ikke viser maskenes bakside, og at han heller ikke beskriver formen (hulform, utsparinger eller massiv?) nærmere i påskriften, gjør at enhver tolkning av funksjonen er beheftet med usikkerhet. Den svungne rygglinjen passer ikke med noen av de kjente karformene fra jernalderen og frem til nyere tid, og dermed gir ikke kar av bronse eller andre metaller noe holdepunkt. Det man derimot kan bygge en tolkning på, er selve gjengivelsen av objektet, en analyse av motivdetaljene og den konkrete billedlige oversettelsen.

Dessverre gir heller ikke denne resepten noe entydig svar på maskenes proveniens. Det må imidlertid regnes som sikkert at maskene også opprinnelig har vært sammenhørende. Til tross for små variasjoner hva angår størrelse, formgivning og detaljgjengivelse, er de svært like. De har utvilsomt vært festet til én og samme større gjenstand, eventuelt til to gjenstander som har hørt nøye sammen, og de er laget i samme verksted. Om ringen likeledes har hørt til samme gjenstand(er), er et åpent spørsmål. Selv om dimensjonene tilsier at ringen har passet inn i den halvsirkelformede utsparingen på hver av maskene, er det uklart hvor tykt godset i maskene var, og om utsparingene ville tåle påkjenningen ved å være fester for ringen.

Fremstillinger av menneskeansikter og antropomorfe masker forekommer i mange kulturer og gjennom et langt tidsrom. Mens den presise betydningen av eller navnet på det fremstilte vesenet vanligvis er umulig å avgjøre, uttrykker dog ansiktsavbildninger alltid et sterkt, numinøst nærvær. Den er virksom når det gjelder å beskytte eieren mot onde makter. I Mellom-Europa har ansikts- og maskefremstillinger lang tradisjon, en som kan følges fra keltisk jernalder og inn i høymiddelalderen – og ofte med fremstillinger over mer eller mindre samme ikonografiske lest. Maskene fra yngre romertid og folkevandringstid kan imidlertid ikke oppvise signifikante likheter med de to fra Avaldsnes, og vil ikke komme nærmere i betraktning her. Dette gjelder funn fra kontinentet (pers. medd. Horst Wolfgang Böhme) så vel som fra Skandinavia, i sistnevnte tilfelle for eksempel maskene med keltisk preg fra Öland. Heller ikke folkevandringstidens masker, verken på gullhalskrager, brakteater eller andre gjenstander, kan oppvise vesentlige likheter med våre.

I det følgende vil vi legge frem tre alternative teser om Avaldsnesfunnets datering og proveniens. For alle tre er det å si at det bare er enkelte trekk som minner om Avaldsnesmaskene, noen egentlige parallellfunn kjenner vi ikke. Leseren oppfordres til å komme med innspill til gåtens løsning – artikkelforfatterne er takknemmelige for alle tips!

Vurderingen av maskene fra Avaldsnes må ta utgangspunkt så vel i skandinaviske som kontinentale enkeltfunn. Noen grunnleggende diskusjon om den tidlig-keltiske kunstens karakter, slik den er fremstilt av Paul Jacobsthal, kan derimot ikke komme på tale.

Hva den førromerske jernalder i Nord-Europa angår, så er det gjennom de seneste par tiår kommet en jevn strøm av forskningsarbeider om den keltiske verden, ikke minst med utgangspunkt i kjelen fra Gundestrup eller vognen fra Dejbjerg. Det er forunderlig at en rekke funn fra Öland ikke er blitt behandlet i denne diskusjonen (Halbert 1961). I hvilken grad vi i de nevnte funnene fra Sør-Skandinavia faktisk har å gjøre med arbeider fra keltiske verksteder eller fra germanske miljøer som er påvirket av keltisk kunsthåndverk, kan ikke sikkert avgjøres ut fra dagens forskningsstatus. Metallurgiske undersøkelser, slike man har utført på funnene fra Gundestrup og Dejbjerg, kan bidra til ny innsikt.

Det finnes paralleller til detaljer i fremstillingen på Avaldsnesmaskene i gjenstandsmaterialet fra denne perioden. Menneskehoder som attasjer på metallkar er eksempelvis kjent fra de ölandske funnstedene Gårdby, Skogsby, Borgholm, Lenstad og Kvinneby. Også fra Västra Vång i Blekinge har vi et slikt funn. Sammenlignbare hoder kjennes likeledes fra kontinentale funn, f. eks. på en ansiktsmaske på hanken av kannen fra fyrstegraven i Rheinheim (Saarland) fra det 4. årh. f. Kr. Ansiktet med det kraftig inntrukne kinnpartiet og barten finner vi f. eks. igjen på sandsteinstatuen fra Glauberg i Hessen; dette trekket er imidlertid ikke typisk for keltiske ansiktsfremstillinger.

Blottlagte tenner som på Avaldsnesmaskene er likeledes belagt flere steder i tidlig keltisk kunsthåndverk, eksempelvis i sterk stilisert form på en ansiktsmaske fra en grav i Kleinklein i Østerrike, datert til 7. eller 6. årh. f. Kr. I tidligkeltisk kunst finner man videre punktornerte øyenbryn som på Avaldsnesmaskene. Når det gjelder fremstillingen av håret på våre masker, har vi for oss en oppsats i form av hårlokker eller -strenger og derpå et tettsittende geometrisk oppdelt hodeplagg eller hårpryd av parallelle, parvise streker med mellomliggende felter av forskjellig strekmønster. Lokker over pannen er et utbredt motiv i keltisk kunst. En sammensatt frisyre av lokker i oppsats og en geometrisk oppdelt hårpryd har man f. eks. på karet fra Vix fra det 5. årh. f. Kr.

En betydningsfull detalj på maskene fra Avaldsnes er øynene, som en gang har hatt innlegg av et annet materiale enn bronse. Slike innlegg er det mange eksempler på i den tidlige keltiske kunsten. Det gjelder blant annet ansiktsmasken på kjelen fra Rynkeby, som ellers i fremstillingen – det fulle ansiktet og det bølgete håret – er vesensforskjellig fra vårt funn. Videre vil vi nevne øyeninnleggene på Gundestrupmaskene, Dejbjergvognen og på flere galliske statuer.

Tegningene av Avaldsnesmaskene avslører at begge har vært festet til en annen gjenstand med minst to stifter i høyde med de ikke viste ørene. I så måte finnes det en viss likhet med masker på keltiske bronsekjeler. Det gjelder det nevnte funnet fra Rynkeby på Fyn, hvis ca. 10 cm høye og meget jevne ansiktsmaske er festet med tre stifter til kjelens overdel, så vel som godt bevarte ansiktsmasker på kar fra det første århundret f. Kr. på De britiske øyer, dvs. på randen av karet fra Aylesford i Kent og på yttersiden av karet fra Marlborough i Wiltshire. Når det gjelder maskene fra Avaldsnes kan man på grunn av den halvrunde utsparingen ved overgangen mellom tinningen og håroppsatsen godt tenke seg at de har vært festet til randen av et kar, slik som f. eks. på Aylesburykaret. Det er også mulig at utsparingen har gitt plass til en (bære-)ring. Det er dog utenkelig at maskene kan ha vært festet på en flate med så å si vertikal profil, slik som på de nevnte kar. På grunn av maskenes form må de ha sittet på et underlag med svunget profil, og også fortsettelsen på baksiden av maskene, som ser ut til å løpe ut i en festehake, er et argument mot antagelsen om at maskene har vært festet på et metallkar. Ansiktsmasken på Dejbjergvogenen kan like lite regnes som en parallell til dem fra Avaldsnes. Et nokså nytt funn gir imidlertid et annet og interessant perspektiv: Den 6x8 cm store bronsemasken fra Västra Vång (Hjortsberga, Blekinge), som har en fremstilling av en keltisk torque, har rester av tretjære på baksiden, og ser ut til å ha vært festet til et underlag av tre. En slik tolkning er mulig også for Avaldsnesmaskenes del, og i så fall har de vært festet til et underlag med svungen profil.

Sammenligningen med eksempler fra tidligkeltisk kunsthåndverk viser altså at det finnes paralleller til de forskjellige detaljene på Avaldsnesmaskene, og at det dermed er tenkbart at maskene har sin opprinnelse enten på keltisk område eller i et keltisk-påvirket miljø (meddelelse fra O.-H. Frey, Marburg). Men vi kan ikke peke på noe direkte parallellfunn i dette materialet. Det samme kunne man for så vidt konkludere med når det gjelder et funn som Gundestrupkjelen, men i vårt tilfelle er vi dessverre henvist til Sagens tegninger og beskrivelse, og kan ikke få støtte i metallanalyser m.v. for å avgjøre spørsmålet om opprinnelsen og dateringen. Tidfestelsen til førromersk jernalder og plasseringen innenfor et keltisk/keltisk-influert miljø må derfor forbli en hypotese.

Man kan også stille spørsmålet om norskekysten overhodet mottok noe nevneverdig antall keltiske importstykker eller vesentlige impulser i førromersk jernalder. Vi vet at slike gjenstander nådde Danmark, det gjelder f. eks. kjeler som den fra Gundestrup og vognfunnene. En betydningsfullt ny oppdagelse der i landet er den store landsbyen Hedegård i Jylland med tilhørende rikt utstyrte graver fra en senere del av førromersk jernalder. For øvrig diskuteres det om ikke mange av de funn som betegnes som ”keltiske”, i virkeligheten er av germansk opprinnelse.

Den førromerske jernalderen i Norge ble inntil nylig oppfattet som en nedgangsperiode forårsaket av endrede klimatiske forhold; de arkeologiske sporene har vært få, og mangelen på rikt utstyrte graver og større bebyggelser har vært påfallende. I de senere år er imidlertid dette bildet blitt kraftig utfordret. Selv om det muligens foregikk noe senere og i noe mindre utstrekning enn i Danmark, er det nå belagt storgårdsutvikling i de to siste århundrene av førromersk jernalder i Sørvest-Norge. I samme tidsrom kan det også påvises et øvre sjikt i gravene, og påvirkning sørfra kommer til uttrykk i enkelte bronsekar av keltisk herkomst, ketiske eller keltisk-påvirkede kulehalsringer og halsringer av bronse. Dette øvre sjiktet kan først og fremst erkjennes gjennom det spesielle gravgodset; monumentale gravhauger, som i denne delen av landet forekommer i stor utstrekning så vel i eldre bronsealder som i yngre perioder av jernalderen, er tilsynelatende sjeldne fugler i førromersk jernalder. Utviklingen frem mot den yngre romertidens og folkevandringstidens høvdingsentra i Sør- og Vest-Norge kan se ut til å være i gang allerede i yngre førromersk jernalder. Fra sistnevnte periode (eller fra eldste romertid) skal for øvrig nevnes et våpengravfunn fra Kolstø like sør for Avaldsnes, beskrevet som en ”glemt høvdinggrav”. Kolstøfunnet var en sekundærbegravelse i en gravhaug med diameter på 25 m. Det er godt mulig at Kjellerhaugen på Avaldsnes også i sin opprinnelige form er fra bronsealderen, og at det funnet vi her diskuterer i realiteten representerer en sekundærgrav. En tilsvarende vurdering kan gjøres gjeldende for den nærliggende Flagghaugen med sine rike funn fra yngre romertid (muntl. medd. Olle Hemdorff, Stavanger).

Formen på maskene fra Avaldsnes minner med sin svungne rygglinje og halvrunde utsparing på baksiden om attasjer på hengekar av anglo-irsk opprinnelse fra 700- og begynnelsen av 800-årene. Vi vil først og fremst trekke frem funnet fra Myklebostad i Nordfjord.

Den brente skipsgraven fra Myklebostad, som ble avdekket i 1874, dateres til 800-årene, og graven inneholdt et hengekar som tjente som gravgjemme for bl. a. skjoldbuler, spillebrikker og kammer. Dette karet kan, i likhet med tallrike andre funn fra Vest-Norge, sannsynligvis settes i forbindelse med den gjennom historiske kilder overleverte vikingaktiviteten i England og Irland. Byttet, som ofte skriver seg fra kirkelige eller liturgiske sammenhenger, opptrer hyppig i vestnorske graver.

Hengekarene, dvs. bukete, høyveggede skåler med inntrukket ståflate og en innovertrukket fortykket øvre rand, er fremstilt av drevet kobberlegering og forsynt med tre eller fire attasjer som er festet til randen med haker, samt opphengingsringer. Ståflate og oppheng tyder på liturgisk bruk, funksjon som drikke-/bordutstyr eller som vaskefat. Attasjene og pynteskivene på karene er av og til i gjennombrutt arbeid og forsynt med gravering, emalje og millefiori. På grunn av dekormønsteret (spiraler og virvler) og bruken av emalje og millefiori blir de oppfattet som anglo-irske produkter som er fremstilt under senkeltisk påvirkning. Hengekar som det fra Myklebostad med en rand som er bøyet utover, er utelukkende kjent fra skandinaviske gravfunn fra eldre vikingtid. Ansiktsmasker opptrer imidlertid sjeldent på disse karene.

Men en nærmere sammenligning av maskene fra Avaldsnes og Myklebostad avslører at de er forskjellige i mange detaljer. Det gjelder maskenes form, måten de er festet til underlaget på, ansiktsfremstillingen, dekoren og størrelsesforholdene. Derfor kan Egil Bakkas allerede omtalte forslag om at Avaldsnesmaskene kan ha vært attasjer på slike kar, ikke opprettholdes. Men det er påfallende, som Bakka også peker på, at det finnes paralleller i anglo-irsk materiale til så vel øyneinnleggene som de oppstående hårlokkene, slik at man ikke kan avvise påvirkning fra den kanten, men altså ikke fra hengekarene.

Et spennende funn stammer fra Helgö i Mälaren. Funnet ble gjort i en hustomt fra folkevandringstid. Det dreier seg om en 5,5 cm høy og 3,4 cm bred ansiktsmaske. Masken har en gang vært festet til et underlag ved hjelp av en 0,7 cm bred hake i nedre kant. Holmqvist tenkte seg at det var tale om et beltebeslag, men sikker var han ikke. Masken er av kobberlegering og var opprinnelig forgylt: muligens var det også innlegg i øyenhulene. I størrelse så vel som bildedetaljer (f. eks. den lange nesen, den ovale munnen, den punktuerte barten etc.) minner stykket klart om Avaldsnesmaskene, men noen viktige forskjeller er det likevel. Først og fremst er hele den øverste delen av stykket med frisyren og særlig øynene helt annerledes, og de to karakteristiske utsparingene ved begge sider av hodet mangler. Men Helgömasken har en nær slektning i et mannsansikt på den store spennen fra Åker, Hedmark. Spennen kan dateres til den senere del av 500-årene på grunn av sin dyreornamentikk i tidlig stil II. På sett og vis synes Helgömasken å være en ”missing link” mellom det som Halbert og Holmqvist kalte for ”keltiske” masker og noen spesielle masker fra vikingtid (se nedenfor).

Når det gjelder tre av elementene på maskene fra Avaldsnes, nemlig hårlokkene, munnen og tennene, er de forenlig med en datering til vikingtid. Og også i denne perioden brukte man masker i stor utstrekning. Disse hadde betydning som vern mot onde makter og som beskyttelse for den gjenstanden de var assosiert med eller for eieren. Det er mulig å se for seg at de nevnte attasjene på de senkeltiske hengekarene, som det er funnet flere av i Norge, kan ha påvirket fremstillingen på Avaldsnesmaskene rent ikonografisk.

Her er det først og fremst utformingen av hårlokkene som er av betydning. Hårlokkene har en god parallell i en beltespenne av kobberlegering fra Klemensker på Bornholm. Spennens faste beslagstykke har form av et antropomorft hode med snurrebart. Selv om likheten med Avaldsnesmaskene ikke er slående, så er fremstillingen nesten identisk, med oppstående lokker hvis ender er rullet inn mot midten av motivet. Allerede Ingvald Undset trakk paralleller mellom Avaldsnesmaskene og et funn fra Bornholm som vel er identisk med spennen fra Klemensker:

"Efterskrift.
Endnu førend foranstående afhandling er trykt, modtager jeg fra museumsinspektør, dr. Sophus Müller i København underretning om og fotografi af en liden broncespænde, der er fundet på Bornholm, og som tilhører sandsynligere den første kristne end den sidste hedenske tid. Øverst ender den i et menneskeansigt, der over panden viser de samme opstående og i en liden spiralslyngning endende hårlokker, som er karakteristiske for de to på vor pl. III fig. 3-4 afbildede tabte broncemasker fra Avaldsnes; måske også disse sidste snarere har tilhørt vor første kristne end yngste tid?”.

I dag blir den løsfunne spennen fra Klemensker datert til vikingtid.

Også utformingen av munnen og den doble rekken med tenner gjenfinnes i vikingtidsmaterialet. Begge disse elementer opptrer faktisk på de hodene av tre som smykker understellet på praktvognen i Osebergfunnet. Karakteristisk er de jevnbrede og -høye tennene langs den indre, ellipseformede munnlinjen. Ytterligere likheter mellom Avaldsnesmaskene og hodene fra Oseberg har man i den skraverte barten og betoningen av øyenbrynlinjen og snurrebarten. Likeledes kan anføres de manglende ørene.

Sammenligningen med Oseberghodene åpner for et nytt perspektiv når det gjelder Avaldsnesmaskenes mulige funksjon. For deres form – men også den nedre og bakre hempen, som gjør det lite sannsynlig at maskene har vært festet til veggen av et kar – passer godt overens med en tanke om at maskene kan ha vært endebeslag på en stavformet konstruksjon av tre. Som endebeslag på trestolper som dem på Osebergvognen, gir maskenes baksidefasong nemlig mening. Dermed er det mulig å tenke seg at maskene fra Avaldsnes kan være de siste rester av en vogn eller en slede fra vikingtiden. Vogner eller vognkarmer forekommer i en del rike vikingtidsgraver, oftest kvinnegraver, enten som kister eller som gravgaver. De seneste dendrokronologiske undersøkelsene har dokumentert at skipsgravene i Storhaug og Grønhaug er fra vikingtiden. Kan vi nå muligens føye en rikt utstyrt kvinnebegravelse fra samme periode til det rike vikingtidsmiljøet rundt Avaldsnes?

Vi mener å ha sannsynliggjort at det tapte funnet fra Avaldsnes skriver seg fra Kjellerhaugen ved Avaldsnes kirke. Men noe endelig svar på spørsmålene om hvor gamle gjenstandene er, hvor de har sin opprinnelse og hva slags funksjon de hadde, har vi ikke kunnet presentere. Ingen av de tre alternative forslagene er fullstendig overbevisende. Vi har bare vært i stand til å peke på likheter når det gjelder visse enkelttrekk, mens maskene (og ringen) som helhetlige produkter er uten direkte paralleller. Heller ikke maskenes opprinnelige funksjon og sammenheng er sikker. Stykkene representerer fremdeles en gåte. Det er å håpe at nye funn i fremtiden vil kunne gi mer presise svar, og da vil også maskene og ringen kunne bidra til forståelsen av Avaldsnes’ arkeologiske og historiske betydning. Likeledes vil en undersøkelse av den bevarte Kjellerhaugen kunne gi viktig informasjon om funnet og den over 200 år gamle utgravningen.

(med A. Pesch, O. Grimm & H. Reiersen)

Nytt fra Stonehenge

Megalittanlegget Stonehenge i Wiltshire er i vinden som aldri før. Flere forskningsprosjekter fokuserer på steinene og deres omgivelser, og resultatene kommer fortløpende. Foreløpig sist ute er Timothy Darvill og Geoff Wainwright i en artikkel i tidsskriftet Current Archaeology.

Arkeologer har datert den eldste delen av anlegget til ca. 3.100 f.Kr. Men nå kan de to forfatterne fortelle at Stonehenge ikke gikk av bruk som rituell arena i forhistorisk tid, slik man vanligvis har tenkt seg, men at stedet ble helligholdt så sent som på 300-tallet e.Kr. Undersøkelsene deres viser at det på denne tiden ble gravd en grøft gjennom deler av anlegget, og at grøften så ble gjenfylt med matjord og rituelt forseglet. Funn av romerske mynter, keramikk, smykker og kirurgiske instrumenter viser at Stonehenge var et mye besøkt sted så sent som i romertiden.

Darvill og Wainwright har et originalt utgangspunkt for sine undersøkelser. Mens mange andre Stonehenge-studier dreier seg om anleggets form, funksjon, symbolikk og kronologi, er de to opptatt av selve steinene som inngår i megalittanlegget. De tror nemlig at de såkalte ”bluestones”, de mindre steinene som står innenfor storsteinkretsen, er nøkkelen til å forstå Stonehenge. Det har lenge vært kjent at disse steinene er hentet fra et sted så langt som 250 km borte fra Salisburysletten, i Wales. De øvrige steinene i Stonehenge er av varierende bergarter, og de er hentet fra ulike steder.

De nye utgravningene har vist at de mengdene av bluestone-avslag som i arkeologisk litteratur kalles “Stonehenge-laget”, ikke først og fremst er avfall fra den gangen steinene ble hogd til og satt på plass. Avslagsmengdene er derimot blitt akkumulert gjennom årtuseners aktivitet i Stonehenge, og skriver seg blant annet fra produksjon av steinøkser. I Stonehenge-laget inngår dessuten, viser det seg nå, en type rhyolitt som ikke er benyttet til de reiste steinene i anlegget. Rhyolitten ser ut til å være hentet i Wales, den også.

Darvill og Wainwright peker på at nøkkelen til gåten Stonehenge trolig ligger like mye der råmaterialet ble hentet, i Pembrokeshire, som på Salisburysletten.

Gutorm Gjessing og gammel og ny arkeologi

Professor Anders Hagen fortalte en gang om en episode fra dagliglivet ved Universitetets Oldsaksamling under den tyske okkupasjonen. Som ung arkeologistudent hadde Hagen forsøkt å selge en radikal undergrunnsavis til én av museets vitenskapelige ansatte, den femten år eldre konservatoren Gutorm Gjessing (1906-1979). Sistnevnte takket pent “nei”, og la til at han klarte seg med Aftenposten! Når Hagen smilende rekapitulerte det inntrufne mange år senere, var det selvsagt på grunn av den veien den konservative Gjessings senere karriere og politiske liv tok.

Mange husker ham jo som SF-stifter, som formann i Folkereisning mot krig, som uredd talsmann for samers rettigheter og ikke minst som sosialantropolog mer enn arkeolog. Men Gjessing hadde jo betydelig fartstid som profilert arkeolog før den tid, og det var til utviklingen av arkeologien som fag han igjen viet noen av sine siste år.

Det kan nok være grunn til å diskutere graden av Gjessings konservatisme i hans yngre år, men det er liten tvil om at han gjennomgikk en radikalisering i de første etterkrigsårene. Tre korte år etter krigen skrev Gjessing etter et studieopphold i USA:

“Den som har sett New Yorks Broadway ved nattetid – den som har sett de nesten ufattelige summer som blir øst ut I reklame for å dukke konkurrentene, - den som har sett konkurransen mellom jernbaneselskapene med flere sett stasjons-palass I hver by, flere sett jernbanelinjer og bruer, fordi selskapene ikke kan arbeide sammen – han vil frivillig eller motvillig måtte medgi at “private enterprise” er et system som koster”.

Gjessing hadde en lang og feiret, men omskiftelig akademisk karriere. Etter oppveksten på Stord og senere i Kragerø, der faren var sogneprest, gav han seg arkeologistudiet i vold. Kan hende var han påvirket av onkelen, arkeologen Helge Gjessing, en av fagets “unge døde”. I mellomkrigsårene publiserte han en serie til dels banebrytende arkeologiske avhandlinger som skaffet ham et navn i inn- og utland. Han oppnådde blant annet den sjeldne æren å få fire av sine forskningsarbeider anmeldt i ett og samme nummer av det prestisjetunge britiske tidsskriftet Antiquity! Det var i 1948.

Da Anders Hagen banket på kontordøren hans, var Gutorm Gjessing i ferd med å avslutte sitt store arbeid, Norges steinalder (1945). Boken er tydelig preget av A.W. Brøggers økologisk inspirerte helhetssyn. Det var også Brøgger som få år senere overtalte Gjessing til å søke det ledige professoratet i etnografi i Oslo. Han fikk stillingen mens han var stipendiat i USA, og så var han blitt etnograf.

Inspirert av den amerikanske kulturantropologien og med et langtidsperspektiv som var nokså nytt innenfor den hjemlige etnografien, spilte Gutorm Gjessing i årene som fulgte en viktig rolle innenfor utviklingen av den moderne sosialantropologien i Norge. Han publiserte bredt og mye, hjemme og ute – om fagteori, om samisk historie og kultur, om sjamanisme, om helleristninger i Canada, om Kina en mengde andre emner. Utover på 50- og 60-tallet markerte han seg dessuten som en skarp politisk debattant og skribent, med titler som Sosialisme og fred, Kibbutz. Ikke-kommunistisk kommunisme og Norsk kolonialisme i Nord-Norge.

Gjessings hovedverk i hans mest aktive periode som sosialantropolog, Socio-Culture, kom i 1957. Mangt kan sies om denne idérike boken, men den er også et tidlig eksempel på positivisme-kritikk. Det er klare forbindelseslinjer mellom Socio-Culture og den boken – kanskje er pamfletten et bedre ord – som for alvor markerte Gjessings gjeninntreden i sitt gamle fag, arkeologien. Nå hadde han aldri vært helt fraværende, selvsagt, men de tekstene han skrev og publiserte midt i 70-årene var likevel et resultat av en bevisst inngripen fra hans side. Arkeologien hadde nemlig gått inn i en ny fase, og en ny generasjon av fagutøvere var på fremmarsj under den fanen som ble kalt for New Archaeology. Gjessing, med sin brede orientering og erfaring, kjente igjen både idealer og talemåter fra andre fag og andre land. Nå rettet han skytset mot dem som ville gjøre kulturhistorien til Science med stor forbokstav.

Det er særlig Idéer omkring førhistoriske samfunn (1977) som er blitt stående som Gutorm Gjessings store kritikk av positivismen innenfor arkeologifaget. Mens han på det tidspunktet i mange, mange år hadde vært skeptisk til en art arkeologi som ikke evnet å heve seg over det rene studiet av oldsaker – som da han innledningsvis i sin populære bok fra 1941 om Fangstfolk skrev, henvendt til leseren: “Jeg skal spare Dem for en beskrivelse av de mange redskapsformene i komsakulturen, de kan ikke begeistre andre enn en svært liten krets av arkeologer” – var det nå “sciencifiseringen” av faget han kritiserte. Det foregikk i kraftige ordelag: “Arkeologene står i fare for å bli som døve menn som svarer på spørsmål ingen har stilt dem”, “i vitenskap som i kjærlighet fører for mye oppmerksomhet rundt teknikken gjerne til impotens” og “arkeologien lider av grønn stær og trenger en operasjon for å få tilbake vidsynet”.

Resepten mot den nye måle-, veie- og tellemanien, mente Gjessing, lå i å kombinere arkeologi og sosialantropologi. Han ønsket ikke den gamle kulturhistoriske arkeologien – ny-arkeologiens karikerte hovedfiende – tilbake, men pekte på at arkeologene må innse at de gjenstandene som er deres kildemateriale, ikke bare forteller om livberging, men også om tro og forestillinger, skikk og bruk osv. Gjessings vitenskapssyn lå vel nærmest det man kaller vitenskapelig realisme.

Idéer om førhistoriske samfunn førte til en viss debatt i fagmiljøet. Men det for ham karakteristiske og originale brygget av gjenstandsstudier, kulturhistorie og sosialantropologi – der Darwin, Weber, Levi-Strauss og Lenin var like naturlige referansepunkter som den nyarkeologiske helten Lewis Binford – falt ikke i smak. Det er symptomatisk at anmeldelsen av en bok som hadde som hovedtese at helheten er større enn summen av delene og at arkeologene må løfte blikket, ble fordelt på fire ulike forfattere av Norwegian Archaeological Reviews redaksjon – og at hver av dem konsentrerte seg om sine egne spesialiteter.

Gutorm Gjessing døde i 1979. Få år etter fikk den anglo-amerikanske arkeologitradisjonen som nyarkeologene hadde gjort populær her hjemme, endelig sin positivismedebatt. I den diskusjonen var det imidlertid få som fant på å trekke frem Gjessings kritikk fra det foregående tiåret. Kanskje mistet vi noe på den måten?

Oldsaksamling i tohundre

Universitetet i Oslo feirer i år sitt 200-årsjubileum. Det samme kan den institusjonen som i dag går under navnet Kulturhistorisk museum gjøre – selv om den markerte sine første 150 år så sent som i 1979. Den gangen var det den delen av det nåværende museet som het Universitetets Oldsaksamling, som jubilerte. Og det er nettopp den gamle Oldsaksamlingen som med betydelig rett kan markere nye runde år 32 år senere.

Det er ikke så komplisert som det kan høres ut. Samlingens første utnevnte bestyrer, daværende dosent Rudolf Keyser (bildet), begynte nemlig i stillingen i januar 1829, og dette året var derfor utgangspunkt for jubileumsmarkeringer så vel i 1929 som i 1979. Men Oldsaksamlingen har også en forhistorie.

I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. Kommisjonen var aktiv både i Danmark og Norge, og de innberetningene som havnet i kommisjonens snart rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i by og bygd rundt om i det ganske Norges land, utgjør den dag i dag et viktig arkeologisk kildemateriale.

Nord i dobbeltmonarkiet ville man ikke være dårligere. Det Kongelige Selskab for Norges Vel var raskt ute med å opprette en egen norsk “oldsagscommision”. Antiquitetscommisionen, het den norske utgaven, som kom i stand så tidlig som i april 1811. I løpet av de første årene ble det samlet inn en broket, men interessant samling av oldsaker, først og fremst fra det østenfjellske. Enkelte av de innsamlede objektene var mer for snurrepiperier å regne enn for egentlige antikviteter. Eller hva sies om Harald blåtanns tann – som ganske riktig var blå, men neppe hadde noe annet til felles med vikingkongen? Ellers fulgte man alt i stiftelsesåret opp med spørrelister etter dansk mønster.

Universitetets Oldsaksamling markerte hundreårsjubileet for opprettelsen av Antiquitetscommisionen i 1911 med en minneutstilling.

Første gang man hører om en oldsaksamling i Universitetets varetekt, er i 1818. I forhandlingsprotokollen for 26. februar det året heter det at “Et Værelse i Universitetsgaarden (på hjørnet av Prinsens gate og Kongens gate) anvises Antiquiteterne, der ordnes af professor Steenbloch (professor i historie fra 1816, bilde) som derom anmodes”. I samme møte besluttet man å tilskrive Selskabet for Norges Vel “om at overlade Universitetet dets Samling af Oldsager”.

Elleve år senere kunne Rudolf Keyser ta imot de første besøkende i samlingens beskjedne lokaler.