Fangstmarksgraver

Da antikvaren Gerhard Schøning reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775, fikk han fra gården Bjølstad i Heidal med seg et funn som han med rette undret seg over. Ikke så mye på grunn av gjenstanden i seg selv – et enegget sverd fra yngre jernalder som var blitt funnet sammen med “en deel Piile” og noen andre saker – men på grunn av funnstedet: Gjenstandene var nemlig funnet langt inne i fjellet. Der inne, ved Heimdalsvatn, hadde det neppe noen sine vært fast bosetning, men Schøning forteller at det i vannet “falde de skiønneste Ørreder, ligesom i Heimdalen de feedeste Græsgange, og paa Fiældene der omkring, det beste Skytterie eller Jagt, efter Reins-Dyr”.

Bilde: Gravrøys i Finndalen, Vågå. Foto: Jostein Bergstøl/Kulturhistorisk museum.

Nesten 200 år senere, midt på 1960-tallet, fikk arkeologen Arne Skjølsvold høre at det nylig var gjort et gravfunn i Eltdalsfjellene i Trysil. I ettertid reflekterte han over sin egen reaksjon: “Da meldingen om funnet kom var jeg skeptisk ut fra tradisjonell tenkning… Vel vitende om at det i tilfelle være det første sikre gravminne i hele Trysil-området, anså jeg mulighetene for at dette skulle komme i fjellet som minimale.” Men et gravfunn var det, et av de rikeste vi har her til lands fra tiden omkring år 600.

Gravfunn som dem fra Eltdalen og Heimdalsvatn ble lenge kalt “fjellgraver”, mens lignende anlegg på svensk side av grensen gikk under navnet “insjögravar” eller “skogsgravar”. I dag omtaler man dem gjerne som fangstmarksgraver, og felles for dem er at de ikke kan settes i forbindelse med gårder eller landsbyer. Fangstmarksgravene kan ligge høyt til fjells, langt inne i skogen eller på bredden av innsjøer, på steder der man ikke har drevet jordbruk i jernalderen. Gravene fremstår som lave, nokså små røyser eller steinblandede hauger, eller også som enkle steinpakninger, og de kan av den grunn være vanskelige å oppdage. Fangstmarksgravene kan ofte være rikt utstyrte, og ikke sjelden finnes pilspisser eller annet jaktutstyr blant gravgodset.

Man er etter hvert blitt klar over at slike graver forekommer i et vidstrakt innlandsområde som i Norge kan se ut til å nå så langt sør som til øvre Telemark og nordlige deler av Akershus. I Sverige, der flere fangstmarksgraver har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser enn hos oss, finnes denne spesielle gravskikken fra ca. 200 f.Kr. og helt frem til 1200-tallet e.Kr. Langt de fleste gravene av denne typen hører imidlertid hjemme i merovingertid og vikingtid. Det er ingen tvil om at mange av fangstmarksgravene er funnet i områder som har gitt gode vilkår for jakt, fangst og fiske, men som er lite egnet for åkerbruk. I så måte er det funnet Schøning omtaler temmelig typisk, og i dette tilfellet vet vi da også fra skriftlige kilder at eierne av Sundbu i Vågå hevdet eiendomsrett til Heimdalsvatnet alt på kong Sverres tid (d. 1202). Et annet eksempel har vi fra Sølensjøen i nesten 700 meters høyde i Rendalen, som i historisk tid er kjent for det godt bevarte innlandsfiskeværet på Fiskevollen. Sølensjøfisket etter røye og sik ble så langt tilbake de skriftlige kildene rekker, benyttet i fellesskap av bønder i Øvre Rendalen.

Undersøkelse av grav fra 1100-/1200-årene på Krøkla i Nord-Fron. Foto: Arne Skjølsvold/Kulturhistorisk museum.

Spørsmålet er om det alltid har vært slik. I tilknytning til Fiskevollen er det undersøkt flere graver, og i én av dem var det i 900-årene blitt gravlagt en mann utstyrt med redskaper til fiske og jakt. Betyr dette at Rendalsbøndenes bruk av Sølensjøen til sesongfiske går helt tilbake til vikingtiden? Tja, vi må iallfall ta med i beregningen at det også er gjort eldre gravfunn ved Sølensjøen, og at Øvre Rendals eldste gravfunn, fra tiden like etter Kr.f., skriver seg fra en lignende lokalitet enda lenger nord – og like langt fra senere bondebygder. Og verre blir det når så vel arkeologiske funn som stedsnavn og pollenanalyser tyder på at en fast jordbruksbosetning i bygder som Tolga, Trysil, Øvre Rendal og Engerdal først ser ut til å være under etablering i yngre jernalder.

I mange av de samme områdene finnes det imidlertid omfattende anlegg for massefangst av rein og elg, og derfor har flere tenkt seg at det er fangstfolk med base i jordbruksområder lenger sør som ligger i fangstmarksgravene. Men så viser det seg altså at gravene i “fangstmarka” på flere vis skiller seg fra graver i bondebygdene. Noen forskere, som nevnte Arne Skjølsvold, har derfor stilt spørsmålet om ikke heller disse gravene var minner etter en befolkning som oppholdt seg i skog og fjell året rundt, altså en spesialisert fangstbefolkning. Inventaret i fangstmarksgravene er ikke spesielt “norrønt”, men fremstår i stedet som en blanding av norrøne former og former som ellers påtreffes i samiske kontekster. Arkeologen Jostein Bergstøl fant for eksempel en skinnskraper av en type som kjennes fra samiske boplasser, ved en etterundersøkelse ved Sølensjøen i 2002. På svensk side begynte man derfor relativt tidlig å tolke fangstmarksgravene som sørsamiske, og dette er nå en nokså utbredt tolkning også blant norske arkeologer.

Det har ikke vært enkelt å skifte sol og vind mellom de ulike oppfatningene, men nye funn av det som tolkes som samiske boplasser i Lesjafjellene og andre steder langt sør for det som i nyere tid ble regnet for sørsamisk område, kan tyde på at denne forklaringen er den rette. I så fall er fangstmarksgravene kanskje et arkeologisk sidestykke til de skriftlige sagakildene, som flere ganger synes å skildre ”finnmarker” i relativt kort avstand fra bondebygdene i Øst-Norge?

Kongens reise

For tre, fire hundre år siden, da konge og regjering hadde sitt sete i København, var de kongelige Norgesreisene store begivenheter. Disse offisielle ferdene skjedde med års mellomrom, og himmel og jord ble satt i bevegelse i Kristiansand og andre kjøpsteder for å by den etter hvert eneveldige kongen det beste man hadde.

Om flere av disse kongelige Norgesreisene ble det skrevet og til dels publisert beretninger. Ja, Christian den 6.s reise til Norge i 1733 ble dokumentert grundig av tegnere og historieskrivere som deltok på ferden. Men det spørs likevel om ikke Frederik den 4.s Norgesreise i 1704 er den best kjente av disse reisene. Her står vi nemlig i den heldige situasjon at vi har overlevert to kilder som iallfall for den enes del er langt mindre polert enn den offisiøse beretningen fra sønnen Christian den 6.s besøk 30 år senere. Og begge disse skriftene inneholder interessant og kuriøs informasjon om Agderkysten.

Den ene kilden er en dagbok forfattet av ingen ringere enn generaladmiralløytnant Ulrik Chr. Gyldenløve – kongens halvbror. Dagboken hans ble trykt i 1770. Etatsråd Frederik Chr. Von Esmarcks utrykte manuskript om reisen er nokså knapt sammenlignet med Gyldenløves, men her finnes en del opplysninger om reisen gjennom Agder som ikke står hos sistnevnte.

Det var et stort følge som la ut fra Fladstrand den 29. mai. Flåten bestod av kongens egen jakt, Elephanten, og åtte andre fartøyer. I følget fantes blant annet to kammerjunkere, fire pasjer, seks lakeier, en munnskjenk, en forskjærer og kongens livlege. Med var også representanter for det danske kanselli, krigskanselliet, rentekammeret og generalkommisariatet; i realiteten var det en hel regjering på reise. Kongens flåte fulgte kysten fra Østfold nordover til Trondheim, og deretter over land ned til Oslofjorden. Først i begynnelsen av september kom det store følget tilbake til København.

I Arendal kom grev Ahlefeldt til kongen med beskjed om at tre mann som hadde “ført Kongens Cariol” og var på vei hjem i båt, var druknet. Det tok følget som et dårlig varsel. Herrene Lenthe og Ahlefeldt kom dessuten fra Risør til Arendal i en jakt “hvis Skibsfolk vare lutter Qvindfolk, og een gammel Kiærling styrede Baaden”. Gyldenløve nevner videre at mens kongen spiste middag i Arendal kom det en bonde og ba om noen små nåder. Etter sigende var bonden 160 år gammel, men ellers frisk og sunn. Det er vel bedre å stole på Esmarck, som også nevner episoden, men hevder at bonden var 106 år gammel.

Kongen ble kjørt i en medbragt vogn der det var mulig, men mange steder var det ikke fremkommelig. Gjennom Vestre Moland og Tveit ble derfor bønder utkommandert til å bære vognen frem på sine skuldre. Om Kristiansand, som var blitt anlagt 70 år tidligere, bemerker Gyldenløve at byen “er meget regelmæssig anlagt”, men han fester seg også ved at alle husene var bygd av tre. Kong Fredrik besøkte det nye galeiverftet ved Lagmannsholmen, men Gyldenløve klager over at halvparten av fartøyene var råtne. Bedre gikk det ikke på Christiansholm, byens stolte festning: “en Bygning, anlagt paa et Stæd, hvor den ikke kand giøre stor Tieneste”.

Under en middag i byen ble kongen underholdt med musikk. Ifølge Gyldenløve bestod konserten av “Violer, hvis Strænge man paa en ubarmhiertig Maade strøg, et Positiv, og een elendig Aria, som Byens Cantor sang, og blev geleidet af nogle Stemmer, som Øll og Brendeviin havde bragt til den allersidste Yderlighed”! Kongen tok også turen innom Ny-Hellesund, der det kun fantes ett hus. Gyldenløve omtaler som kuriøst at man der hadde utstyrt et par gamle stykker gyldenlær med glass og ramme og hengt opp til pynt i stuen – “som om det havde været Tegninger af Michel Ange eller af Raphael”.

I Mandal fikk kong Frederik høre om det berømte laksefisket på Foss i Bjelland. En utsending ble sendt de fem milene oppover dalen. Men da speideren ikke kom tilbake til Mandal, begynte kongen å gå til fots oppover langs Mandalselva. I Holum traff han på utsendingen, som kunne fortelle at vannføringen var for stor i fossen oppe i dalen til at fisket kunne utføres på vanlig vis. Dermed måtte kong Frederik ta til takke med å inspisere laksefisket i Nødingsfossen.

På Lista måtte Gyldenløve & Co. gjøre et opphold på Elle, mens kongen var reist i forveien til Flekkefjord med hele kjøkkenet på slep. “Trykket af Hunger” gikk hoffolkene opp på en “steil Klippe ved Enden af Havet” og moret seg med å kaste til måls på bøndenes båter som var trukket opp på stranden nedenfor. Én av båtene ble regelrett knust, men, skriver Gyldenløve, “med alt dette lykkedes ikke vor Fortsæt, at forglemme vores stærke Appetit.” Hos en bonde på Elle fikk de besøkende til slutt stilt sulten og slukket tørsten, selv om de ble servert “nogle Æg” og saltet laks og fikk vann i stedet for vin.

Jerusalem i Østfold

I 1458 ble bonden Torleiv Torleivsson i Heddal dømt for utukt. Han fikk ettergitt deler av den store boten han var blitt ilagt mot å dra på pilgrimsferd til Hellig-Olavs grav i Nidaros, til den hellige Birgittas kloster og grav i Vadstena – og til Værne kloster. Torleivs historie kaster et interessant lys over johannitterklosterets posisjon og rolle i Østlandsområdet i senmiddelalderen. Telemarksbonden og mange andre hvis livssti passerte eller endte på klosteret i Rygge, blir behørig omtalt i en nylig utkommet bok om Værne kloster: Hellige krigere – johannitterne på Værne kloster.

Praktbok
Boken er forfattet av historikeren Trond Svandal, og den er basert på hovedoppgaven hans fra 2004. Utgiver er Østfoldforlaget Valdisholm, med Tore Stubberud som primus motor. Hellige krigere er et kjærkomment tilfang, for en slik bok har manglet. Frem til nå har både fagfolk og andre interesserte vært henvist kun til kortere bidrag om klosterets historie, først og fremst til Erik Gunnes’ artikkel i tidsskriftet Collegium Medievale for et drøyt tiår siden.
Svandal vier johannitterordenens fascinerende historie i Det hellige land og ellers i Middelhavsområdet fra 1000-årene av stor plass. Han følger riddermunkene på deres vei til Jerusalem, via nederlaget mot Saladin i 1187 til det lange oppholdet først på Rhodos og deretter på Malta. Det er kildemessige årsaker til at stoffet er klart vektet mot johannitternes historie i middelalderen i stort. I boken fremkommer likevel mangt av ny informasjon og interessante vurderinger både av livet på klosteret og av Værne klosters betydning i samtiden. På flere vis er denne delen av Hellige krigere et nybrottsarbeid.

Illustrasjonsmessig fremstår boken som særdeles gjennomarbeidet. Olav Bjarte Klevbergs fotografier fra Værne kloster av i dag er vakre og stemningsfulle, og de øvrige illustrasjonene, som er hentet fra Guillaume Caoursins sjeldne bok om Rhodos’ beleiring i 1480, er alle små høydepunkter.

Visekansler Caoursins bok spiller også en ikke ubetydelig rolle i Svandals tekst. Beretningen om den tyrkiske beleiringen av Rhodos og johannitternes forsvar av øya var en senmiddelaldersk bestselger, og dessuten én av de første bøker som ble trykt i Norden – i Odense alt i 1482. Som propaganda for johannitternes sak og mot muslimene hadde utgivelsen stor effekt – og den heltestatusen ordenen fikk etter seieren over tyrkerne, er sikkert nok én forklaring på de store gavene som tilfløt også Værne kloster i tiårene nærmest 1500.

En utpost
I nesten 350 år hadde den vestlige kristenhetens kamp for å gjenerobre Jerusalem fra muslimene en liten, men livskraftig base i Østfold. For en som vokste opp i dette distriktet i 1970-årene, var Værne kloster i Rygge et sted utenom det vanlige. Like ved hovedveien lå storgården, men det var bare sjelden man våget seg inn på Klosteret for å se på kirkeruinen i hagen. Selvsagt visste en at det en gang hadde ligget et kloster der ute. Munkene ble aldri helt glemt, men 450 år etter det skjebnesvangre året 1532 var det lite annet igjen etter de sortkledde riddermunkene enn vage murrester i den engelske herregårdshagen, selve klosternavnet og et mylder av fortellinger om underjordiske ganger og kuttekledde skikkelser som plutselig kunne dukke opp i nærheten av Værne i mørke nattetimer. Etter så lang tid var johannitterne først og fremst en understrøm i det vell av sagn og fortellinger som omgav den gamle herregården.

Klosterkapitlet var ugjenkallelig ute da den siste priorien på Værne, Peder Jonssøn, stilte seg på feil side i maktkampen mellom den landsforviste eks-kongen Kristian 2. og kong Frederik 1. Kristian hadde den mektige – og katolske – habsburgkeiseren Karl 5. på sin side, den samme Karl som hadde gitt johannitterne Malta i 1530, etter at Suleiman hadde kastet riddermunkene ut fra Rhodos noe år tidligere. Prioren hadde dessuten et lønnlig håp om at den tidligere kongen ville forlene johannitterne med hele Mossedal (Hobøl). Året etter, i 1532, var både Kristian 2.s maktambisjoner og munkene i Rygge en saga blott. Kun én klosterbror var igjen på Værne, der han tjente som skriver for den nye, verdslige lensherren, Peder Brockenhuus. De øvrige var spredt for alle vinder.

Da hadde johannitterne altså vært på Værne i noe slikt som 350 år, siden 1180 eller der omkring. Det har versert flere forslag om hvem som i sin tid inviterte dem til Østfold. Gustav Storms gamle teori om at det var kong Sverre som opprettet klosteret, holdt lenge stand, mens nyere forskning har pekt på blant andre Erling Skakke, kan hende i samarbeid med kong Valdemar den store i Danmark – han som få år tidligere hadde fått i stand johannitterklosteret i Antvorskov. Fra ulike kilder vet vi jo at nettopp Valdemar drev en særdeles aktiv politikk for å vinne overhøyhet i det sørlige Norge – ja, om vi skal tro kronikøren Saxo, ble Valdemar faktisk kåret til konge over Viken i 1160-årene. Det var alt på det tidspunktet en dåm av fordums storhet over Værne – de helt spesielle vikingtidsfunnene og de store gravhaugene på gården peker i samme lei som den legendariske skildringen hos Snorre av kong Skjold på Varna, han som tok ynglingekongen Øystein Fret av dage helt borte ved Jersøy bare ved å stå på stranden hjemme i Rygge og vifte med kappen sin.

Ulike munkeordener etablerte seg i Norge i løpet av middelalderen, men johannitterordenen, “Den hellige Sankt Johannes av Jerusalems hospitalsorden”, var likevel en fremmed fugl blant dem. Klosteret på Værne var det eneste johannitterne hadde her til lands, og det var samtidig det ytterste ledd i en kjede av anlegg med helt bestemte oppgaver som strakte seg like til Levanten. Selv om ordenens opprinnelige formål hadde vært omsorg og pleie av pilgrimer i det okkuperte Jerusalem, fikk virksomheten snart en militær hovedside. Innen de første munkene kom til Rygge, var ordenens altoverskyggende formål å forsvare korsfarerstatene i Det hellige land. Værne og andre johannitterklostre ble opprettet for å finansiere og samle støtte til kampen mot muslimene. Selv om johannitterne ble kastet ut av Det hellige land i 1291, var ordenen ved inngangen til 1300-årene blitt en av middelalderens største og rikeste organisasjoner. I 1310 erobret johannitterne Rhodos og opprettet sin egen stat der.

Støtten uteble ikke i Norge heller. Værne kloster kom etter hvert i besittelse av et stort jordegods, først og fremst i Østfold og Bohuslän. Dette godset var fundamentet for klosteret, og inntektene, eller deler av inntektene, ble hvert eneste år sendt til ordenens hovedkvarter gjennom bankierer i Flandern og Tyskland. Organisasjonen var strengt hierarkisk – øverst befant stormesteren seg, og nederst de vanlige ordenshusene som Værne kloster, som var underlagt den nordiske prioren i Antvorskov. Flere ganger kom det klager fra Rhodos på at overføringene fra Norden ikke stod i stil med forventningene; brødrene var for mange her oppe, og de brukte en for stor del av inntektene fra sine store jordegods på seg selv.

Flere adelsslekter i Østfold og Bohuslän tilgodeså johannitterne på Værne med gaver, ikke minst i senmiddelalderen. Særlig viktig synes Bolt-slekten å ha vært. Både den senere erkebispen Aslak Bolt og ridderen Agmund Bolt, som var en av de virkelig store verdslige godseierne i området, gav jordegods til klosteret. Den største giveren av dem alle var imidlertid en kvinne, herr Agmunds sønnedatter Gudrun Håkonsdatter. Gudrun har kanskje tilbragt sine siste år på klosteret, i provent. Det samme er det grunn til å tro at herr Ivar Vikingsson, prost ved Mariakirken i Oslo, gjorde omkring 1490. Blant gavegiverne var det ikke bare adelsfolk. Vi finner også storbønder blant dem. Jordegods var heller ikke alt brødrene på Værne fikk. Før riksråden Jon Marteinsson dro på pilgrimsfred til Roma i 1400, testamenterte han blant annet en sølvkalk på over 300 gram til klosteret. Og selvsagt forventet man gjenytelser: to adelsdøtre gav således i 1472 et par gårder i Bohuslän til klosteret for at johannitterne hver uke skulle lese sjelemesser over den avdøde faren, Kolbjørn Gerst, “til evig tid”.

Arkeologiske vitnesbyrd
Ulikt mange andre munkeordener hadde ikke johannitterne klare regler for hvordan selve klosteranlegget skulle utformes. Inntil nylig var det derfor uvisst hvordan Værne kloster så ut i middelalderen. Men i 2009 kom viktig ny kunnskap for dagen, som et resultat av undersøkelser med georadar. Det viste seg at de synlige murene etter klosterkirken i realiteten bare er en mindre del av den opprinnelige kirken – som med en antatt lengde på over tretti meter og en bredde på ti meter virkelig må ha ruvet på toppen av bakkene innenfor Årefjorden. Dessuten fikk man kontrollert overleveringen om at dagens hovedbygning fra 1660-årene hviler på murene av en steinbygning fra klosterets tid. Også denne har vært av imponerende dimensjoner.

Bronsesverdet fra Valleheia

Et oppsiktsvekkende arkeologisk funn kom for dagen i Lindesnes i 2009: For første gang ble det funnet et sverd fra bronsealderen i denne delen av Agder. Det 3.000 år gamle bronsesverdet ble funnet ved grøftearbeider på Valleheia øst for Vigeland sentrum. Sverdfunnet kaster nytt lys over bronsealderen i Lindesnes.
Det var Ernst Skofteland som gjorde det høyst spesielle funnet for få år siden. Han var ikke klar over at det var en meget sjelden oldsak han hadde funnet, men tok heldigvis godt vare på gjenstanden. Sverdet ble høsten 2009 overlevert til antikvariske myndigheter.

Bronsefunn på Agder
For å sette Skoftelands funn i perspektiv, la oss se på de harde fakta når det gjelder funn fra bronsealderen på Sørlandet. Dersom vi holder oss til metallfunnene – selv om folk i denne perioden benyttet redskaper av flint og bergart også, og ikke bare av det nye metallet, bronse – har bildet hittil vært nokså tydelig: De fleste funnene er gjort i to mindre områder – Fjære i Grimstad og Lista i Farsund, og med spredte funn i en større, kystnær sone rundt Fjære i øst og oppover Lyngdalen i vest. Mellom Lyngdal og Søgne har det hittil ikke vært gjort et eneste bronsefunn.

To slags fornminner blir gjerne regnet som typiske for bronsealderen på Agder. Det er for det første helleristningene, og for det andre store gravhauger bygd av jord og torv. Såkalte bilderistninger (skipsmotiver osv.) kjenner vi ikke utenom Lista i vår landsdel, men de karakteristiske skålformede fordypningene som kalles skålgroper har en større utbredelse. Når det gjelder gravhaugene, er det vanskelig å avgjøre om store, monumentale hauger er fra bronsealderen eller yngre, dvs. fra jernalder og vikingtid. Men heldige funn har vist oss at bronsealderhauger forekommer her og der langs hele Sørlandskysten fra Lista til Grimstad. Nå er det på tide å åpne blikket for at de også kan finnes i Lindesnesregionen.

Storhauger som den praktfulle Dronninghaugen ved Valle kirke ville vi ha antatt var fra bronsealderen dersom den hadde ligget på Jylland – eller på Lista! Og hva med f. eks. Klobnehaugen i Spangereid?

Sør-Audnedal: En bronsealderbygd?
Det er ikke bare Lindesnesregionen vi nå må se på med nye øyne. Bronsesverdet ble funnet i en myr på heiegården Valleheia, langt fra det som vi hittil har regnet for sannsynlige bronsealderbygder i Vest-Agder. Man har gjerne tenkt seg at de mer marginale heiegårdene fikk sin første faste bosetning over tusen år senere enn det tidspunktet da sverdet havnet i myra. Nå må vi kanskje revurdere denne oppfatningen?
Sverdet fra Valleheia er antagelig et offerfunn, lagt ned i myr eller våtmark som offer til maktene. Det stemmer for så vidt med inntrykket man har av bronsefunnene fra Agder for øvrig – i eldre bronsealder finnes bronsegjenstandene i gravene, mens de i yngre bronsealder oftere forekommer som offerfunn.

Generelt er metallgjenstander fra bronsealderen sjeldne i Norge, og det er enda mer uvanlig at det kommer nye bronsesverd for dagen. I Vest-Agder som helhet er det bare funnet tre bronsesverd tidligere, alle på Lista. Fra landet som helhet kjennes noe over femti sverd.

Sverdet er et såkalt grepspissverd, trolig fra bronsealderens periode IV, 1100–900 f.Kr. Selve grepet eller håndtaket mangler, men ellers er sverdet godt bevart. Det er nokså typisk at grepet er borte – det skyldes antagelig at det var laget av organisk materiale. Valleheisverdet er 57 cm langt og noe over 4 cm på det bredeste. Den nærmeste parallellen til sverdet er et funn fra Landvik i Grimstad.

Kristiansands første politiker

I år er det 360 år år siden den lærde Nicolaus Petrus fikk kongens tillatelse til å drive det som skulle være det eneste apoteket i Kristiansand. Året var 1651, og byen på Sanden var ikke mer enn ti år gammel. Nicolaus’ egentlige navn var Niels, med etternavnet Pedersen, og han var antagelig barnefødt i Danmark. Det latinske navnet sitt fikk han da han studerte medisin i København. Niels Pedersen hadde en mengde jern i ilden i tillegg til å drive det som var landets fjerde apotek, og vi kan med full rett betegne han som byens første politiker. I 1669 fikk han et sørgelig endelikt da han ble “forgjort” av heksen Karen snedkers på en sjøreise til Danmark og senere døde.

Av priviliegiebrevet som Niels Pedersen fikk utstedt av kong Frederik den 3., fremgår det at Niels sikret seg ikke bare monopol på salg av legemidler, men også på handelen med “speceri” eller krydder. Dessuten fikk han eneretten til å forsyne kirkene i distriktet “og andre der omkring” med så vel vin som brennevin. Ved en senere anledning blir han da også kalt for vinhandler Niels Pedersen. Selv benevnte han seg Nicolaus Petrus – lærd licenciat, stadsmedicus, stadsapotheker og botanicus.
Der Kongens gate 33-39 ligger i våre dager, fantes frem til 1750-årene to hus, hvorav det ene var en liten toetasjes krambodgård. Rundt 1720 bodde Maren, enken etter Niels Pedersen, fremdeles i denne gården, og trolig var det her Kristiansands første apotek lå. Herfra foregikk salget av legemidler, og her ble det drevet utskjenkning av brennevin og teservering – det siste var en stor nyhet i Kristiansand omkring år 1700. I Niels Pedersens tid var legemidler kun én av mange typer varer som kunne fås på apoteket, og så sent som i 1780-årene kunne man få kjøpt både københavnsk porselen og blomsterfrø på byens apotek. Konfekt og syltetøy var også populære salgsvarer.

Men tro for all del ikke at Nicolaus Petrus ikke var opptatt av sitt egentlige fag, for det var han. I løpet av 1600-tallet var medisinplantene, drogene, blitt mer sentrale innenfor medisinen. Dette er sikkert bakgrunnen for at Niels i 1661 var i København og forsøkte å overbevise kongen om fordelene ved å opprette et norsk herbarium.

Også i en annen forstand var Niels Pedersen en av den nye tids, kall det gjerne renessansens, menn. Det er nemlig først og fremst innsatsen hans som politiker som har satt spor i kildene. Da eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660, satte Frederik den 3. i gang et omfattende program for å “opphjelpe” byene i riket og gikk aktivt ut og ba om gode forslag. Niels Pedersen må begjærlig har grepet sjansen, for alt i april samme år finner vi ham i full virksomhet i København, ivrig opptatt med å skaffe privilegier og fordeler til Kristiansand. Og til seg selv, må vite.
Han fremmet en rekke forslag for kongen. De “skadelige ladestedene” rundt byen ville han avskaffe, og det samme med samtlige ladesteder (unntatt Mandal) vest for Kristiansand. Han foreslo at utenlandske skip bare skulle få innføre matvarer til Kristiansand, mens byens egne borgere burde ta seg av all annen import, at det burde tilsettes faste loser av hensyn til skipsfarten og at håndverkslaug burde opprettes. Videre skaffet han borgermester og råd betydelige inntekter i form av toll, skatter og avgifter, og han fikk gjennomslag for kravet om at det måtte etableres fattighus og arbeidsanstalt i byen.

Selv fikk han inntektene av deler av kirkegodset både på Agder og i Telemark for å kunne bygge opp den planlagte plantesamlingen. Han søkte dessuten om å få monopol på tobakkshandelen i byen, men det avslo kongen. Utover i 1660-årene lå Niels Pedersen stadig i København for å oppnå nye privilegier. Han må ha hatt en enestående posisjon i hovedstaden, for det var nesten ikke måte på hva han fikk gjennomslag for. I 1662 oppnådde han å bli direktør over kommercien i Kristiansand, med god lønn. Fire år senere ble han utnevnt til magistratspresident i byen, og han ble direktør for “manufakturene” i Kristiansand, selv om ingen slike foreløpig fantes. Ellers var han kontrollør over perlefangsten på Sør- og Vestlandet, han krevde inn kanalpengene, han drev jernverk, planla et “dogger- og bankefiskeri” ved Kristiansand og kjøpte hele Odderøya av kongen. Han fikk også oprrettet en sjøskole i byen.

Det var på en av hans mange reiser til København at skjebnen innhentet Niels Pedersen. Under overfarten ble han rammet av slag, mistet taleevnen og var sengeliggende frem til han døde året etter. I Kristiansand var de fleste skjønt enige om at presidenten “af onde Mennesker var bleven forgiort”, og året etter ble Karen snedkers brent som heks etter å ha tilstått at hun og fem andre hekser hadde forårsaket Niels Pedersens død. Men se, det er en annen historie...