“Fra innløpet ved Ås og Strømmen til Dåstadneset er farvannet flere steder kroket og vrangt for den som med fartøi skal fare fjorden inn, og god vind inn til fjordbunnen må en tiest bie lenge på. Men fager er fjorden med sund og viker og små gårder innover her og der. Den fremmede blir overrasket ved å se at den indre del av fjorden vider sig ut til et stort basseng med en rummelig havn inn mot vest. Og her har man for sig den gamle Harkmark-gården omkranset av sandstrand, furuskog og – gamle minner” (Fuglevik 1932:6).
Hvor ligger våre eldste havner? Denne studien henter sitt tema fra den delen av Sørlandet som i dag omfattes av Vest-Agder fylke. Vest-Agder er et temmelig godt kjent område, arkeologisk sett. Men helt siden Nicolaysens og Ryghs gravningsekspedisjoner sent i forrige århundre, har det vært fornminner av typen gravhauger/gravfunn og boplasser/boplassfunn – altså arkeologiens tradisjonelle kildemateriale – som har stått i fokus for forskningen her. Slik sett, var det symptomatisk at professor Rygh nettopp i Vest-Agder satte inn et støt for å bevise en gang for alle at folketradisjonens “båtstøer” – nausttuftene fra den eldre jernalder – i virkeligheten var gravminner av en uvanlig type. På den annen side har Vest-Agder i en årrekke nærmest vært for hjemmebane å regne for marinarkeologer og sjøfartshistorikere. Intet annet sted langs norskekysten er der registrert så mange skipsfunn fra middelalder og nyere tid som her lengst i sør. I Vest-Agder synes, kort sagt, forutsetningene for å påvise tidlige havner og spor etter tidlig sjørelatert virksomhet å være til stede i fullt monn.
La oss i første omgang undersøke hvordan henholdsvis maritimhistorikere/marinarkeologer og tradisjonelle arkeologer har nærmet seg problemkomplekset “tidlige havner”.
To tilnærmingsmåter
Den maritimhistoriske tilnærmingen tar sitt utgangspunkt i de historisk kjente havner og lokaliteter av ulik art. Som leseren vil vite, er havnemulighetene gode i Sørlandets skjærgård, og her finnes et meget høyt antall naturhavner. Noen av dem nevnes i høymiddelalderens skriftlige kilder (Selør, Hummerdus, Hille, Tregde), mens en hel rekke er belagt ved overgangen til nyere tid, ikke minst gjennom Undalpresten Peder Claussøn Friis’ omfattende forfatterskap.
Forsøkene på å belegge havnefunksjoner i middelalderen, er ikke altfor mange i Vest-Agder. Men marinarkeologen Dag Nævestads modell for et slikt prosjekt, kan vise seg å gi resultater. Nævestads greie utgangspunkt er at Løvenørns seilingsbeskrivelse fra omkring år 1800 bygger på hollenderen Waghenaers havne- og farvannsbeskrivelser i "Spieghel der Zeevaerdt" fra 1584-85 (Løwenørn 1975; Waghenaer 1584-85). Han mener ennvidere at det ligger hanseatiske beskrvelser til grunn for W.s arbeid. De havner og ankringsplasser som nevnes av L., skulle dermed ha vært i kontinuerlig bruk fra middelalderen av (Nævestad 1991; muntl. oppl.). Det er langt på vei den samme innfallsvinkel som har blitt benyttet av Johan A. Wikander i en serie arbeider om kultuminner langs leden på Sørlandet (Wikander 1985; 1987).
I motsetning til maritimhistorikernes diakrone, historiske metode, står (de landbaserte) arkeologenes tradisjonelle tilnærming til problemet.
Den rent arkeologiske innfallsvinkelen er i de fleste tilfeller tradisjonell og synkron. Utgangspunktet er sjelden eller aldri de historisk kjente havner, men derimot importsaker i grav-, depot- og boplassfunn, slik de er gjort tilgjengelig dels gjennom arkeologiske undersøkelser og utgravninger, dels gjennom såkalte løsfunn som er innlevert til de arkeologiske landsdelsmuséene.
Metoden er enkel nok; en avmerker alle importerte oldsaker i et gitt område på et kart, avgjør hvor konsentrasjonene finnes hen og antar dermed at det et eller annet sted i de områder der konsentrasjonene er størst, har eksistert en handelsplass, eventuelt også en havn/landingsplass. Det ligger selvsagt en rekke vurderinger implisitt i en slik fremgangsmåte, såvel av handelsteoretisk og samferdselshistorisk som av mer generell, fagteoretisk art. Men rent prinsipielt tror vi denne innfallsvinkelen har en del for seg, og eventuelle modifikasjoner og begrensninger ved metoden vil ikke bli gjenstand for diskusjon i denne sammenheng.
En slik fremgangsmåte har vært forsøkt en rekke ganger gjennom årenes løp, også for Vest-Agders del. Således hevdet allerede Sigurd Grieg i sin avhandling om Listas jernalder at Lundevågen ved Farsund pekte seg ut som en sannsynlig handelsplass-/havnelokalitet i yngre romertid og folkevandringstid. Griegs utgangspunkt var det store gravfeltet på Lunde, som har gitt så eksepsjonelt rike funn av kontinentalromerske importsaker. Kombinasjonen av importerte praktgjenstander på Lunde og omkringliggende gårder og selve Lundevågens karakter av lagunehavn, ledet Grieg til å postulere eksistensen av en markedsplass og en havn et eller annet sted ved vågen i eldre jernalder. Det hører med til historien at arkeologer fra Vest-Agder fylkeskommune for få år siden påviste et svartjordsområde i miniatyr innerst i Lundevågen. I dette kulturlaget fantes det som av registratorene ble tolket som spor etter håndverksproduksjon, kan hende av jernalders type.
Sammen med Perry Rolfsens (1974) arbeid om naustuftene, representerer forøvrig denne lille prøvegravningen i Lundevågen det eneste konkrete forsøket fra arkeologisk side på å påvise havneanlegg og spor etter sjøveis virksomhet ellers på Agder.
Oldfunn, importsaker og havner
Det kan påvises to klare horisonter av importerte praktsaker i Vest-Agders sene forhistorie. Det finnes ett tyngdepunkt på 400-/500-tallet og det finnes ett i tidlig vikingtid. Dette er et forhold som gjenspeiles såvel i grav- som i depot-/skattefunn. Det er da også i disse to periodene at arkeologene har regnet med havner/handelsplasser. Wenke Slomann forutsatte – i likhet med Grieg – at èn eller flere oppsamlingsplasser var i bruk på Lista i eldre jernalder (Slomann 1986:48ff.). Fra disse oppsamlingsplassene/havnene skulle importvarene ha blitt videredistribuert til lokalområdet. Slomann regnet med tilsvarende oppsamlingsplasser i Vestfold og på Karmøy (ibid.).
Når det gjelder vikingtid, er det særlig Jan Henning Larsen som har diskutert eventuelle havners og handelsplassers beliggenhet på Sørlandet. Larsen regner med slike funksjoner på flere lokaliteter langs Agderkysten. Det gjelder Fjære ved Grimstad i Aust-Agder og Mandal, Lindesnes (Spangereid), Lyngdal og Lista i Vest-Agder. Her er lokaliseringskriteriet igjen konsentrasjoner av importfunn, men dog med et tillegg av hyppige funn av vektlodd og skålvekter i gravmaterialet for Fjæres del.
Hvilke typer av havner er det så man kan forvente å etterspore i jernalder og vikingtid? For det første er det selvsagt de havnene vi allerede har kjennskap til. Flere steder på Lista og ved Kjerkevågen i Spangereid befinner det seg fortsatt en rekke nausttufter fra forhistorisk tid. Ikke sjelden ligger de i nærheten av, men noe høyere i lendet enn, nåtidens brygger og sjøboder. I stor grad må nausttuftene antas å markere den enkelte gårds landingsplass/havn i sen forhistorisk tid, men utbredelsen synes foreløpig å tyde på at tuftene er konsentrert rundt noen av datidens maktsentra. Men det er en annen havnetype vi her er interessert i å gå nærmere etter i sømmene. Det dreier seg nemlig om det vi med et nokså anakronistisk begrep kan kalle “handelshavner”, med andre ord plasser der det i tilknytning til en havn foregår håndverksvirksomhet/vareproduksjon og varebytte. Lokaliteter som faller innenfor denne temmelig brede definisjonen, opptrer iallfall fra romertid til middelalder i (Sør-)Skandinavia. Vi skal forsøke å sirkle inn en slik handelshavn.
Vår målsetning er å kombinere den maritimhistoriske og den (fastlands-)arkeologiske tilnærmingen. Det innebærer at skriftlige kilder, stedsnavn, muntlige overleveringer og ordinære arkeologiske kilder alle skal få komme til orde (jfr. Westerdahl 1989). La oss sette kursen mot Mandal.
Den nåværende Mandal kommune består av de tidligere herredene Halse og Harkmark og Holum. Halse (i sørvest) og Harkmark (i sørøst) utgjør kyststrekningen mellom Lindesnes og Søgne kommuner i henholdsvis vest og øst. Nord for Halse og Harkmark ligger Holum, der storgården Holum/Holmegård tidligere var det administrative sentrum i Mandals len. Videre oppover Mandalen finner vi Øyslebø i nåværende Marnardal kommune. Mandalselva har dog sin kilde helt oppe i Åseral, som både i adminstrative (tilhørte Nedenes len til et stykke ut på 1800-tallet) og kulturhistoriske henseende må regnes som en del av Setesdal/Råbyggelag. Mandalselva er forøvrig farbar omtrent til Holmegård.
Et sørlandsk dalføre
Fra Mandalen er det kommet inn en rekke oldfunn til Historisk museum i Oslo. På brorparten av navnegårdene i dalføret er det registrert gravhauger, og her finnes noen av Sørlandets høyest prioriterte fornminner. Mandalen er rik på muntlig tradisjon, og blant annet derfor har man kjennskap til en rekke gravhauger og -felter som har blitt “sløyfet” i tidligere år. Oldfunn og fornminner fra ødegården Sosteli i Åseral lengst i nord til kystlandskapets gravrøyser i skjærgården i sør vitner om et livskraftig og utadrettet jernalder- og vikingtidsmiljø i dalføret.
Særlig i Holum har det fremkommet rike gravfunn. Det store gravfeltet på Stoveland i Holum øst for Mandalselva ble i 1878 undersøkt av Oluf Rygh. Gravskikken var den som er så karakteristisk for vestnorsk folkevandringstid; lange, ofte steinsatte nedskjæringer i haugbunnen, der den døde er gravlagt – brent eller ubrent – med rikt gravutstyr. I flere av gravene var det nedlagt importerte praktsaker, blant annet en korsformet spenne, trolig av dansk proveniens.
“Innenfor denne periode (:folkevandringstid) faller også en rekke andre gravfund i Holum. Det støste og rikeste blev gjort på Homegård (...), som har gitt sognet dets navn. I en innberetning av løitnant E. Lund i 1859 er det fortalt at det en 400-500 alen nord for kirken lå seks større og mindre hauger. Den største av disse var 60 fot i tverrmål, 18 fot hli og omgitt av en bred, dyp grøft. I 1860 blev denne undersøkt. Inni haugen fantes en stenkiste 19 fot lang, 3 ½ fot bred og 31 tommer høi. Hele kisten hadde været belagt med never og inneholdt hist og her hauger med brente ben. Gravgodset bestod av fem lerkar, hovrav tre er bevaret, et lite vakkert trespann helt belagt med bronse, rester av ullent treskjeftet tøi, to sverd, begge liggende i sin skjede, den ene med doppsko og skinner av sølv, den annen med doppsko av bronse, et økseblad av jern, fire spydblad, seks pilespisser, to skjoldbuler og rester av tilhørende håndtak, en kniv, to sakser, to ildstener, to bronsespenner, to niptenger av bronse, fire stykker bronsebeslag med ringspenner til et eller to belter, tre mere og mindre bestembare bronsefragmenter, 2 spillebrikker av sten, nogen små stykker glass, sikkert rester av et sammentrykt glassbeger, to halvsirkelformede jernbøiler, foruten en hel del små fragmenter av bronse og jern.”
Slik understreker Helge Gjessing det fornemme preget folkevandringstiden i Mandals oppland har (Gjessing 1925:45-46).
Hva så med vikingtiden? I det store bildet har Mandal og Mandalen bleknet i sammenligning med antatte kongsgårder og politisk-økonomiske sentra på henholdsvis Lista (Huseby/Lunde) og Kristiansand (Otruneset). Men vikingtidsminnene i Mandal er mange.
Det er et faktum at Vest-Agder har relativt få gravfunn fra vikingtid. Med det forholdet i minnet, er det rent faktisk en imponerende statistikk Mandalen kan vise til. Hør bare:
· Av totalt seks funn av importerte våpen i Vest-Agder, stammer to fra Sånum og Tregde i Halse og ett fra Soteland i Holum.
· Av totalt fire funn av ornerte metallsaker i irsk stil, er ett fremkommet på Ormestad i Halse og ett på Åkset i Holum.
· Fra Vestre Skogsfjord i Halse stammer et gammelt, meget rikt gravfunn, som blant annet inneholdt noen importerte spillebrikker. Slike brikker er ellers i Vest-Agder kun funnet i en meget omtalt “høvdinggrav” fra Hassel på Lista. I Sørvest-Norge forøvrig kjenner vi en del spillebrikker fra Nord-Jæren, som generelt har et stort innslag av importerte gjenstander i gravene, mens det for eksempel fortsatt ikke er påvist spillebrikker i Aust-Agder.
Denne summariske oversikten gir oss et mønster som i seg selv er nok til å sende en arkeolog ut på leting etter en “kaupang” ved Mandalskysten. For vi må tro at det har vært en handelshavn her – om ikke allerede i eldre jernalder og folkevandringstid, så iallfall i vikingtid. Men hvor hen?
Som vi så vidt var inne på, pekte Jan Henning Larsen allerede i 1978 på importrikdommen i Mandalens vikingtid. Han antok at det her måtte ha vært en handelsplass. Helst ville han lokalisere denne til Halse, ved Mandalselvas munning (Larsen 1978).
Det er imidlertid flere forhold som peker mot en annen lokalisering. Hermed gir vi oss de skriftlige kilder i vold.
"den merckelige Ladstad Harckmarckis Fiord..."
I et heller lite påaktet avsnitt i Peder Claussøn Friis’ Norriges Beskriffuelse omtales "den merckelige Ladstad Harckmarckis Fiord ½ miel ind i Landet" (Friis 1881). Det er utvilsomt kirkestedet Harkmark lengst sørøst i dagens Mandal som menes. På 1840-tallet gjengir Jens Kraft (Historisk-topografisk Haandbog over Kongeriget Norge) utvilsomt en fortsatt levende tradisjon når han fremholder at Harkmark en gang var et ladested “hvor formentlig det eldste Mandals ladested må søges”.
Dersom vi for et øyeblikk går tilbake til Hr. Peders omtale av Harkmark, er det ett forhold ved hans beskrivelse som virker noe underlig. Det er nemlig ikke under overskriften “Mandals Læn” i kapittel 12 at vår prest kommer inn på Harkmark og det merkelige ladestedet der, enda han ellers er meget opptatt av Mandalen og næringslivet der – ”icke et stoert Læn, men hafuer dog formuendis Indbyggere, oc fromme, oc maa actis for den beste Ort paa Agdesiden”. Nei, det er i de miletabeller som runder av beskrivelsen av de tre len på Agdesiden, at navnet “Harckmarckis Fiord” nevnes. “Ladstaden” beskrives som beliggende “strax vesten-for Taanes” og “1/2 Mil ind i Landet”. Det er ellers kun et fåtall havner som omtales særskilt i Hr. Peders miletabeller. For, som han selv peker på, er det “utallige Fiorder, Sund, Viiger, Haffner, Øer oc Holmer oc Ladsteder paa dette Strøg”.
Når Kraft skriver om Harkmark 250 år senere, er det tydelig at plassen har mistet sin antatte tidligere betydning. Men Harkmark har på det tidspunkt gått inn i lokaltradisjonen som et en gang så blomstrende “ladested” og som Mandal bys forløper. Det er imidlertid mer ved tradisjonene om Harkmark enn man i utgangspunktet kunne tro.
Om selve ladestedsfunksjonen er det ikke mye å hente i de skriftlige kilder. Alex. Bugge (1925) nevner Harkmarksfjord én gang i Den norske Trælasthandels historie. Det dreier seg om en innførsel fra omkr. 1620. Og Løwenørn skriver på sin side om havner i Harkmarksfjorden, men det er Havnefjorden, ved innseilingen til Harkmark, som menes. Og de “½ Mil ind i Landet” som Peder Claussøn Friis skriver om, er ikke med i betraktningen:
"Inden for S. W. Enden af Kaaløe, er der en god indelukket Havn for 3 til 4 smaa Skibe, men i indløbet er der meget snevert; man ankrer i Almindelighed ikke, men ligger for Landtouge; de maa samme Vei ud, som de er kommen ind; imidlertid kan man komme ud med alle nordlige Vinde baade Ost og Vest efter. Ved den Nordre Ende av Kaaløe er der ligeledes en ret god og rolig Havn for smaa Skibe, hvor der er 12 Favnes Dybde opgaaende Vester efter til 3 á 4; de kan komme derfra med alle vestlige og nordlige Vinde” (Løwenørn 1975).
Kåløy og Havnefjorden innenfor er en svært sannsynlig middelalderhavn. Stedet er da også godt representert i NSMs sjøfunnregister – også med funn av middelalderkarakter. Men når det gjelder det merkelige ladestedet i bunnen av Harkmarksfjorden, så tier de dokumentariske kildene. Men folketradisjonen maler, som vi nå skal se, et ganske annerledes levende bilde av “ladestedet Harkmark”.
Muntlig tradisjon
Harkmarksfjorden utgjør den ytre del av en senkning i lendet som ellers består av Dybovannet, Nomedal, Reiersbodalen, Nomevannet og terrengformasjoner videre oppover Mandalen.. "Ute fra havet hvor synet er fritt, kan øiet følge denne senkning, der som en lang fure i fjellheimen strekker sig fra havranden op mot høifjellet” (Fuglevik 1932:3).
I manns minne har denne senkningen gått under navn av Åsege, og minst like lenge har den tjent som sjømerke for innseilingen til Harkmark. I tidligere tider var Åsege en god og meget benyttet vintervei fra Harkmark til Holum og bygdene nordenfor (op. cit.:4).
Fra sjøen går Harkmarksfjorden en halv mil lang inn til Harkmark. Innløpet gjennem Åssund, Habnefjord og Strømmen ligger godt gjemt for den som med båt kommer inn fra sjøen, og den må være godt kjent som skal finne inn gjennom den lumske skjærgården. Strømmen er et kort, smalt sund – et par, tre favner dypt, og tidevannet går ut og inn med ikke så lite fart. På nordsiden av Strømmen troner en bratt fjellhammer – ikke så svært høy, men flat ovenpå. Sagnet sier at det i gamle dager lå en mektig rullestein der på hammeren.
“Fra innløpet ved Ås og Strømmen til Dåstadneset er farvannet flere steder kroket og vrangt for den som med fartøi skal fare fjorden inn, og god vind inn til fjordbunnen må en tiest bie lenge på. Men fager er fjorden med sund og viker og små gårder innover her og der. Den fremmede blir overrasket ved å se at den indre del av fjorden vider sig ut til et stort basseng med en rummelig havn inn mot vest. Og her har man for sig den gamle Harkmark-gården omkranset av sandstrand, furuskog og – gamle minner” (op. cit.:6).
Havnen her var ypperlig. Mot vest lå – om vi skal tro de muntlige overleveringer – handelsstedet på den tettbebygde sletten gjennemskåret av elven, som liten og kroket kløver sletten i to. I den lokale tradisjon var det i middelalderen at Harkmark opplevet sin storhetstid som handelssentrum:
“Sagnet overdriver neppe når det fortelles at der hvert år i den lyse årstid var rikfolk fra de utenlandske handelshuse som opholdt sig kortere eller lengere tid hos sine forretningsvenner på Harkmark” (op. cit.:9).
“Mens handelsborgerne på Harkmark inntok plassen på nordsiden av elven, hvor den eldre del av gården enda ligger, må en mengde småhuse i større og mindre klynger ha ligget utover den vidstrakte slette, og her måtte det være at daglønsfolk og andre som var i handelsborgernes arbeide, holdt til. Man har sluttet seg til dette derav at der for ca. et par hundrede år siden blev ryddet bort gamle tufter som dekket store deler av sletten” (op. cit. 26). Varehusene stod med gavlen til elven og ut mot strandkanten til venstre for elveutløpet (op. cit.:9).
Det er vel helst slik at fysiske spor i landskapet og funn av materielle levninger som dette har bidratt til å holde tradisjonen om “handelsstedet” Harkmark ved like. I tillegg til de raserte tuftene skal det være funnet levninger av svære eikepåler ute i mollbakken innerst i fjorden. I følge lokalhistorikeren Lauritz Fuglevik dreier det seg om rester av bryggefundamenter (op. cit.:10). I nærheten av gården fortelles det at det i en liten “sump” ved flere anledninger er funnet “forråtnede møbler” og rester av treverk (NGO 1885).
Om et overfall på handelsstedet Harkmark fortalte de gamle at sjørøvere kom i robåter inn Harkmarkfjorden og la til land ved Skottnebben, som var landingsplass i tidligere tider. Handelsborgerne på Harkmark ville hindre røverne i å komme til land; men rakk ikke frem tidsnok og hadde ikke mannemakt nok til å drive røverne tilbake. Under kamp trakk handelsmennene seg over Kjerkebekken. Her kom mer mannemakt til – arbeidsfolk kom hjem fra skogene og nabogårdene var budsendt. Her stod så et blodig slag med mange falne på begge sider. En del av det nye mannskap som kom Harkmark til hjelp, tok farkoster og hugget fra disse inn på røverhærens båter som bare hadde få manns vakt. Dette avgjorde kampens utfall. Røverne som så seg angrepet av et bakhold, sprang til båtene. Under flukten blev mange av røverne "hugget sønder", heter det i sagnet, slik det er gjengitt hos Lauritz Fuglevik (op. cit.:18).
Vi legger merke til at det er roskip/-båter som her omtales.
Det finnes en rekke andre sagn, ikke sjelden med en ytterst fascinerende detaljrikdom, som knyttes til Harkmark som handelssted. Det fortelles blant annet om den katastrofen som førte til handelsstedets nedgang og senere avvikling:
“Ved Strømmen – den ydre Ende af Hartmarksfjorden – var for en Del Aar siden en større Sten midt i Skibsløpet, hvilken besværliggjorde Farten der saavel for Fartøier som for Baade. Det fortælles at denne Sten for mange Aar siden (i Krigsaarene) blev rullet ned fra Heien og ned i Skibsløbet for at hindre Fremkomsten for en ventende Fiende” (NGO 1885). Fuglevik har forøvrig en betydelig utvidet versjon av det samme hendelsesforløpet i sitt ovenfor siterte arbeid (Fuglevik 1932). Samme forfatter beskriver dessuten i detalj de ulike håndverksprodukter som skal ha skiftet eiere i den tid det var stor aktivitet på handelsstedet (ibid.).
Hva kan så den tradisjonelle arkeologien bidra med? Ja, den gir oss iallfall noen flere av de brikker vi trenger for å rekonstruere et oldtidsmiljø ved Harkmarksfjordens bunn.
Oldtidsmiljøet
Like ved Harkmark kirke ligger fortsatt en lav gravhaug – nokså anonym, var det ikke for de seks bautasteinene som står i ring rundt den og den ene i sentrum av haugen. I skogholtet bak kirken ligger et par andre hauger. Her og der langs veien nordover til Valand i Holum ligger det likeledes gravhauger i mindre klynger. I 1840-årene var det nær 100 gravhauger på gården, "men der var mange fler før i tiden er det sagt" (Fuglevik 1932:3). "Verre er det gått med den skog av bautasteiner som prydet de gamle haugene. De fleste er slått sund, fortalte de gamle, og lagt i kirkegårdsmuren, i husmurer, eller brukt som trappestein" (ibid.).
Det eneste gravfunnet vi har kjennskap til fra gården Harkmark, er to ovalspenner fra vikingtid som ble funnet i et grustak i 1920-årene (C. 23562). Et løsfunnet vikingtids sverd skriver seg også med all sannsynlighet fra en grav.
På nabogården Skeie fantes tidligere en mengde gravhauger. I følge Norske Fornlevninger skal det på Skeie ha vært gjort et gravfunn med sverd. På Valand nord for Skeie var det også mange gravhauger i tidligere tider, og en del ligger igjen.
Av interesse er utvilsomt også en nokså sammensatt gruppe løsfunn fra distriktet rundt Harkmark. Det dreier seg om saker som kan indikere tidlig handels-/håndverksvirksomhet. Fra "Holum prestegjeld" har Universitetets oldsaksamling en støpeform i kleber, muligens fra middelalder (C. 27264), og fra "Mandal" en annen støpeform i samme materiale (C. 34174). En "stanse av sandstein til et rembeslag med en avrundet nedre ende og en firsidig "hempe" i øvre ende" ligger i Universitetets Oldsaksamling (C. 26367). Stansens midtplate har på oversiden et opphøyet parti, og er antagelig et stykke gullsmedverktøy. Gjenstanden oppgis å være funnet i Harkmark sogn, mens dateringen er usikker.
I Glubeheia ble det under registreringsarbeid i 1970-årene påvist et jernvinneanlegg og flere tufter. Anlegget er registrert som fornminne, og kan i prinsippet gå tilbake til forhistorisk tid. I nærheten finnes spor etter en gammel ferdselsvei.
Oldfunn og fornminner peker mot et "senter" i området Harkmark-Skeie-Valand i sen forhistorisk tid. Et befolkningssenter? Helt sikkert, det taler gravhaugene og gravfunnene sitt tydelige språk om. Et maktsenter? Sannsynligvis. For en slik teori taler både det forhold at Harkmark nevnes som kirkested i middelalderen, og at gården i skriftlige 1600-talls kirker er den største i sognet (4 huder i 1624) (smln. Stylegar 1997a). Men handelssenter? Foreløpig har vi bare indisier på at Harkmark har hatt en slik funksjon, men det er ingenting i det arkeologiske materialet som motsier en slik tolkning.
Harkmark kirke må forresten omtales kort. Capella de Hargnarstadum nevnes i 1307 som annektert Holum kirkesogn. Og se, det er en interessant opplysning! For (forutsatt at det er Harkmark kapell som menes) eksistensen av et kapell på Harkmark kan vitne om en særskilt status (eller særskilt behov) for stedet i middelalderen. Av betydning må det videre være at Harkmark kapell – i motsetning til samtlige andre, kjente kapell i Vest-Agder – ikke fikk sitt endelikt i og med reformasjonen i det 16. århundre. Harkmark ble tvertimot skilt ut som eget kirkesogn etter reformasjonen – riktignok et svært lite sogn, både i utstrekning og når det gjelder antallet gårder hørende til sognet.
I folketradisjonen går Harkmark kirke for å være en lovekirke fra gammelt av:
"At ikke Hartmark kirke som saa mange andre smaakirker blev nedlagt ved reformationen, skyldes den omstendighet at den var en anset lovekirke, saa den for en stor del kunde opretholdes ved gaver. Særlig skal hollandske sjøfolk ha betænkt den efter frelse fra havsnød. Kirkens inventar er næsten alt git av sjøfolk og forsynt med giverens navn" (Holmesland 1915:43)
Harkmark går forøvrig – også i lokaltradisjonen – for å være det første sted i distriktet der det ble holdt kristne gudstjenester, for
"nær handelsstedet Harkmark var ifølge gamle overleveringer reist 'ein steinkross'. Sagnet forteller at denne steinkrossen var det første møtepunkt for en kristen gudstjeneste i disse bygder og at der blev holdt messe og forrettet kirkelige handlinger 2 gange årlig" (L. Fuglevik, brev i Riksantikvarens kirkearkiv).
Transportsoner
Vi har sett at det maritime kulturlandskapet Harkmarksfjorden er mettet på mening. Dette landskapet har sine egne tradisjonsdominanter, hvorav de fleste er knyttet til “ladestedet Harkmark”, eventuelt også til stedets kirke eller til ferd og ferdsel mer generelt. Gården Harkmark innerst i fjorden er det mentale, tradisjonsbestemte midtpunkt i hele det maritime kulturlandskapet som utgjøres av Harkmarksfjorden og tilstøtende områder. Tradisjonen er jo også en ikke uviktig del av det kognitive landskap, og nettopp i Harkmarksområdet har tradisjonen kunnet peke på de mange oldtidsminnene og i triumf utbryte: “Var det ikke det jeg sa!!?”
En havn er i seg selv et slags sentrum, et knutepunkt “i det maritima kulturlandskapets nätverk av farleder. (...) Här möts fjärrtrafiken och den lokala, landbundna ekonomien, liksom även maritim arkeologi och landarkeologi med deras olika inventeringssätt” (Westerdahl 1989:99). Det er artikkelforfatterens oppfatning at Harkmark i tidligere tider var et sentrum også i en slik kommunikasjonsmessig forstand.
Christer Westerdahl har nylig forsøkt “att med begreppet transportgeografiska zoner binda samman land- (särskilt inre vattenleder och i viss man vägsystem) och vattentransporter” (1995:98).
Disse transportsonene finner Westerdahl såvel i stadier innenfor kyststripen (f. eks. strandsone, kystsone eller innlandssone) som på tvers av kysten (det fryktede Lindesnes tør i lange perioder ha utgjort en barriere I ett nordligt område kan farkosterna även vara ackjor mellom to slike på-tvers-av-kysten- transportsoner). Sentralt i Westerdahls fremstilling er idéen om at overgangene mellom ulike soner er plasser der en har byttet farkost, ”eller
slädar, eftersom övergången mellan barmark och is/snö är den mest avgörande av alla transportförhållanden i våra klimat. Övergångarna kan i äldre tid även inbegripa ett (drag-) eid, ed, med drag-, bär- eller släpsträckor, men även landtransport mellan två båtar förlagda till var sin sida av edet. Dessutom kan man tänka sig att det varit nödvändigt med omlastning av andra skäl, i en älvmynning eller mellan forssträckor i älvar (...)” (1995:98f.).
Transportsonene er altså ikke først og fremst naturgeografiske soner, men står i intim sammenheng med ferdsel og samferdsel. De er altså historiske og kulturhistoriske størrelser.
I virkeligheten ligger gården Harkmark just i overgangen mellom en rekke slike transportsoner. Det er for det første fjorden innenfor Strømmen med selve innseilingen til Harkmark Om seilas i tidligere tider gjennom den trange Strømmen vitner først og fremst stedsnavnene (fig. 2). Prikkmannsholmen og Krossholmen forteller trolig om gamle sjømerker, mens Seilsletta på fjordens østside taler for seg. Skottnebben og andre Skotte-navn lenger inn i fjorden kan være minner etter middelalderens trelastutførsel.
Inne i fjordbunnen er det god havn. Like øst for Harkmark finner vi Eid-gårdene beliggende på eidet mellom Harkmarksfjorden og Komlefjorden. Om eidet her har utgjort “drag-, bär- eller släpsträckor” er ikke lett å avgjøre. Men det faktum at gravrøyser fra bronse- eller jernalder ligger på hver side av eidet som lå de langs en ferdselsvei, og forekomsten av stedsnavn som Stokkefjellet, indikerer iallfall at vi her har for oss en av Westerdahls “övergångar”.
Harkmarkselva – Dybovannets avløp til fjorden – kan befares med småbåter (NGO 1885). Bekkeoset er dermed også for en overgang å regne. Og fra Dybovannet og nordover finner vi, som vi var inne på tidligere, den senkning i lendet som kalles Åsege. Åsege var i tidligere tider en god og meget benyttet vintervei fra Harkmark til Holum og bygdene lenger nord (Øyslebø etc.). Her uttrykkes et forhold, sikkert av gammel opprinnelse, som ikke lenger er så åpenbart for den som ikke er lokalkjent. Vi tenker på den nære kontakten mellom Harkmark og Holum. Som vi så, sorterte Harkmark i kirkelige henseender under Holum i middelalderen. I odelsmanntallet for Mandals len fra 1624, er Harkmark-gården endatil oppført under Holum sogn, og 1600-tallets skriftlige kilder ellers vitner også om utstrakte forbindelser mellom Harkmark og Holum.
Harkmark var ellers litt av et trafikknutepunkt også var ferdselen til lands. Holmesland skriver om de gamle, vante veier:
“Der var vadested over Renna og vist ogsaa flytebro (...). Manneveien førte mot nordvest gjennem Holum sogn og Fagerskarveien mot sydvest gjennem Halshaug (dvs. Halse, min anm.) sogn. Saasnart man ad Manneveien naadde dalen, var der herberge paa Ytter-Torp. (...) Ved Midt-Møll gik den mest befærdede vei over til elvens vestside. Kaddeland, av at kalde, rope paa færgen, var baade færgested og tingsted” (Holmesland 1915:45f).
På Møll var det forøvrog like til århundreskiftet synlig en større grop like over elvebakken. Lokaliteten hadde navn av “Nøsterhola”, og man mente at det dreiet seg om levninger etter et naust.
Allfarveien som lå langs kysten, kom fra vest gjennom Valand med vadeplass eller ferge over det smale sundet Renna mellom Valand og Skeie og førte til sjøen ved Harkmark. Veien gikk videre mot øst med ferge over Trysfjord ved gården Hellesvik (Fuglevik 1932:4f).
Ferdselen sommerstid fra den øvre del av Mandalen til Harkmark gikk langs flere veier, alt etter forholdene. Oftest kan hende over Mandalselva fra Øyslebø ut til vestsiden av Jogelsåsen, der det var landingssted ved plassen For-Kleiv. Veien lå om gårdene Hauge og Nøding og så videre langs elven, og gikk ved Lindland i Holum den nevnte veien over Farsheia. Veien langs elven fra Jogelsåsen og et stykke nedover kaltes i gammel tid Fjellmannsveien (op. cit.:5).
“Var elva stor og strid, lot den seg ikke fare til landingsstedet ved For-Kleiv. Man for da over elva ved Øyslebø og videre rideveien til Nome. Derfra måtte man ro over Nomevatne til den gamle landingsplass ved Reiersbodalen – eller forholdene var så at man kunde ro gjennem Skafte der forbinder elva med Nomevatne, og videre til Reiersbodalen hvorfra ridevei førte til Harkmark” (ibid.).
Denne veien ble av folk i Mandalen benyttet helt til de siste tiår av forrige århundre, da moderne veier mellom bygdene avløste de urgamle ferdselsårene.
Vi har altså mellom Harkmark og opplandet Holum et skoleeksempel på at “(t)ransporter i väglöst land i tusentals år skett längs kombinerade land- och sjötransportleder. Man har strävt efter att färdas längs och över sjöar och rinnande vattendrag, eller längs sjösystem, med passage över mellanliggande landsträckor. Transporterna över rvatten har skett med farkoster under årets varmare del, och på isen vintertid” (Cederlund 1995:87).
Handelshavnen Harkmark
Christer Westerdahl skriver et sted at transportsonenes opprinnelse må søkes i jernalderen (1995:100). Det gir perspektiver på Harkmarks posisjon som trafikknutepunkt og sentralsted i sen forhistorisk tid.
Men det er dog et ubestridelig faktum at det maritime kulturlandskapet består av en hel rekke sjikt. Og informasjonsverdien av ens analyse står og faller med at en evner å rekonstruere en samtidig horisont (op. cit.:95). Har vi klart det? Muligens. Men i siste instans er det bare konkrete arkeologiske undersøkelser, så vel i havneområdet innerst i Harkmarksfjorden som i det antatte aktivitetsområdet på begge sider av Harkmarkselva, som kan gi oss et endelig svar. Beretningene om “gamle tufter som dekket store deler av sletten” og funn av bearbeidede eikestokker i det antatte havneområdet antyder, sammen med den anselige mengden av gravhauger inne på land, hva en kan forvente – og håpe! – å finne. Sedimenttilfanget bør være stort, i og med nærheten til bekkeoset, slik at vi her har et potensiale for godt bevarte funn (Nævestad 1991:46).
Det synes som om flere ting peker mot jernalder og vikingtid. Ikke minst gjelder det dersom vi tar det vitnesbyrd tradisjonelle oldfunn og fornminner gir, på alvor. Vi vet fortsatt ikke nok om datidens havner og handelsplasser – handelshavner, om man vil. Heller ikke har vi meget kunnskap om den regionale organiseringen av handel og varebytte, men “the idea of a ‘natural economy’ should be long dead and buried, most certainly for the socially stratified Viking period" (Gaimster 1991:120).
Axel Christophersen hevder at "produktene ble konvertert, enten av høvdingene selv eller via mellommenn (kjøpmenn) på innen- og utenlandske markeder mot verdiprodukter som høvdingen i sin tur anvendte til å utbygge og/eller understøtte sin sosiale posisjon og politiske allianser" (1989:128).
Vikingtidens “handelsplasser” – kaupangene – kan kanskje best forstås som sentra beliggende akkurat i overgangen mellom den hjemlige gaveøkonomien og den eksterne plyndringsøkonomien. I slike handelshavner kunne ressurser fra plyndringstokter og handelsferder utenlands konverteres til ressurser som siden kunne inngå i det hjemlige gavebyttet. Men allerede i romertid og folkevandringstid må kontakten mellom Agder og andre landsdeler på den ene siden, og Nordsjøområdet, kan hende også Østersjøområdet, på den annen, ha foregått sjøveien. “I denne virksomheten må gode havner, skip og naust ha vært en forutsetning” (Rolfsen 1974:134).
Vår konklusjon må bli at Harkmark var en slik handelshavn – én av mange på Agder. Sluttordet skal vi likevel gi Lauritz Fuglevik, læreren og lokalhistorikeren Fuglevik, hvis lille og nesten bortglemte studie om “handelsstedet Harkmark” fikk oss til å stoppe opp ved et nå heller unnselig kirkested lengst øst i Mandal:
"Det ligger nær å tro at Harkmarkfjorden med Habne ved Åssund alt fra forhistorisk tid har vært det sted hvor Marnadal og de tilstøtende distrikters stormenn har hatt plass for sine naust og sine skibe. Stedet hadde i så måte mange fordele å by på den gang som i de senere århundreder. Avstanden fra dalens beste bygder til fjorden ved Harkmark var overkommelig. Folkerik som dalen visstnok var og rik på verdifulle produkter, var det naturlig at der dannet sig handelsstevner og handelsplass på det sted dalens varer blev bragt til havet. Bygger man videre på det billede utviklingen synes å vise oss, er der grunn til å tro at det er Marnadalens stormenn og Marnadalens produkter som fra først av har vært bestemmende for liv og rørelse på handelsstedet” (Fuglevik 1932:6f.).
***
I år 2000 ble det utført arkeologiske registreringer på sjø og land for å påvise eventuelle spor etter ”den merckelige Ladstad Harckmarckis Fiord”. Mengder med ballaststein, og spor etter bryggekonstruksjoner og en mulig fortøyningsrøys ble påvist, og en serie C14-dateringer godtgjør at det har vært en viss aktivitet i havnen i senmiddelalderen, fra og med 1400-årene. Det ble ikke funnet spor som kan knyttet til havneaktivitet i høymiddelalder eller tidligere. I 2003 fant fylkeskonservatoren i Vest-Agder spor etter gårdsbebyggelse fra tiden omkring Kr. f. like ved gårdstunet på Harkmark. Men for øvrig er ”den merckelige Ladstad” fremdeles en gåte.
Litteratur
Bugge, A. 1925. Den norske trælasthandels historie, b. II. Skien.
Cederlund, C. O. 1995. Svensk marinarkeologi inför 2000-talet. Marinarkeologi. Kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25. september 1993, Korshavn ved Lindesnes. FOK-rapport. Oslo
Christophersen, A. 1989. Kjøpe, selge, bytte, gi. Vareutveksling og byoppkomst i Norge ca. 800- 1100. Medeltidens födelse. Lund.
Friis, P. C. 1881. Samlede skrifter, utg. ved Gustav Storm. Kristiania.
Fuglevik, L. 1932. "Handelsstedet Harkmark". Bidrag til Agders historie XIV. Kristiansand.
Gaimster, M. 1991. Money and media in Viking age Scandinavia. I: R. Samson (red.), Social approaches to Viking studies. Glasgow.
Gjessing, H. 1925. Vest-Agder i forhistorisk tid. Norske bygder, Vest-Agder, b. 1. Bergen.
Grieg, S. 1972. Lahellnavnet i arkeologisk og kulturhistorisk lys. U. O. årbok 1969/1970.
Holmesland, P. 1915. "Om handelsstedet paa Harkmark og de dertil førende veier". Bidrag til Agders historie II. Kristiansand.
Larsen, J. H. 1978. Utskyld. Arkeologisk drøfting av en historisk hypotese. Upubl. mag. art.-avhandl. i nordisk arkeologi, Universitetet i Oslo.
Larsen, J. H. 1986. "En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden". U. O. årbok 1984/1985. Oslo.
Løvenørn, P. 1975<1791-1803>. Oplysende Beretninger for de Søefarende til de specielle Kaarter over den norske Kyst. Oslo.
NGO 1885. Beskrivelse over Halse og Hartmark herred. Manus deponert i Statsarkivet, Kristiansand.
Nævestad, D. 1991. Kulturminner under vann. Vurdering av nye tiltak i forvaltningen. Oslo.
Rolfsen, P. 1974. Båtnaust på Jærkysten. Stavanger museums skrifter 8. Stavanger.
Slomann, W. 1986. "Folkevandringstiden i Norge". Hjemlig tradisjon og fremmede innslag i norsk jernalder. Festskrift til Wencke Slomann. U. O. skrifter, ny rekke, nr. 6. Oslo.
Stylegar, F.-A. 1997a. Gull, guder og guders utvalgte. Gullbrakteatene i Vest-Agders folkevandringstid. Kristiansand.
Stylegar, F.-A. 1997b. "'Hedeby - Lindesnes'. Tanker rundt et gammelt myntfunn fra Spangereid, Lindesnes kommune, Vest-Agder fylke". U. O. årbok 1995/1996. Oslo.
Waghenaer, L. J. 1584-85. Spieghel der Zeevaerdt. Leyden.
Westerdahl, C. 1989. Norrlandsleden I. Källor till det maritima kulturlandskapet. En handbok i marinarkeologisk inventering. Härnösand.
1995. Det maritima kulturlandskapet - ett återseende. Marinarkeologi. Kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25. september 1993, Korshavn ved Lindesnes. FOK-rapport. Oslo.
Wikander, J. A. 1985. Gamle havner ved Grimstad. Grimstad.
Wikander, J. A. 1987. "... en hvid Kirke ved Stranden". Agder historielags årsskrift 63.
