Kvitebjørnen

Den danske adelsmannen Corfitz Ulfeldt skaffet seg i 1640-årene noen isbjørner fra Svalbard. Han holdt dem i København, og til stor forlystelse for Corfitz og hans venner ble bjørnene daglig fraktet ut i båt ut på Øresund og fikk svømme og leke i sjøen et par timer. De store oppdagelsene av nye land og kontinenter var godt i gang på dette tidspunktet, og eksotiske dyr var på moten hos aristokrater og kongelige. I København var apekatter særlig populære blant mennene, mens papegøyer – helst to av forskjellig farge, én ved hver skulder – var spesielt avholdt blant damene. Overklassens forkjærlighet for eksotiske dyr kan imidlertid følges mye lenger tilbake enn til 1640, for isbjørnens del i det minste til vikingtiden.

1500-årene var noe av en gullalder for denne virksomheten i Norden. I Danmark var Frederik 2. kjent som en lidenskapelig samler av dyr. I Slottsgården i København stod en ulv i lenker, og på Frederiksborg holdt kongen en bjørn, bare bundet i et rep. I 1562 skaffet Frederik seg en løve, mens han et par år tidligere hadde sikret seg et par levende gauper fra sitt rike i Norge. Svenskekongen Johan 3. hadde også en løve, men han måtte vente til 1586 før han fikk den fornemme gaven fra en engelsk aristokrat.

Frederik 2. bygde opp en regulær dyrehage ved Frederiksborg. Her holdt han polarrever, gauper, aper, påfugler, papegøyer, kolibrier og andre arter. På slott og herregårder ellers var det aper og papegøyer som var mest populært. Datidens dyrehaver inngikk i en middelaldertradisjon; de var gjerne en blanding av zoologisk hage og akklimatiseringshage med det for øye å innføre nye dyrearter. Det siste hadde ofte en kulinarisk eller sportslig hensikt. I løpet av 1500-tallet ble blant annet fasan og kalkun innført til Norden på dette viset.

Fascinasjonen over å holde ville dyr i fangenskap, er minst like gammel som bykulturen. I Nord-Europa kan den føres tilbake til eldre vikingtid. Allerede frankerkeiseren Karl den store etablerte dyrehager på flere av godsene sine. Her holdt han blant annet kameler, bjørner, aper og løver. Om han også hadde isbjørner, sier ikke kildene noe om. Men en hvit elefant hadde han. Krigselefanten Abul-Abbas var født i India, og var kommet til Europa som en gave fra kalifen Harun al-Rashid i Bagdad. Dyret må ha skremt vannet av de danske vikingene som Karl sendte elefanten mot under et felttog i 804! I England fikk Vilhelm erobreren i stand flere dyrehager og jaktparker. På godset Woodstock holdt han seg med en samling av eksotiske dyr, blant annet løver, leoparder og kameler. I Henrik 3.s tid flyttet man denne samlingen til Tower i London. I England som helhet er et 40-talls slike menasjerier kjent fra skriflige kilder. Løvetårnet ved Tower var gjenstand for en arkeologisk utgravning for få år siden.

Men det var dette med isbjørnen. Den finnes i dag bare i sirkumpolære strøk, nærmere bestemt langs kystene i arktisk område, blant annet på Grønland. Gjennom deler av året lever det også isbjørn på drivisen mellom henholdsvis Grønland og Canada og Grønland og Svalbard.

En gang hadde isbjørnen en langt større utbredelse enn som så. Mot slutten av istiden levde det hvite bjørner mange steder langs Nord-Europas kyster, der det en del steder er funnet skjeletter fra dem. Den 10.600 år gamle Finnøybjørnen er det mest kjente av disse funnene, men lignende, dog dårligere bevarte funn kjennes fra Sør-Sverige, Danmark og England. Finnøybjørnen levde omtrent samtidig med at de første sporene etter mennesker kan påvises i Rogaland.

I dag får Island av og til besøk av isbjørn som kommer på isflak fra Grønland og Svalbard. Det fortelles også at flere isbjørner kom til Magerøya i Finnmark på denne måten i slutten av 1500-årene. Men de isbjørnskinnene som lå foran alterene i domkirken i Trondheim for at klerkene ikke skulle fryse på føttene under morgenmessen, var nok kommet fra Grønland og Island. Det var skikk å skjenke skinnene til erkebiskopen når bjørnen var drept.

Om handel med isbjørnskinn hører vi også i andre kilder. I Maria Tudors regjeringstid kom hertugen av Moskva på besøk til England, der han fikk en kongelig mottagelse. Hertugen bragte med seg en stor forsyning av pels og skinn. Særlig oppmerksomhet fikk et isbjørnskinn, både på grunn av størrelsen og fargen. Men det har også vært en utbredt praksis å fange og temme levende isbjørner, på Grønland så vel som på Island. I så måte stod Corfitz Ulfeldt i en lang tradisjon da han hentet sine bjørner fra Svalbard og holdt dem i København. For grønlenderne var isbjørner – døde og levende – og grønlandsfalker og hvalrossbein blant de luksusproduktene man utvekslet med Norge og Island og fikk tømmer, jern og redskaper tilbake for. Flere av de grønlandske produktene som kom til Norge, ble videreformidlet gjennom kongelige og aristokratiske nettverk ut i Europa og enda lenger.

Ta nå England igjen. Alt i 1252 forteller Henrik 3. i et brev at han har en isbjørn i den nevnte dyrehagen i Tower, og at den er kommet fra Norge. I brevet gir kongen ordre om at bjørnen skal utstyres med munnkurv og kjetting, og dessuten et rep til bruk når den svømmer i Themsen. På det tidspunktet hadde Henrik også skaffet en elefant til Tower. I Tyskland hadde keiser Frederik 2. (1194-1250) en samling med bl. a. elefanter, isbjørner og en giraff. Han hadde fått flere av disse dyrene i gave fra andre fyrster. Således hadde han fått elefantene fra mogulene i India. Giraffen var derimot kommet fra Egypt, og keiseren hadde gitt en isbjørn i bytte for den! Kanskje fikk det stakkars dyret svømme i Nilen, slik dens artsfrender senere skulle komme til å gjøre i Themsen og Øresund?

Kan man føre handelen med isbjørner enda lenger tilbake? Ja, det kan man. Presten Isleif Gissursson tok med seg en grønlandsk isbjørn til Tyskland og forærte den til keiser Henrik 3. Deretter dro han til Roma, og så til Bremen, der han ble vigslet til Islands første biskop i 1056.

Den vesle sagatåtten om Audun fra Vestfjordene henter handlingen sin fra Harald Hardrådes rejeringstid. I tåtten spiller en isbjørn en hovedrolle. Islendingen Audum kjøper en isbjørn p Grønland for alt han eier og har. Han tar bjørnen med til Norge, der kong Harald ønsker å kjøpe dyret. Audun vil imidlertid til Danmark i stedet og tenker seg at han skal skjene bjørnen i gave til kong Svein Estridsson. Dette foregikk midt i 1000-årene.

Den islandske landnåmsboken forteller at en av de første bosetterne på øya kom over en hunnisbjørn med to unger ved Hunavatn. Denne landnåmsmannen, Ingimund, gav hunnbjørnen til kong Harald Hårfagre, og dette skal ha vært første gang en ”kvitebjørn” ble sett her til lands. Men kan vi være sikre på at ikke isbjørnen inngikk i de vidtomfavnende byttenettverkene også før denne tid? Ikke helt. Den antikke forfatteren Pausanias skriver nemlig i sin Beskrivelse av Hellas fra det 2. århundre e. Kr. om folk som hadde skaffet seg hvite bjørner fra Thrakia, det vil si fra landområdene nordøst for Hellas. Om det var tale om isbjørner, vet man selvsagt ikke. Men vi kan heller ikke se helt bort fra at thrakerne ved Svartehavet faktisk videreformidlet dyr som var fanget i nordområdene, og at thrakerne selv bare var det nest siste leddet i en lang byttekjede.

Ruggesteiner

”Ruggesteiner” eller ”rokkesteiner” er ikke noe arkeologer flest er opptatt av. Men slik har det ikke alltid vært. I første halvdel av 1800-årene ble det nemlig forfattet flere lærde arkeologiske avhandlinger om emnet. Ruggesteinene ble oppfattet som menneskeverk, og som monumenter over de første innbyggerne i Norden. I dag blir de steinblokkene som skapte så stor begeistring for 200 år siden, kalt flyttblokker, og ”eierskapet” til dem er for lengst flyttet over fra antikvarene til geologene. De er først og fremst naturminner fra siste istid, og ikke primært kulturminner (bildet er fra Magma Geopark i Dalane).

Ruggesteiner, rokkesteiner, vaggesteiner, gåsteiner… Kjært barn har mange navn. Vanligvis består disse monumentene av en større flyttblokk som ligger på to, tre mindre. Assosiasjonene kan godt gå i retning av en fugl som ruger, og i Sverige kalles mange av disse steinene derfor for ”liggande höna” eller ”höna på ägg”. De norske navnene tar utgangspunkt i en annen egenskap ved flyttblokkene – nemlig at det i noen tilfeller er mulig å bevege den ofte meget tunge, men fint balanserte overliggeren i den ene eller andre retningen ved hjelp av håndkraft. Den vitenskapelige forklaringen på ruggesteinene er at innlandsisen under siste istid førte med seg flyttblokker som ble avsatt på et leie av sand, grus og mindre steiner. I løpet av den videre avsmeltningsprosessen har så strømmende vann spylt bort det finere materialet, slik at bare steiner som var fastklemt under flyttblokken, ble liggende igjen.

Ruggesteinene er ofte spektakulære naturminner, og det er ikke det minste underlig at leg og lærd har spekulert over hvordan steinene var kommet til. Da kong Frederik den fjerde gjennomførte sin store Norgesreise i 1704 og gjorde et opphold i Stavanger, var Kongssteinen i utkanten av byen én av de attraksjonene han besøkte. Den topografiske forfatteren Lars Hess Bing skrev noen årtier senere om Kongssteinen, som skal ha fått navnet sitt etter kongens besøk, at den var ”en mægtig rund Steen, ligesom paa en Kiøl, der ballancerer paa sin egen Vægt”.

I den topografiske litteraturen så vel som innenfor den antikvariske arkeologien, var det ikke uvanlig at man ikke skilte klart mellom naturfenomener og kulturminner. Dette var i arkeologiens barndom, og ikke en gang den i dag selvsagte, overordnede periodiseringen i påfølgende ”aldre” i form av stein-, bronse- og jernalder var uomtvistet. Man hadde rett og slett få begreper om kronologi og tidsdybde, og når monumenter skulle klassifiseres, var man gjerne henvist enten til sagakilder eller til å sammenligne rent ytre trekk mellom ulike monumenter. Og ettersom geologien befant seg i noe av den samme ”Oldtids-Taagen”, var det nærliggende at antikvarene festet seg ved likhetene mellom en del naturlige flyttblokker og faktiske forhistoriske gravanlegg.

Wilhelm Frimann Koren Christie skrev om ”rokkestene” i et av de første heftene av Urda, landets første antikvariske tidsskrift. Det var i 1835, og han viste til at faglitteraturen på det tidspunktet bare kjente noen få slike minnesmerker, flest på Bornholm, der den lærde Finnur Magnússon visste om tre stykker. Men Christie kunne slå i bordet med flere enn 60 ruggesteiner i Nordre og Søndre Bergenhus amter alene. Videre kunne han fortelle at sogneprest Essendrop hadde tipset ham om et fjell i nærheten av Modum prestegård, der man kunne beskue hele 80 ruggesteiner! Christie lovte en oppfølgingsartikkel, men den kom ikke. Kanskje var noe av forklaringen at utviklingen innenfor så vel arkeologi som geologi alt på det tidspunktet var i ferd med å innhente teorien om ruggesteinene, og at flyttblokkenes liv som menneskeskapte monumenter nærmet seg slutten. Da Nicolay Nicolaysen gav ut sin store ”Norske Fornlevninger” en knapp generasjon senere, er iallfall flyttblokkene definitivt avvist som kulturminner, og Nicolaysen nevner dem overhodet ikke.

Før Christie hadde Sjællandsbiskopen Frederik Münter skrevet ”Om Rokkestenene paa Bornholm” i Antiqvariske Annaler i 1820, og samme år hadde Finnur Magnússon behandlet fenomenet i sitt oversiktsbind over ”nordisk archaeologie”. Sistnevnte pekte på at ruggesteinene først og fremst finnes i ”Lande, hvor man veed, at den saakaldte Druidiske Religion har hersket, nemlig i Storbritannien og Frankerige”. I likhet med Münter tenkte han seg at ruggesteinene hadde gjort tjeneste som orakler i eldre tid, og at de gamle hadde tolket steinenes større eller mindre bevegelse eller vibrasjon som tegn fra gudene, eller at lyden som kommer fra steinene når man slår på dem, kunne ha blitt tolket på tilsvarende vis. Magnússon var begeistret for det kulturnivået som ruggesteinene vitnet om hos de gamle nordboerne: ”Imidlertid maa vi nødes til at beundre de gamle saakaldte barbariske Europæeres mechaniske Kunst, ved Opførelsen av hine Mindesmærker,” skrev han.

De for oss nokså forunderlige henvisningene til kelternes religiøse spesialister, druidene, er typisk for datidens antikvariske diskurs. Den umiddelbare sammenhengen er at man sammenlignet flyttblokkene her nord med megalittgraver fra yngre steinalder på De britiske øyer og i Frankrike, og at de sistnevnte monumentene ble satt i sammenheng med kelterne, som var den eldste befolkningen man kunne finne spor etter i disse områdene gjennom skriftlige kilder fra Antikken. Men i første del av 1800-tallet var det dessuten en utbredt oppfatning at det en gang hadde levd keltiske folk i Norden. Antikvarer som Peter Suhm og Gerhard Schøning hevdet i det foregående sekelet at Nordens eldste innbyggere, ”joterne”, var keltere, og at disse senere var blitt fortrengt av gotere.

Idéene om ruggesteiner som altere og orakler, om den keltiske urbefolkningen i Norden og alt det andre er for lengst forlatt av den ”offisielle” arkeologien, men lever sitt eget liv på den fremste moderne formidlingskanalen for sunkenes Kulturgut, verdensveven. Mange lar seg fremdeles forbløffe av monumentale flyttblokker som naturfenomener, og prakteksemplarer som Ruggesteinen i Sokndal i Rogaland er store attraksjoner. Ruggesteinen veier anslagsvis godt over 70 tonn, og er mulig å bevege for én person. Den ble fredet som naturminne i 1923, som første geologiske forekomst etter naturvernloven.

Men kan ikke naturminner også være kulturminner? Jovisst, og det kan være grunn til å moderere inntrykket av vitenskapelig suksesshistorie i det ovenstående. For i noen grad er det nok slik at i og med vitenskapeliggjøringen av arkeologien og det skarpere skillet mellom naturfenomen og menneskeverk som derigjennom oppstod, så risikerte man også å miste noe. Antikvarene på 1700-tallet var helt sikkert ikke de første som undret seg over flyttblokkene og skapte fortellinger om dem. Gårdsnavn som Vaggestein i Maridalen og Rørestein på Finnøy går tilbake til middelalder eller tidligere, og de tyder på at iøynefallende flyttblokker har hatt en særlig betydning på et tidlig tidspunkt, trolig alt i førkristen tid. Fra hele Norden forteller folkloristiske kilder om slike steiner som var tilholdssted for underjordiske og andre vetter. En del av ruggesteinene ligger i sammenheng med sikre, menneskeskapte monumenter, og på en slik måte at man mistenker at sammenhengen er intensjonell. Ikke sjelden dreier det seg om gravminner eller reiste steiner av ulike slag. På en del av de flyttblokkene som har egennavn og sagntradisjon knyttet til seg, kan man finne helleristninger i form av skålgroper. For få år siden oppdaget svenske arkeologer malte elgfigurer, trolig fra steinalderen, på en karakteristisk ”liggande höna” i Jämtland.

Det finnes med andre ord klare indisier for at ruggesteiner har egget menneskefantasien lenge før det fantes arkeologer, og at mange av disse steinene derfor er kulturminner like mye som naturminner. Kanskje Rolf Jacobsen fanget noe av det fascinerende ved flyttblokkene når han i diktet Ruggesten (1975) skriver: ”Den vet om månen, og huggormen som kommer ut når det er sol. Den siste årmillionen gikk jo fort. Rugg, rugg, snart er den like gammel som Gud.”