Hva er en ”huseby”? Fantes det noen gang en ”Huseby-skipnad”, slik blant andre Asgaut Steinnes tenkte seg, og når kan i så fall et slikt system av kongelige administrasjonsgårder ha vært i funksjon? I herværende artikkel forsøker vi oss på et svar, som på en del punkter avviker fra Steinnes’. Vi argumenterer blant annet for at husebyene i sin opprinnelse er et dansk fenomen, og at de i alle de skandinaviske landene er intimt knyttet til rikssamlingsprosessen.
Det finnes i Norden noe slikt som 130 gårder og landsbyer ved navn Huseby eller lignende (fig. 1). I Sverige har man omkring 70 bebyggelser med slike navn. Bare i Uppland finnes 25 stykker. I Norge er benevningen nesten like utbredt som i Sverige. Her finnes 54 – flest på Sørøstlandet og i Trøndelag. I Danmark er det åtte”husebyer”, i Schleswig-Holstein to og på Orknøyene fire, mens det ikke finnes noen på Færøyene eller i Island (Brink 2000a; 2000b). Spredningsmønsteret bør kunne bety at navngivingen i Skandinavia er (betydelig) senere enn koloniseringen av øyene i Nord-Atlanteren, men tidligere enn 1263 – året da skottekongen fikk overherredømmet over Orknøyene. I Norrland i Sverige kan det imidlertid synes som om ”husebyene” først ble etablert henimot slutten av 1200-årene (Grundberg 2000). Det finnes utvilsomt flere ”husebyer” enn de som gjerne er fremme i den historisk fagdebatten. I særdeleshet er det grunn til å være kritisk til Asgaut Steinnes’ skille mellom ekte og ”uekte” Huseby-gårder i Norge (Steinnes 1955). Metodologisk er det tvilsomt å utelukke bebyggelser fra diskusjonen fordi de øyensynlig ikke samsvarer med den ”ideal-husebyen” som i Steinnes’ fremstilling er resultatet av hans analyse, og ikke en forutsetning for den (ibid.). Det er liten tvil om at Steinnes presser sitt materiale – således avviser han i kildekritikkens navn et antall Huseby-gårder (f. eks. den i Botne, Vestfold) som ”uekte”, mens han uten store betenkeligheter aksepterer Bø i Idd, Østfold, som en ”egentlig” Huseby-gård (se også Langekiehl 2003).[1]
Men dette bringer oss egentlig ikke nærmere en datering av navnet eller begrepet ”huseby”. Det er et filologisk anliggende. Det er ”fåfängt att försöka arkeologiskt datera husabyar”, skriver Stefan Brink (2000a:73). Dersom vi forutsetter navneskifter i forbindelse med etableringen av ”husebyene”, er det selvsagt riktig – men det problemet er ikke begrenset til bebyggelser med Huseby-navn (Stylegar 2001). Med antatt utgangspunkt i kongelige konfiskasjoner har disse lokalitetene naturligvis vært rike bebyggelser med en særskilt status i den bygd og for den person og/eller slekt de har vært knyttet til. Vi må anta at de har vært sete for småkonger eller storhøvdinger i flere perioder. De fleste ”husebyer” fortjener som et relativt spatielt kontinuum et studium av sin kontekst, inklusive toponymisk miljø, med rituelt landskap og maktlandskap (jf. Ekman 2000 om Husby i Glanshammar). Men den kompleksitet vi aner vil være resultatet av slike empiriske undersøkelser, gjør ikke ”husebyene” som fenomen noe klarere, heller tvertimot. Det er trolig bare intensjonen bak dem som gir mening – om vi nå kan få tak i den.
Det som en eldre forskningstradisjon ikke kunne gi noe overbevisende svar på, er det sentrale spørsmålet som har blitt formulert av blant andre Gerhard Larsson (1987:69): “Varför hamnar dessa gårdar hos kungamakten?” Det spørsmålet gir litteraturen sjelden noe svar på. Ansatser til et svar finnes etter vår oppfatning i det perspektivet som skisseres av Thomas Lindkvist (1990).
Kongemaktens etablering er den sentrale hendelsen. Den må oppfattes som et voldelig oppgjør med kronpretendenter og selvstendige stormenn. Dette oppgjøret henger nøye sammen med det Lindkvist betegner som en overgang fra ekstern tilegnelse (tributter og plyndringer ”utenlands”) til intern (skattlegging av rikets egne innbyggere). Den tidlige kongemakten var avhengig av stormennenes og ”folkets” samtykke unntatt når kongen fungerte som leder i krigssituasjoner. Det stadige sjørøveriet var nødvendig for ambisiøse overkonger, som brukte sjenerøs gavegivning for å knytte aristokratiet til seg. Den eneste form for intern utbytting som fant sted, var mobiliseringen av aristokratiet og deres undergivne til disse eksterne krigstoktene.[2]
Men overgangen til et nytt grunnlag for kongemakten fremtvinges også av den økende motstanden som ytes av de konsoliderte rikene øst og vest i Europa. “Kungarna går i land. Sjökungar blir landkungar,” heter det hos Lindkvist (anf. arb.:37 med henvisning til Lönnroth 1977:7ff). I den interne eksploateringen blir skatter lagt på rikets egne innbyggere. Dette skjer gjennom tvang. Ikke minst må aristokratiet undertvinges og kontrolleres med våpenbruk eller trussel om våpenbruk. Det er en langtrukken prosess, mener Lindkvist.[3] Kampen krever offer på begge sider.
Dette kan imidlertid utnyttes i legitimeringen av den nye kongemakten. Den internasjonale kirkelige organisasjonen og kirkens ideologi er et sentral virkemiddel i oppbygningen av det føydale samfunnet i dets spesifikt nordiske former. Heri inngår likeledes kirkebygningen og dens rom (Gren 1989). Det er ikke tilfeldig at kirken velsigner nettopp Knut (d. 1086) og erklærer ham for hellig. Ikke heller den hardføre Olav den hellige i Norge (d. 1030), og vel heller ikke Erik den hellige i Sverige (d. 1161). Kirkens etablering innebærer en mental forandring av stort format; et nytt syn på familie, slekt og arvegods berørte kjernen i de eldre sosiale relasjonene, foruten en ny organisasjon med nye organisasjonsnivåer, som sogn og andre overordnede inndelinger av bygdene, kodifisering av rett og et system for skattlegging. Oppbyggingen er en langtrukken prosess. Den ”egentlige” staten med dens nøyaktige registrering av gårder, bønder og skatt tilhører således det 16. århundre, hevder Lindkvist. Men prosessen var i gang århundrer tidligere. Dessuten tilkommer beskyttelsen av den internasjonale handelen, som fører med seg byer og markeder av en ny type. Her er både kongemakt, kirke og aristokrati like motiverte.
I Sverige var landskapet Uppland sentrum for en livskraftig ekstern plyndringsøkonomi. Altså var kongemakten der svak, men kune mobiliseres i tilfelle krig. Kongemakten ble i hovedsak opprettholdt gjennom årlige sjøverts ekspedisjoner og hedensk kult. I Götalandskapene, og i særdeleshet i Västergötland, inntok både kirke, kongemakt og formodentlig også et aristokrati lojalt mot kongemakten, tidlig nye roller. Her fantes altså, ifølge Lindkvist, et egnet utgangspunkt for en statsmakt av ny type. Fra dette landskapet kom da både de nye idéene, den nye formen for tilegnelse og de nye kongeslektene. Östergötland ble en del av denne nye strukturen i løpet av 1100-årene. Det er dette som skal oppfattes som den realhistoriske bakgrunnen for de fragmentariske opplysningene de skriftlige kilder gir om forskjeller mellom ulike regioner i det som senere blir Sverige, slik som Snorres beretning om Torgny lagmanns tale på tinget i Uppsala (som egentlig utgår fra forholdene i Vest-Sverige), Olof Skötkonungs besøk i Västergötland, hans dåp i Husaby og hans konflikt med Olav Haraldsson i Norge. Kanskje begge konger i det siste tilfellet forsøkte å konsolidere sin eksterne eksploatering i de respektive rikers grenseområder?
I Västergötland utgikk skattene fra det enkelte bondehushold. I sin form var disse skattene av mer føydal natur, de var av samme type som den jordrente som ble tilegnet fra leilendingene. Lindkvist antar at skattesystemet i denne delen av riket fra begynnelsen av var basert på kongemaktens fysiske nærvær. Dette var det tidlige kongedømmet, der makten ble utøvd gjennom et direkte og umiddelbart nærvær, i form av kongens og kongens husholds stadige ambulering mellom støttepunkter innenfor området. Opprinnelsen fantes ”i ett socialt och ekonomiskt system där gåvor och gengåvor, fördelning av gåvor och givandet av gästabud har spelat en betydelsefull roll för samhällets reproduktion. Konungen ägde i medeltid 1/3 av allmänningen. Allmänningsöret nämns även i Småland. Det förefaller som ett sydskandinaviskt system. Östergötland uppvisar en mer sammansatt bild med inslag av båda dessa skattesystem” (Lindkvist 1988:27). I det landskapet finnes da også flere ”husebyer” enn i Västergötland, men betydelig færre enn i Mälardalen. For Norges del har det vært hevdet at det regulære skattesystemet på samme vis vokste ut av veitsleinstitusjonen (Gurevitsj 1979).
Et annet system dominerte etter Lindkvists oppfatning i Uppland og i en viss utstrekning også i den øvrige Mälardalen, og med utløpere langs kysten østover. ”Skatterna emanerade från prestationer som vilade på stora kollektiv. Den militära ledungen, som främst kan förmodas ha haft ett offensivt syfte, blev obsolet i den feodala staten och förvandlades till en personlig skatt” (Lindkvist loc. cit.). Det er bemerkelsesverdig at det er i denne delen av Sverige at de fleste ”husebyene” finnes. I noen grad kan man påvise paralleller mellom Mälardalen og Østfold og Vestfold, mens det på tilsvarende vis finnes berøringspunkter mellom Götalandskapene og det norske Vestlandet (jf. Stylegar 1998).
Så langt Lindkvists foreslåtte modell. Det er ikke vanskelig å finne mekanistiske og evolusjonistiske trekk i fremstillingen hans, og kritikken har da heller ikke uteblitt (f. eks. Callmer 2001). Særlig Johan Callmers bemerkninger om at kontrollen over jord må ha vært viktig også i Uppland lenge før landskapet ble integrert i den svenske staten, og at plyndringsøkonomien nødvendigvis har vært ledsaget av en hjemlig, intern eksploatering overalt der den fantes, synes vi er av stor betydning (ibid.). Etter vår oppfatning er det rimelig å oppfatte plyndringer utenfor eget område og intern tilegnelse f. eks. i form av skattlegging som distinkte, men ikke fullstendig adskilte sfærer i vikingtidens politiske økonomi i Skandinavia. Det er ikke nødvendigvis slik at de har vært vesensforskjellige, de ulike landskapene som fra slutten av vikingtiden og fremover skulle komme til å inngå i de unge middelalderstatene Sverige, Danmark og Norge. Vi vil istedet hevde at de ulike typene av tilegnelse som Lindkvist mener særpreger f. eks. Västergötland og Uppland i perioden forut for den svenske statens fremvekst, heller skal forstås som et aspekt ved den måten de forskjellige landskap integreres i den tidlige staten på, dvs. som et resultat av en regionalisering i vikingtid – tidlig middelalder. Vi ser for oss det ”før-statlige” Norden som et konglomerat av riker, territorier og maktsfærer, der både ekstern og intern eksploatering forekom side ved side. Perspektivet vårt er synkront mer enn diakront. Det interessante i denne sammenheng er hvilke regioner/landskap som er utgangspunkt for statsfremveksten i de respektive områder – altså spørsmålet om hvor ”sjøkongene gikk i land”, for å si det med Lindkvists ordbruk. Det er dette geografiske (og, selvsagt, dynastiske etc.) aspektet som virker inn på de ulike regionenes politiske økonomi i den tidlige middelalderstaten. I forlengelsen derav tenker vi oss at de plyndringsøkonomiske innslagene vil være tydeligere i regioner som sekundært integreres i det overherredømmet som utgjøres av kongemakten i sen vikingtid og tidlig middelalder, mens, omvendt, den interne tilegnelsen i form av skattlegging synes mer rotfestet i den eller de regioner som på et tidlig tidspunkt ble innlemmet i den fremvoksende riksdannelsen. Vi vil med andre ord beholde Lindkvists betoning av regionalitet, men i noen grad igjen styre diskusjonen i retning ”rikssamling”, og følgelig – og igjen bare delvis – bort fra ”statsoppkomst”.
Det er altså i dette lyset vi ønsker å se Huseby-fenomenet. Det må opfattes som et utslag av intern eksploatering. I tillegg oppviser fenomenet alle tegn til en tvangsmessig konfiskering av langt tidligere etablerte jordegods. Motvillige stormenn og regionale herskere har blitt tvunget til å underkaste seg gjennom at de har blitt fratatt sitt jordegods. I Sverige har dermed det såkalte Uppsala öd, der mange av ”husebyene” inngår, tilkommet som kongelig gods – altså eiendom knyttet direkte til kongemakten som institusjon (bona regalia), og ikke som privat eiendom for kongen som person (patrimonium). Stedsnavnet Huseby (og Husaby, Husabø etc.) har med andre erstattet andre, tidligere bebyggelsesnavn. Det er altså sekundært. Betydningen av navnet er en plass med mange hus.[4]
Man må anta at det konkret innebærer hus med mange ulike funksjoner. En slik oppdeling skulle på en vanlig gård kunne ha sammenheng med den nye gruppering i mindre hus i blant annet lafteteknikk som i det store og hele i løpet av vikingtid og tidlig middelalder etterfulgte de tradisjonelle langhusene i stavteknikk og med kombinerte inn- og uthusfunksjoner.[5] Jernalderens hus var som kjent i hovedsak treskipede. I den yngre perioden ble hvert enkelt hus derimot én-funksjons-hus (Ramqvist 1992). Teknikken er muligens en østlig innovasjon i vikingtid (ibid). Man kan kanskje av den grunn ikke helt se bort fra en sammenheng med sveakongers eller andre nordiske potentaters kontakter med det slaviske området. Harald Blåtanns forbindelser med det vestslaviske området synes utvilsomme i konstruksjonen av Ravning Enge-broen nær Jelling, og muligens også i trelleborgene. Men dette er et sidespor i denne sammenheng.
Når det gjelder tesen om omstrukturering av bebyggelsen i yngre jernalder, er det hevdet at en slik omlegging finner sted i det frankiske maktområdet i Sørvest-Tyskland i løpet av 500-årene (Bücker & Hoeper 1999), og i Nederland viser arkeologisk forskning at lokalsamfunnene omorganiseres, i topografisk så vel som i sosial forstand, henimot slutten av 600-årene (Theuws 1999:339). For Danmarks del har man ment å kunne vise at den bebyggelsesekspansjonen som kulminerer i tidlig middelalder, begynner alt i merovingertid. Omkring år 700 endres bebyggelsesmønsteret på Jylland. Da etableres ”vikingtidens landsby”, og en ny tomtestruktur kan antas å avspeile et nytt åkersystem og innføring av plog med veltefjøl (jfr. Hoff 1997). Det danske åkerbruket ble mer produktivt i yngre jernalder, og dette blir tolket som én av forutsetningene for riksdannelsen (ibid.). Samtidig kan det spores en annen gårdsstruktur, i og med at det nå bygges egne uthusbygninger, hver enkelt gård får flere bygninger enn tidligere og de innhegnede arealene utvides (Kaldal Mikkelsen 1999:181). Også i de svenske landskapene gjennomgår gårdsbygningene endringer i denne perioden – fra store multifunksjonelle langhus til mange mindre hus med spesialfunksjoner. At fjøsene nå bygges mindre enn i perioden umiddelbart forut, tolkes som et resultat av at antallet kyr på bås på hver gård er redusert (jfr. Pedersen & Widgren 1998; Olausson 1998). Fra år 600 til år 800 finnes det få bevarte huskonstruksjoner i Sverige. Men det er liten tvil om at byggeskikken nå er en annen. På Jæren, og trolig også på Lista, lever langhustradisjonen videre i yngre jernalder og middelalder, men husene er generelt kortere enn i eldre, og bare unntaksvis finnes fjøs i forlengelsen av bolighuset (Ingebretsen 1999:22f.). Det er verdt å merke seg at laftebygde hus trolig først har fått innpass i områder som er rike på furu. Det er et viss sammenfall mellom utbredelsen av furuskogen og de deler av den skandinaviske halvøy der ”husebyene” er flest, det vil si Svealand, i særdeleshet Uppland, i Sverige, og Trøndelag og deler av Østlandet i Norge. I eksempelvis det sydligere beliggende landskapet Västergötland fører de betydelige forekomstene av eik snarere til sleppverkskonstruksjoner med eikeplanker i veggene (Augustsson 1996:11).
Et annet tenkbart og mer spesifikt betydningsinnhold av navneelementet ’hus’ med utgangspunkt i andre germanske språk er ’gården eller landsbyen med kongens magasin’ . Betydningen ’fast steinhus’ er senere, og ikke aktuell. Den rimeligste tolkningen av navneleddet ’by’ er snarere ’gård’ enn ’landsby’ (Schmidt 2000). Men betydningen av det i denne perioden ikke ukjente begrepet (lands-)by leder allerede til inntrykket av et flertall hus. Det er da de mange husene blir interessante, under forutsetning av at det er de som betones i navnet Huseby. Det gjelder også ”husebyenes” språklige forløpere – om enn ikke på samme sted – bebyggelser med navnet Husar. En slik tolkning burde innbære at Husar-navnene i tid ligger temmelig nær ”husebyene”, i sen vikingtid.
Lars Hellberg har foreslått at et tidligere sjikt av administrative sentralplasser kalt Husa(r), også i flertallsform, skulle ha blitt tillagt navneelementet `by´. Stefan Brink slutter seg til denne tanken, ikke minst av språklige grunner (Brink 2000; Hellberg 1979). Husar-navnene er kjent fra både Norge og Sverige, men det er vesentlig færre av dem enn Huseby-navnene. De førstnevnte kan i prinsippet ha blitt erstattet av Huseby-navn, men det er sannsynlig at én og samme lokalitet oftest ikke suksessivt ble betegnet Husar og Huseby. Sammenkoblingen av ’husar’ og ’by’ kan ha foregått i ett eller et lite antall tilfeller, og deretter har ’huseby’ blitt en standardisert betegnelse. Husar-bebyggelsenes navn har overlevd, men i etter hånden korrumpert form, noe Hellberg også viser. Derimot har huseby-bebyggelsenes navn blitt bevart, hvilket også kan indikere deres spesifikke – og alminnelig forståtte – meningsinnhold sammenlignet med Husar-navnene. Det vil også si at disse to fenomener kan tenkes å ha opptrådt omtrent samtidig eller med meget kort tid imellom. Atle Steinar Langekiehl viser til fire Husar-navn i det gamle Vingulmork. Han oppfatter disse bebyggelsene som ledd i en strategisk organisasjon med ”husebyer”. Seks Húsar-navn forekommer samlet på nordre Romerike, og seks Húsabyr på søndre Romerike. Tolkningen ligger nær opp til den overordnede forståelsesmodellen som først og fremst representeres ved Steinnes’ arbeider (Langekiehl 2000; 2003). Men på samme måte som det er mulig å se spredningsmønsteret på Romerike som et diakront mønster, kan de vel også oppfattes som samtidige, og som en avspeiling av ett og samme fenomen?[6]
At derimot, som Hellberg tenker seg, Husum i Schleswig skulle være utgangspunktet for Husar-navnene og i forlengelsen av det også for Huseby-navnene, er lite trolig (Hellberg 1979:152). Den oppfatningen er ikke fundert på språkvitenskapelig grunn, men baserer seg på de politiske vurderinger om ”svenskeveldet i Hedeby” som følger Hellbergs resonnement. I så maritimt pregede samfunn som de nordiske i vikingtid og tidlig middelalder, må stedsnavn, kolonisering og utveksling av gloser og terminologi fra kyst til kyst betraktes som et naturlig kulturelt mønster – uten å forutsette erobring eller andre former for politisk kontroll.
Ifølge Åke Hyenstrand gir Huseby-bebyggelsenes plassering et vesentlig mer ”aggressivt” eller ”offensivt” inntrykk enn sine forgjengere (Hyenstrand 1974; 1980), noe som vel er å vente. Den strategiske faktoren ble sterkt vektlagt allerede av Steinnes (1955). Det kan variere hvordan man motiverer et slikt inntrykk. For oss virker det nærliggende å se etter tegn til konfiskasjon og voldsom erobring i kongemaktens regi, samt til symbolske uttrykk for en slik maktovertagelse.
Det er den interne eksploateringens første fase som er aktuell. En selvsagt funksjon er oppebørsel in natura for kongens livsopphold. De mer tilfeldige skattene er ikke unntatt. Derimot kan ikke en funksjon som ”skattkammer” komme på tale som navngiver for husene i ”husebyen”. Regulære skatter i den betydning ble først en allminnelig realitet når lensvesenet ble etablert. Da ble skattene i stedet ført til faste hus og slott. Husene i ”husebyen” kan imidlertid ha hatt andre funksjoner.[7] Kanskje har betoningen av de ”uvanlig” mange bygningene i ”husebyens” navn å gjøre med disse del- eller bifunksjoner.[8]
Det må ha eksistert store regionale forskjeller med hensyn til behovet for slike kongelige funksjoner. Nylig har Leif Grundberg (2000) påpekt det sene inntrykket de norrlandske ”husebyene” gir. De kan belegges først henimot slutten av 1200-årene. I det landskapet gjør for øvrig byer, klostre og andre offentlige institusjoner sitt inntog langt senere enn lenger sør. ”Husebyene” i Norrland benevnes visselig som husabyer og som deler av Uppsala öd, men kom ikke i alle tilfelle til å beholde stedsnavnet Husby. Kansjke er likeledes etableringene på Orknøyene tilsvarende sene, ettersom kongemaktens effektive kontroll der først tilhører den senere delen av 1100-årene, det vil si perioden etter øyskjeggenes opprør (Thomson 2001, jf. Kjørsvik Schei 1998).
Bebyggelse og storhauger
Bebyggelsen på mange av Huseby-lokalitetene går langt tilbake i tiden, til tider lenge før fenomenet ”husebyer” kan ha vært aktuelt. Disse lokalitetene har da hatt et eldre navn som har blitt oppgitt som betegnelse på den aktuelle bebyggelsen, men som i en del tilfeller synes å ha endret sin denotasjon. Den går i flere tilfelles spores. I Norge kjenner vi således sannsynligvis Såner for Huseby i Vestby, Akershus, Heggen for Huseby i Eidsberg, Østfold, Tesalir for Huseby i Råde, Østfold, Oðinssalr for Huseby i Onsøy, Østfold,[9] og Skíringssalr for Huseby i Tjølling, Vestfold (Hoel 1986). Noen eksempler fra Sverige er Husby i Lena, Uppland, som har hett Talinge, og Husby i Vendel som trolig har båret navnet Kläringe (Arrhenius 2000). I noen andre tilfeller har huseby-lokalitetens gamle navn blitt bygde- eller distriktsnavn for det området som ble kontrollert fra ”husebyen”. En analyse kan avdekke disse navnene.[10]
For Sveriges del har Oscar Almgren (1920), Sune Lindkvist (1936) og Åke Hyenstrand (1974) påpekt det slående faktum at bebyggelser med Husby-navn ofte har store gravhauger nær ved. De fleste er trolig fra den midtre del av jernalderen (folkevandringstid – merovingertid), i likhet med Uppsala högar. I så måte kan det være problematisk å anføre storhaugene som et argument for kontinuitet. Andelen steder med storhauger (”kongshauger”) er så stor som en fjerdedel i Uppland. Noen eksempler er Åshusby med den veldige Nordians hög, Husby på Munsö i Mälaren som huser Björn Järnsidas hög og Husby i Vendel med den store Ottarshögen (merk at det berømte båtgravfeltet som har gitt navn til periodebetegnelsen vendeltid, ligger i god avstand fra Husby). I Västergötland ligger den største gravhaugen i landskapet i Skalunda, sentrum i et av de ni boene. Disse bo har navn etter hver sin sentralt plasserte kongsgård. En storhaug finnes ved Ås ved Vänern, sentrum for et annet bo. Västergötlands eneste Husaby har derimot ikke noen storhauger, men er rikere på faste fornminner enn noe annet sogn i denne delen av landskapet (Westerdahl 1978, dessuten Berglund 2000).[11]
Tre av Norrlands kongsgårder, også kalt Uppsala öd, og iblant kalt Husaby, har navnet Hög etter én eller flere gravhauger, i sognene Norrala, Hög og Jättendal i Hälsingland.
Ser vi på det norske Østlandet, finnes noen av landsdelens største gravminner på eller umiddelbart ved gårder med Huseby-navn. Jellhaugen i Berg (Halden kommune, Østfold), Norges neststørste gravhaug, ligger således på nabogården til en Huseby-gård (Stylegar 2003b). På Huseby i Lier (Buskerud) finnes likeledes et par meget store gravhauger (Myhre 1992) (fig. 2). En storhaug på Huseby i Frogn (Akershus) var henimot 50 m i diameter (Mitlid 2003:69). Utvider vi perspektivet noe, og setter Østlandets Huseby-gårder inn i sin lokale kontekst, viser det seg at de i mange tilfelle ligger i rike og sentrale fornminnemiljøer og funnkomplekser. Det er åpenbart når det gjelder gårder som Huseby i Tjølling med vikingtidskaupangen (Skre og Stylegar 2004) og Huseby i Rygge med det fornemme gravfeltet Søsters Hvile og funnet av gullsporen fra ca. 950 (Stylegar 2003b) (fig. 3 og 4), men gjelder også f.eks. Huseby-gårdene i Eidsberg (bl.a. med storhauger i nærmiljøet), Råde (bl.a. med et nytt funn av en skiveformet spenne fra merovingertid), Onsøy (bl.a. med funn av en hvitmetall-belagt beltespenne fra merovingertid og et unikt sverdhjalt i bronse fra sen vikingtid, dekorert i Winchesterstil[12]) (fig. 5 og 6) og Sandar (funn av tinnfoliert keramikk).
Som helhet betraktet er bildet likevel variabelt. Storhauger på en fjerdedel av Huseby-lokalitetene i Uppland må regnes for en betydelig andel, men man må ikke glemme at tre fjerdedeler av husebyene i dette landskapet altså ikke rommer storhauger. Mange ligger i stedet i områder som er påfallende fattige på fornminner med markert statuspreg. Dette forholdet bør ikke være egnet til å overraske, dersom man regner med konfiskasjon av høvding- og stormannsgårder med tradisjoner tilbake til godsdannelser i romersk jernalder og folkevandringstid, såvel som styrt nyetablering av gårder i tidlig middelalder. Bildet er trolig et lignende i Norge, ikke minst dersom vi tar Steinnes’ ”usikre” Huseby-gårder med i beregningen.
Standardisert navngiving
I maritime sammenhenger har det nylig vært vist at det finnes en del tilfelle av standardiserte stedsnavn (Westerdahl 2002). De fleste har forbindelse med sjøforsvaret i tidlig middelalder. I eldre tid var tilsvarende navn betydelig mer varierte og inneholdt dessuten andre termer. De avspeilar en mer fragmentert maktstruktur. Vi vil se de standardiserte navnene som utslag av en bevisst organisasjon gjennom en overgripende makt. Denne makt kan ikke være annet enn den spirende stabile kongemakten. En term som i Skandinavia har påfallende stor spredning, snekkja (snekke, snäck, snekk), opptrer på bortimot 300 lokaliteter, særlig i Danmark og Sverige – Finnland. Snekkja i denne sammenheng er et krigsskip (Malmros 1985). Disse lokaliteter kan dermed knyttes til det kognitive landskapet for leidangen (ledung, leding), som plasser for vinterlagring av skipene, havner for samling av mindre enheter eller hele flåter eller enkeltstående hendelser i forbindelse med leidangen. I Norge, der Snekke-navnene synes å være noe færre enn i nabolandene, har trolig andre termer, spesielt Skip-, delvis erstattet snekkens funksjon i navngivingen (Stylegar & Grimm 2003).[13]
Videre har navn som vitner om funksjoner knyttet til tidlige signalsystemer vært gått nærmere etter i sømmene (Westerdahl 2002). Det ser ut til at vi også her skal regne med standardisert navngiving, men i dette tilfellet med ulike termer for hvert av de nordiske rikene. Men det intressante er at spredningsmønsteret synes å vise at systemene har blitt gjennomført først etter de respektive rikssamlinger, eller at det i et hvert fall dreier seg om relativt sene foreteelser. Visst er det slik at betegnelsene iblant har spilt over fra det ene til det andre territoriet som vi kjenner dem, men dette bør i hovedsak kunne forklares som uttrykk for allmenne kulturkontakter, all den stund slike ”anomalier” gjerne opptrer i marginal- eller grenseområder. De tre terminologiene er i hovedsak kystbundne og viser i det svenske tilfellet med Böte-navnene til en fra historiske kilder kjent ekspansjon østover, som vanskelig kan tenkes forut for middelalderen. De danske har stor spredning innenfor det gamle danske riket, som Bavn- og avledede navn. Med visse avvik i navngivingen innordner også Halland og Blekinge seg i dette systemet.[14] For Norge med Båhuslen er det viti- navnene (vete, vetta, ve/d/de etc.) som viser en konsekvent spredning langs kysten i eldre tid. Disse navn har fått utbredelse utenfor det norske området. I særdeleshet finner vi dem i det svenske Norrland. Slike varslingssystemer kan være tilfeldige i sin natur. Men for at de skal være effektive i krigstid må de gjennomføres konsekvent uten brudd i kjeden. Beskrivelser i Håkon den godes saga og Orkneyinga saga viser hvor galt det kunne gå dersom ikke ethvert ledd i kjeden av signalsteder var present. Vi vil mene att man når det gjelder dette systemet må regne med en mer eller mindre landsomfattende kongemakt som agerer helt ned på lokalplanet. Det vil altså igjen si tidlig nordisk middelalder.
Hva en mer presis datering av ordningen angår, tror vi det er fruktbart å knytte an til diskusjonen om Huseby-navnene. Vi tror at gjennomføringen av den sjømilitære leidangen i den danske historikeren Niels Lunds tapning kan være relevant rent kronologisk. Det vil si i den senere del av 1000-årene og begynnelsen av 1100-årene. Det er også i denne perioden vi har de eldste dokumentariske belegg for herredet/häradet og hundaret, omkring 1060 eller noe senere for Jarlabankes runeinnskrifter i Täby, Uppland, der hundare nevnes, og 1085 for Knut den helliges donasjon til S:t Laurentii domkirke i Lund når det gjelder herredet. I det senere dokumentet nevnes også termen expedicio, den alminnelig brukte latinske betegnelsen for leidang/leding/ledung. En forfatter som faktisk har gjort et forsøk på å koble huseby-institusjonen til den sjømilitære leidangen, er Mats G. Larsson (1987). Videre skal det gjøres oppmerksom på at akkurat denne sjømilitære ordningen som senere blir grunnlag for skattleggingen, bærer det samme navn i alle de tre nordiske land. De lokale inndelingene har vært benevnt skibæn, skipreide og skeppslag. I et europeisk perspektiv er forskjellene dialektale, slik som det meste har forblitt inn i vår egen tid.
Ovenstående betraktninger er ikke uproblematiske, og heller ikke uten kildekritiske konflikter. For eksempel har vi ikke nevnt muligheten for at vi i en del Huseby-navn kan ha å gjøre med oppkalling. Men vi mener ikke desto mindre at den rimeligste og enkleste forklaring på de standardiserte stedsnavnene er at en enhetlig nordisk organisasjon ble etablert i tidlig middelalder, og at denne har etterlatt de tydeligste sporene i Norge og Sverige.[15]
Samferdselens knutepunkter
Lokaliseringen av husebyene relateres av Steinnes gjennomgående til strategiske årsaker, til en viss grad behovet for beskyttelse mot fiender både til lands og til vanns. Det er fremdeles et rimelig utgangspunkt. Men det er stor forskjell på å bare se kartbildet og å gjøre faktiske studier i felt. En stor del av de norske husebyene har med sikkerhet en egnet plassering med tanke på samferdsel. Man kan også uten vansker se de fåtallige danske husebyenes beliggenhet ved Limfjorden, Lille Bælt og Roskilde fjord/Isefjord. Tanken på en maritim tilknytning har Gerhard Larsson og Mats G. Larsson utviklet i større detalj for Mellom-Sveriges del (Larsson 1986; Larsson 1987). Dertil har det gamle veinettet i området inngående blitt rekonstruert av Gerhard Larsson (Larsson 1986). De fleste husebyer viser ifølge ham direkte til omlastingsplasser mellom land og vann, altså til en lokal variant av overgangspunkter, transit points, mellom transportsoner (jf. Westerdahl 1995).
Et argument for en annen og beslektet funksjon er sagaopplysningen om at Einar Tambaskjelvar, som bodde på Husby i Skaun, lot skjære hærpil og sende i fire retninger (Heimskringla). Både enkelte landskapslover og Snorre bekrefter at husebyer har vært steder der budkavle om leidang eller allminnelig landevern gikk ut til mannskapene. Samlingen skulle skje ved skipet (Gulatingsloven 312) av ”både tegn og trell”. Denne samlingsplassen var det sted som skipreida hadde navn etter (Myhre 1985:50). Husebyen kunne ha vært den gård på hvis jord samlingsplassen fantes. Kongsjord skulle brukes til leidangsskipet dersom det ikke fantes andre muligheter (Gulatingsloven 305). Med andre ord foreslår Mats G. Larsson tre hovedfunksjoner for en ”huseby” fra et militært ståsted:
1) Oppbevaringsplass og hjemmehavn for leidangsskipet
2) Samlingsplass for landevernet
3) Utgangspunkt for budkavle om leidang og landevern
Det betyr att det i nærheten fantes naust, brygger, boder og oppbevaringsmuligheter for rigg, seil, årer, verktøy, eventuelt enkelte våpen og matforråd. Det burde også være bygninger som kunne gi overnattingsmuligheter i forbindelse med vedlikeholdsarbeider og før man gikk ombord, muligens også oppholdssteder for et større antall menn ved samling til landevern, samt beboelseshus og økonomibygninger for den som svarte for husebyen i den utstrekning han også bodde på stedet. Dessverre er det vanskelig å avgjøre så spesifikke funksjoner for alle hus. En åpenbar mulighet ville jo være naust. En rekke av nausttuftene i Sør- og Vest-Norge ligger på gårder som var krongods i middelalderen. Oliver Grimms undersøkelse av nausttuftene på Vestlandet viser at det finnes nausttufter på halvparten av de 12 kjente lendmannsgårdene i Hordaland og Sogn og Fjordane (Grimm 2003, fig. D28). Noen entydig tilknytning til husebyer finnes imidlertid ikke. På Adelsö har nausttufter blitt påvist i nærheten av en kongsgård, men ikke på en huseby. Storgården nær Maglebrænde med det intressante stedsnavnet Snekketofter på Falster er et kongelev, men så langt er de naustene som navnet indikerer har vært på stedet, ikke påvist.
Gerhard Larsson viser med hensyn til samferdselen til beliggenhet ved Eriksgatan, den tradisjonelle legitimeringen av det svenske middelalderkongedømmet. Han beregner at 15-19 av de svenske lokalitetene befinner seg ved den. Disse husebyene kan ha fylt en provianteringsfunksjon for kongen og hans følge som et resultat av beliggenheten, også for tilførselen. Det virker sannsynlig at husebyene på lik linje med andre kongsgårder har sørget for underhold til kongen og hans menn.
Han tenker seg også at husebyene har kunnet fremme og beskytte handel og vareutveksling med de produkter som ble samlet på gården. Det er få – kanskje ingen – handelsplasser fra sen vikingtid eller tidlig middelalder som er påtruffet ved husebyer. Ved Huseby i Tjølling finnes visselig Kaupang, men navnet på gården var med stor sannsynlighet Skiringssal da byen ble anlagt omkring år 800 (Skre & Stylegar 2004). Med hensyn til denne antatte funksjonen skulle kjøpsteder ha etterfulgt husebyene. Ikke heller her finnes noe belegg å anføre, men interessante muligheter kan jo tenkes i tilfeller som f. eks. Husabø på Hundvåg – Stavanger. Muligens kan det ha eksistert en lett strukturell forbindelse, med overganger i stadier til et mer sentralisert utbytte.
Derimot finnes ingen indikasjoner på befestning, og neppe heller for noen forlegning av en fast militær styrke (jfr. Palme 1958). Det kan tyde på at en eventuelt politi-funksjon har vært nokså simpel. Man kan fra husebyen ha kunnet kontrollere de som beveget seg i landskapet. I denne betydningen finnes en tydelig føydal etterfølger. I 1200-årene opprettholdes denne eventuelle funksjonen av lensborger, og fogder etterfølger i så fall husebymennene.
Ytterligere ett behov som husebyene kan ha fylt, er losji. Disse gårdene kan ha tjent som herberger og vern for andre reisende enn konge og kongsmenn. Nils Hallan har sett husebyen som en ”gard som kan husa ferdafolk” (Hallan 1957:265). Det gjelder da Trøndelag, der flere forfattere har pekt på at husebyene i senere tid er relativt mindre gårder enn de i øvrige deler av Skandinavia. Hva angår det enklere herbergevesenet nevnes et sælohus oppført av bonden Tore allerede på runesteinen fra Karberga i Funbo, Uppland (U 996), i midten av 1000-årene. Det var ifølge innskriften anlagt ved et sund, og kan ha hatt sammenheng med en ferjeforbindelse. Kanskje kan et slikt sælohus ha vært et av de hus som opprinnelig gav navn til en huseby? Kloster og prestegårder kunne i en senere tid ofte tjene som herberger for mer fornmemme reisende. Kanskje kan det her være en sammenheng med geistlige institusjoners eiendomsrett til enkelte husebyer?
Skip kan ha blitt etterlatt for oppbevaring på husebyene, og kanskje kunne også hester byttes, man kunne få båter, ferje og drahjelp ved et eid. Nettopp det aspektet kunne være en undersøkelse verdt, ettersom tidligere tiders oppfatning av transportlandskapet gir så tydelige referenser i stedsnavn til eid og (båt-)drag (Westerdahl 1995; 2003a). I Mellom-Sverige finnes dessuten mange stedsnavn på bor, som viser til `bæring,´ trolig både av båtar og last (Hesselman 1930/1935). Et eksempel på en husby på et eid er Husby i Byringe, Rekarne, Södermanland, der det opprinnelige navnet på hovedgården var Bor (Hellberg 1942).
Dessuten er det mulig at husebyen hadde en rolle når det gjaldt å få frem kongens bud, krigsbud og annet. Det var jo lensmannens senere funksjon, foruten den å ordne markeder. Men det er kanskje ikke noe særtrekk ved husebyene. Björn Ambrosiani påpeker at både tingsted og markedsplass gjerne opptrer i forbindelse med de gamle kongsgårdene i Uppland, som Helgö, Birka/Adelsö, Fornsigtuna og Trosa. Sistnevnte lokalitet gir den eneste eventuelle sammenhengen med husebyer, en ”dobbel-huseby” på begge sider av et vannløp, Norra og Södra Husby (Brink 2000a: 72). Forbindelsen mellom hundarets tingplass og husebyene virker derimot svak.
Tolkning. Danmark
Hvordan man kan tolke intensjonen bak fenomenet ”husebyer” vises på en utmerket måte av Anders Andrén (1985). Andrén har i sitt studium av Danmarks middelalderbyer påpekt den avgjørende overgangen til et nytt, middelaldersk eksploateringsmønster, som hvilte på overhøyhets- eller regalretten (Andrén 1985: 73ff.). Vikingtidens fyrster baserte sin økonomiske makt på egne og nære alliertes jordegods. I krig ledet kongen den eksterne tilegnelsen i ledtog med stormennene. Det inntjente plyndringsgodset var nødvendig for makt, kontroll og gaver som kunne inngå i det kontinuerlige alliansevesenet med stormennene.
I middelalderen ser vi et nytt system. Den interne tilegnelsen i form av skatter blir systematisert og får langt større betydning enn tidligere. Men skattene kan bare utskrives i eksepsjonelle situasjoner. I brytningstiden mellom vikingtid og tidlig middelalder hviler kongemaktens økonomi på det jordegodset kongen disponerer. I kong Valdemars jordebok oppregnes krongodset, det vil si det som vi antar tilsvarer husebyene, under betegnelsen kongelev (bona regalia). Dette godset er i hovedsak samlet i Øst-Danmark – Skåne, Sjælland, Møn og Falster. Derimot er kongens private jordegods, slektsgodset av gammelt “fint” merke, med den da nye termen kalt patrimonium, konsentrert til Vest-Danmark, på Jylland og på Fyn. Kongen er dog ikke dårlige godseier enn at han har strøgods her og der også ellers i riket. Og det er tvilsomt om kongemakten var interessert i å opprettholde noe skille mellom patrimonium og bona regalia.[16] Det er også tvilsomt om det faktisk var kjent hva slags opprinnelse de ulike delene av godset hadde. I et brev utstedt av Valdemar Sejr i1233 brukes ordet huseby som betegnelse på landsbyer tilhørende konge eller biskop.[17]
Innenfor det tysk-romerske riket ble patrimonium kalt Hausgut og ble utlagt som “ad regnum not pertinens”, altså det som ikke tilhører riket. De to kategorier av krongods var rettslig skilte allerede i 1020 under Henrik II . I 1065 ble det under Henrik IV talt om proprie hereditates (eget arvegods) respektive res ad regnum fiscum pertinens (Lexikon des Mittelalters). For den senere kategorien brukes også termen bona regalia (Andrén 1983, Brink 2000a).[18]
Men forskjelllen mellom de østlige og de vestlige landslutene i det danske riket er dog slående. Andrén peker også på de danske husebyene, som merkelig nok er konsentrert til Vest-Danmark, særlig Jylland og distriktene nærmest Jelling, det vil si i nærheten av patrimoniumgodsets hoveddel (fig. 7). Enkelte husebyer ligger i de områdene på Jylland der det finnes et kongelev pr. herred, i den nordligste og den sydligste delen av halvøya – altså lengst vekk fra det formodede senteret i Jelling. Det ser ut til å være en sammenheng mellom husebyene og sysselinndelingen på Jylland. Krongodset i de østlige delene av riket har en annen struktur. Det kan være at betydningen av huseby-fenomenet i Danmark er at nettopp de av alle kongsgårder har kontrollert et område som tilsvarer større administrative nivåer, som sysler, eventuelt alt på det tidspunktet delt inn i herreder.
En tenkelig hypotese å undersøke er om Huseby-lokaliteter kan ha hatt en tilsvarende betydning på andre hold, altså at de i så fall har blitt etablert for å kunne utøve kontroll over et visst landområde, stort eller lite. Området kunne muligens presiseres til å være en opprinnelig administrativ enhet og kanskje også tingkrets, som da var ment å skulle stå for den judisielle maktutøvningen, foruten en del senere tilkomne kollektive prestasjoner. Også andre muligheter kan tenkes. Men verken sogn, herred, syssel eller skipreide peker seg entydig ut i så måte, og det er dessuten utelukkende i de landskap som er best forsynt med Huseby-navn (Uppland, Østfold, Trøndelag), at det er meningsfylt å gå så konkret til verks.
Har betegnelsen hus/e/by sin opprinnelse i Danmark? Det er bemerkelsesverdig at mens huseby-bebyggelsene både i Sverige og Norge samler seg i landskap som man antar ikke var det primære utgangspunkt for de respektive rikssamlinger (gitt et vestlandsk utgangspunkt i Norges tilfelle, og et västgötsk i Sveriges, jf. Lindkvist 1990, Krag 1991, P. Sawyer 1991; 1993), så er det motsatte tilfellet i Danmark. Det er rimelig å foreslå at de danske husebyenes konsentrasjon nettopp til Jylland og Jelling, altså til det som menes å være selve arnestedet for Harald Gormsson og hans etterfølgeres rikssamling, indikerer at det er i denne delen av Skandinavia at betegnelsen har oppstått – enten den nå har endret denotasjon før den ble spredt til det øvrige Norden, eller den faktisk viser oss et system av kongsgårder som på et nokså tidlig tidspunkt har vært etablert på hele eller deler av Jylland av en tidlig dansk/jysk kongemakt. Storskala byggeprosjekter som Danevirke (én av flere byggefaser dendrodatert til 737) og Kanhave-kanalen (726) synes å vise at et kraftfullt overregionalt herredømme er etablert nettopp her tidligere enn i Norden forøvrig (f. eks. Hedeager 1992, Roesdahl 1999).[19] Andrén (1983) daterer de danske husebyene til slutten av 900-årene, på bakgrunn av forekomsten av runesteiner i etter-Jellingstil. Dateringsforslaget har møtt kritikk (Petersson 2000:55).[20]
Et annet, men mindre sannsynlig scenario, er at huseby-ordningen ble innført til Danmark utenfra. Dersom Tyskland utelukkes, noe som er rimelig med tanke på den rent nordiske termen ’huseby’, må det i så fall være tale om en skandinavisk inspirasjon. Den gåtefulle opplysningen om den svenske Eriks (Segersäll) innehav av den danske tronen i slutten av 900-årene kan knapt komme på tale. Da gjenstår bare Magnus Olavsson den godes tid på 1040-tallet. Slik kan et norsk husebyprogram ha gitt opphav til det danske, som et nivå som er lagt ovenpå de egentlige kongelev. Vi vil imidlertid understreke at vi finner et dansk utgangspunkt for systemet langt rimeligere.
Om husebyene i Øst-Danmark så tilhører Harald Blåtanns (”han som vant seg alt Danmark”) tid eller må tilskrives en senere tid, er et ikke uvesentlig spørsmål. Det er neppe noe til hinder for å anta en slik tidlig datering. Men trolig er det mer sannsynlig at en slik ordning først kan ha blitt landsdekkende gjennom en direkte til kongemakten knyttet litterat gruppe av klerker innenfor en i landet konsolidert kirke. Et slikt samfunn har vi under enhver omstendighet tidligst å gjøre med i 1000-årene.
Det er lite sannsynlig at prosessen i de øvrige skandinaviske rikene har vært vesensforskjellig fra forholdene i Nordens mektigste statsdannelse. Det er i Danmark vi må anta at impulser til innovasjoner innenfor det administrative området først slo gjennom. Dette generelle forholdet behøver ingenlunde bety at de øvrige rikene var mye senere ute. Forandringen kan i praksis tenkes å ha foregått i løpet av et par korte generasjoner, i regi av mektige konger.
Norge
Konsensus (?) i Norge synes i dag å være at det finner sted en rikssamling under den legendariske Harald Hårfagre omkring år 900 (Krag 1995). Det scenariet vi har skissert tidligere i artikkelen, med Viken og Trøndelag spekket med konfiskerte husebyer, passer bare så altfor godt til de nye forskningsresultatene som betoner Haralds erobringsprosess fra Vestlandet østover og nordover. Men noen Harald kan dog ikke ses.[21]
Trolig er fenomenet en del yngre enn Haralds rikssamling, hvor stor del av det senere Norge den nå enn har omfattet (se f. eks. Stylegar 2001). Alternativt kunne man tenke seg at prosessen i Norge av en eller annen anledning har utgått fra Danmark. Et mulig alternativt scenario kunne være at tyngdepunktet på østsiden av Oslofjorden er et aspekt ved den leidangsordningen som kan ha blitt etablert her da området sorterte under danske konger (jf. f. eks. Bull 1920, Norseng 2003). Som vi skal se, finnes det i det minste visse indikasjoner på at husebyene i Mälarlandskapene har vært knyttet til den sjømilitære leidangen (Larsson 1987, nedenfor).[22] Men den siste danske konge som kunne ha gjennomført dette er Knud den store, og tidspunktet må da ligge før 1030. Det virker i så fall som en vel kort tidsperiode. Dessuten kan det være vanskelig å passe et slikt hendelsesforløp inn i den fortsatte interne norske utviklingen.
Det mest slående er her den temmelig konsekvente inndelingen i en meget spredt forekomst av husebyer på Vestlandet og konsentrasjoner i Trøndelag og i Viken. Utgangen på den maktkamp vi ser i kongesagaene er i ekstrem grad avhengig av samferdselens vilkår. Det man ønsket å få kontroll over, var ”Nordveien”, leden langs kysten. Med de fargerike sagaskildringene i minnet ser man for seg flere konger jage sine opponenter fra Bergen nordover mot Trondheim og sørover/østover mot Viken til sjøs. Er kongen i Viken, kan han ta veien over land mot Trondheimen, ellers er det mest sjøveien som gjelder. Men sjøsettingen av skip og mønstring av menn og selve reisen kan ta lang tid, lang nok til at opprørerne rekker å ta kontrollen over en annen by, slik at kongens tilhengere der mister livet eller tvinges på flukt. Selv den under goda vindforhold hurtige sjøveien kan bli til et hinder. Man kan ligge innblåst i havner langs Sørlandskysten. Og motstanderne kan nå å slippe unna og innta Bergen eller et annet sentralt sted i mellomtiden. Kongens lendmenn må ha sittet på husebyene i Trøndelag og på Østlandet for om mulig å hindre at de regionale opprørerne ble for sterke. Tilsvarende forhold er ikke kjent fra Sverige eller Danmark, men vi må regne med at rikssamlingskampene også der har hatt et regionalt aspekt.
Forsåvidt minner fordelingen sterkt om Sverige når det gjelder husebyenes konsentrasjoner, og om Danmark med hensyn til oppdelingen i patrimonium og kongelev. Riktignok lar det seg ikke gjøre gjennom dokumentariske kilder å påvise et slikt skille i Norge.[23] Men etter de islandske sagatradisjonen fantes de opprinnelige (dvs. Harald Hårfagres) kongsgårder på Vestlandet: Alrekstaðir (nå Årstad ved Bergen), Avaldsnes, Fitjar, Utstein, Sæheim (Sem i Alversund). Ingen kalles imidlertid huseby. Rent historisk tilhører de for øvrig legendenes verden.
En interessant Huseby er den som tilsynelatende ligger isolert på Agderkysten, og i så måte kan sammenlignes med f. eks. Husaby i Västergötland. Den ligger på Lista, i den vestligste av landskapets tre deler i eldre tid (fig. 8). Vi siterer fra Steinnes (1955:22):
”Huseby, Lista 2. Langt aust på Lista, 3 km sørvest frå Farsund. Gamalt krongods. Her stod i mellomalderen eit av dei 14 kongelege kapella, her budde i 1316 kongens syslemann, her budde i seinare tid futane i Lista len, og her vart det haldi lagting (Dipl Norv. I, nr 113 (jfr Norske Gaardnavne IX, s 204), II, nr 1108, III, nr 656, V, nr 1013, VI, nr 682, VII, nr 546, 560, IX, nr 233, XII, nr 676, XV, nr 121, XIX, nr 496, 512. Jfr Hist. Tidskr. XXXVI, s. 360.”
Det var til dette kystområdet, mellom Hundvåg ved Stavanger og Tromøy ved Arendal, at Steinnes la sitt hypotetiske småkongedømme, “utskyldsriket”(Steinnes 1952). Trolig er den tanken uaktuell idag. Gjerløw har konstatert at selve utskylden er en kirkelig avgift (1988; 1990), og under ingen omstendighet er av så høy alder som Steinnes tenkte seg. En arkeologisk analyse viser ikke noe enhetlig bilde og ikke heller noen spesielle østlige tilknytninger for de 81 ”utskyldsgårdene” (Larsen 1978). Steinnes antok som kjent at forbildene for ”utskylden” skulle ha kommet fra Sverige, på samme måte som han tenkte seg at ”husebyskipnaden” i sin opprinnelse var et svensk system. De husebyer som ligger nærmest Huseby på Lista, finnes i Egersund (Husabø) og på Hundvåg (Husabø). En kongsgård av gammelt merke, men uten Huseby-navn, har vi på på Tromøy ved Arendal, der Egils saga forteller om en kongelig årmann på Harald Hårfagres tid.[24]
Huseby på Lista er en del av det som må oppfattes som et omfattende og trolig opprinnelig sammenhengende kompleks. Nabogården Lunde kan oppvise et av de mest monumentale og funnrike gravfeltene fra eldre jernalder på Sørvestlandet, med prominente praktfunn først og fremst fra yngre romertid og folkevandringstid. Navnet Lunde kan i dette konkrete miljøet tyde på kultisk funksjon. En gang i tidlig middelalder synes en markert deling å ha funnet sted mellom Huseby og Lunde. Som et talende vitnesbyrd står fremdeles en grensestein med runeinnskrift i gårdsgrensen. Den kan trolig dateres til begynnelsen av 1100-årene. På dette tidspunktet har altså et større kompleks blitt splittet opp i minst to deler, hvorav en i dag bærer navnet Huseby. Det kan derfor være at betegnelsen Huseby oppstod nettopp da. Det er mulig å betrakte dette som en mulig tolkning av hendelsesforløpet da flere husebyer ble etablert (jf. Stylegar 2001:29ff.). Til et slikt lokalt storgods på Øst-Lista skal i så fall regnes ikke bare Huseby og Lunde, men også Hauge og Torp. Slike komplekser kjennes også fra bl.a. det angelsaksiske England (Fleming 2003), og det er ikke urimelig å trekke sammenligninger med de vikingtids stormannsgårdene som C. A. Christensen behandler i flere arbeider (1982; 1990). I flere tilfeller kan navnet på det udelte gårdskomplekset rekonstrueres, men i dette tilfellet må man gi tapt – om det da ikke var Hauge, trolig en oppkalling etter den mektige bronsealdergravhaugen Sverreshaug, som foruten å være gårdsnavn i middelalderen og senere, også var navnet på det manntallet (en underinndeling av skipreidene/tinglagene i denne delen av landet) som blant annet denne kretsen av gårder inngikk i.
Kanskje runesteinen også ble et uttrykk for et symbolsk skille mellom fortid og nåtid? Det finnes flere symbolske innslag. På kongsgården Huseby lå i middelalderen på det høyeste punktet ved tunet en sterkt eksponert kirke, ecclesia s:t laurentii de lista. Det var et av de 14 konglige kapellene i Norge, der kongen selv hadde patronatsretten. Denne tilknytningen til konge og kyrke som forbilde og utgangspunkt kan ha vært betydningsfull på flere vis. Det fantes likeledes en Lavranskirke som også den var et av de kongelige kapellene, på Husabø i Egersund. Situasjonen synes å gjenfinnes på flere husebyer i Sverige, selv om det der vanligvis dreier seg om ordinære sognekirker (Wijkander 1983).
Huseby på Lista lå dessuten sjeldent godt til for å kontrollere ferdselen langs kystleden. En del intressante detaljer fremgår i et arbeid av Peder Holmesland (1933). Den alternative leden over båtdraget på Listeid kunde også kontrolleres, liksom det omfattende fjordsystemet på innsiden (dvs. Nordsiden) av Lista. Husebys indre havn var ved Lundevågen. I lengre avstand lå uthavnene Eikvåg og Loshavn, som likeledes hørte under Huseby. I synsavstand fra Huseby lå videre i den ytre, åpne skjærgården den vesle holmen Hummerdys, som opptrer som Unnardys i Sverres saga. Her lå kong Magnus Erlingsson med sin flåte i mai 1184 på vei til slaget ved Fimreite i Sogn, der han skulle komme til å tape både kampen, riket og sitt eget liv. Sagaopplysningen er et signal om Huseby strategiske betydning. Kanskje var Huseby på Lista en av de første og viktigste husebyene i Norge? Kanskje er den å betrakte som et ”etappemål” for en i utgangspunktet vestnorsk kongemakt på fremmarsj østover?
Denne kontaktflaten mellom land- og vannveier er typisk også for mange andre husebyer i Norge. På Sørvestlandet gjelder det i like stor grad Husabø i Egersund og Husabø på Hundvåg, der forbindelsen til gode havner på en ellers utsatt kyststrekning synes åpenbar. Den ”uekte” Husabø-gården på Ådnøya i Sandnes (Rogaland) kan, dersom den er gammel, ha spilt en rolle med hensyn til kontroll med trafikken mellom de indre deler av Agder/Setesdal og Jæren/Ryfylke, med en beliggenhet som muliggjør kontroll med så å si alle de sentrale ferdselsveier til lands mellom disse landskapene. I den østlige landsdelen er forholdet like tydelig når det gjelder blant annet Huseby i Eidsberg (beliggende ved Glomma på det stedet der de reisende mellom Østfold og Opplandene tradisjonelt gikk i land og over ”eidet” til den sydlige bredden av Øyeren), Huseby i Lier og Huseby-gårdene i Skedsmo og Sørum. Det samme er påpekt når det gjelder husebyene i Mälardalen (Larsson 1987).
Det synes rimeligst å anta at systemet er jevngammelt med det i Sverige. Kanskje kan man tenke seg at Olof Skötkonungs strid med Olav Haraldsson har gitt inspirasjonen? Mens Olof i Uppland med utgangspunkt i Sigtuna kan ha etablert de første konfiskerte Uppsala öd i landskapet og muligens kalt dem husebyar etter dansk mønster og/eller sin egen opprinnelige setegård i Västergötland, så pågikk kampen om Marker og i en viss utstrekning også Båhuslen for fullt. Steinnes påpeker det interessante faktum at vi har husebyar i to landskap som sannsynligvis hørte til Västergötland i tidlig middelalder, nemlig Dalsland og Värmland. I Dalslands tilfelle er det uomtvistelig. Det gjelder Huseby i Torps sn., Valbo härad, Dalsland og Husby i Sunne sn. i Fryksdals härad, Värmland. Dessuten finnes Huseby i Morlanda sn. på Orust i Båhuslen. I denne tidsammenhengen kunne det tenkes å være anledning for Olav til å kalle opp sine nye erobringer etter disse omstridte grensegodsene.[25]
Sverige
De enheter som husebyene ”kontrollerer” i Uppland, er mindre enn på mange andre hold. I blant dreier det seg om flere husebyer pr. hundare, tilsvarende et herred. Derimot finnes det aldri mer enn én huseby i hvert kirkesogn. De ligger derfor tett, tettere enn i noe annet landskap – foruten Trøndelag og deler av Viken, der et lignende mønster viser seg. Västergötland har derimot, som vist tidligere, en inndeling i større enheter, muligens av dansk type, i ni bo.[26] Disse boenes sentralbebyggelser svarer til kongelev og er altså en del av Uppsala öd, det svenske krongodset. Derimot har man der bara én eneste, men prominent Husaby, om man ikke da skal ta med den kryptiske og påfallende ubetydelige Husby i Forsby sn.[27]
Én årsak til at Västergötland har så få husebyer, og kanskje også til at andre nåværende svenske landskap har færre enn Uppland, må vi tro er at det her har vært lettere enn i Øst-Sverige å oppnå kongelig kontroll og lojalitet. Det västgötske motstykket til husebyene er de kongsgårder som angis i boenes navn. Eventuelt kan de kalles bogårdar. Skatte- eller veitslesystemet hadde formodentlig på et nokså tidlig tidspunkt blitt etablert ved dissa bogårdar. Den eneste (?) bebyggelsen som i Västergötland bar navnet Husaby, var også det stedet der den tidligste kongelige donasjon til kirken omtales. Det skal ha skjedd i Olof Skötkonungs tid (kongerekken fra ca. 1325 hos Lindquist 1941). Samtidig vet vi at kongen var på gjesting i området (merk kritisk diskusjon hos Lundberg 2000 og Quist 2004). Det heter seg i den eldre Västgötalagens kongeliste at Olof lot seg døpe i S:a Britas kilde i Husaby.
Det er en rimelig antagelse at Västergötland var et landskap der jorden ikke bare var beredt for effektiv økonomisk produksjon, men der forholdene også lå til rette for andre innovasjoner fra Europa. Västergötland ble tidlig kristnet, betydelig tidligere enn den legendariske dåpen i Husaby. Landskapet lå nær Danmark og kontinentet, men hadde dessuten tette forbindelser med Norge. I språk, stedsnavn og arkelogisk gjenstandsmateriale viser landskapet seg alt i eldre jernalder som en del av en “kulturkrets” knyttet til Skagerrak/Kattegat-området.
Olofs fremste motstandere synes å ha hørt hjemme i Uppland. Der ble hans brohode, Sigtuna, etablert (jf. B. Sawyer 1994). Sigtuna var neppe utelukkende en klerikal utpost, men også sentrum for Olofs støttespillere i Uppland og et sentrum for maktutøvelsen. Motstanden mot den sterke kongemakten blir ikke knekket av husebyene. Fremdeles i begynnelsen av 1200-årene utgjør ”folkungene”, med forankring i Uppland, en formidabel maktfaktor i Sverige. Det er dermed en viss sannsynlighet for at Husaby i Västergötland var den opprinnelige navngiveren til de upplandske husebyene og dermed til ”systemet”. At inspirasjonen i siste instans tør ha kommet fra Danmark, er nevnt tidligere.
Östergötland inntar her en mellomposisjon, med både et antall husebyar og en inndeling i bo, av samme type som i nabolandskapet i vest, men med et noe mindre (seks) antall enheter (Schück 1914). Det er fristende å her se et påvirkningen fra leidangen, i så fall fra et annet nivå, i tilslutning til Mats G. Larssons idéer (1987). Leidangen fantes jo ikke i Västergötland. Sentralplassene i hvert bo er mindre kjente enn i Västergötland.[28]
De opprinnelige bebyggelsene
Vi har nevnt Husar-gårdene tidligere. Det finnes også tidligere forløpere som sentrale bosetninger i Tuna-bebyggelsene, først og fremst i Upp-Sverige, men noen også i Norge – som Tune i Østfold, men i større antall kun på indre deler av Østlandet (Holmberg 1969, jf. Stylegar 2003b). Det finnes ikke mindre enn drøyt 40 slike navn, hvorav 15 sognenavn, bare i Uppland. Med hensyn til Tuna-bebyggelser er konsentrasjonen i dette landskapet enda tydeligere enn hva husebyene angår. Gruppen må som helhet betraktet regnes for å være eldre enn Huseby-navnene (men se Ambrosiani 1964). Standardiseringen av navnet har trolig en annen bakgrunn enn husebyene. Dessverre gir ikke Karl-Axel Holmbergs undersøkelse av navnetypen noe klart svar, annet enn at Tuna-navnene eventuelt skulle skyldes oppkalling etter keltiska dunum-navn, hvilket fremstår som meget søkt (Holmberg 1969).
Flertallsformen kan tenkes å skyldes at det dreier seg om bebyggelseskompleks heller enn enkeltgårder. Etter vår oppfatning er det rimelig at det plurale Tuna, enkelt tydet ’(gårds-)tunene’, betegner en landsby eller storgård med flere bruksenheter, Landsbyen eller Gården par préférence.
Birgit Arrhenius regner med at Tuna i Vendel tilhører tiden omkring 500 (Arrhenius 2000:100), noe som ikke er urimelig når det gjelder en del andre mellom-svenske Tuna-lokaliteter heller. Trolig kan denne dateringen finne støtte også av filologisk analyse. For Tune i Østfolds del, er det meget som peker mot yngre romertid og folkevandringstid (Stylegar 2003b).
Det synes å være kildegrunnlag for å oppfatte Tuna-bebyggelsene, og i den grad de er vesentlig eldre enn husebyene også Husar-gårdene, som støttepunkter i regionale herredømmer forut for den egentlige rikssamlingstiden, helst i form av multifunksjonelle sentralplasser med funksjoner knyttet opp til en ambulerende maktutøvelse (fig. 9). Tuna-(Tunir-)navnene i det indre Østlandsområdet kan således tenkes å gjenspeile et tidlig regionalt herredømme på Opplandene.[29]
Husebyene er en parallell organisasjon til andre kongsgårder. Det burde bety at de i sin opprinnelse eller i sin funksjon har vært konkrete svar på konkrete utfordringer. Med det menes etableringen av Uppsala öd og kongelev. Denne situasjonen kan naturligvis variere i ulike tolkninger, men det virker igjen tydelig at vi befinner oss i overgangstiden mellom forhistorisk og historisk tid. Den tolkningen vi går ut fra her knytter an til sentralmaktens etablering på lokalt og regionalt plan. Videre har det appellativistiske ”huseby” tydeligvis erstattet andre, eldre og lokale navn. Disse har i noen tilfelle betegnet samme gård eller lokalitet som husebyen, men kan også ha ha hatt en videre denotasjon, helst på et større godskompleks med en navngivende bebyggelse i sentrum (fig. 10).
Alternative tolkninger har vært hevdet: “Det finns betydligt mer som tyder på det motsatta förloppet – att husabyn ursprungligen varit en större primärenhet, varifrån sekundärt nya byar avskiljts”, skriver f. eks. Björn Ambrosiani om Husby-Markim i Uppland (Ambrosiani 1985b). Og husebyen kan ha hatt satellitter: “Vi måste även, menar jag, röra oss bort från bilden av kronogodset som en plats eller en gård i landskapet – exempelvis låg husabyn vid Husby-Glanshammar utanför Örebro antagligen lika mycket vid det här närbelägna Rinkaby som vid den nutida fastigheten Husby” (Theliander 2000: 176). Det er ikke innlysende at Rinkeby hører til en sentralbebyggelse nettopp ved navn Husby, men Thelianders poeng er vel verdt å ta med seg. Viktig er likeledes Johan Bergs påminnelse om at sentra i store godsdannelser ikke nødvendigvis er markert gjennom monumentale fornminner eller ved stedsnavn av de typer vi ofte forventer. Eksemplene hans er delvis fra middelalderen, men poenget har trolig relevans også for forholdene i jernalderen (Berg 2000).
Stedsnavnet husaby er et funksjonsnavn som tyder på kongelig forvaltning, dersom vi skal dømme etter Huseby-lokalitetenes stilling som kongsgårder i middelalderen. Men de gårder eller gårdskompleks som senere kom til å kalles husbeyer har en lang historiae. Det er sannsynlig at mange, kanskje de aller fleste, kan påvises arkeologisk å ha vært storgårder langt før sen vikingtid/tidlig middelalder. Noen er alt pr. i dag kjent som det, og har blitt summarisk nevnt tidligere. Spørsmålet er hvordan by i Huseby egentlig er å forstå? Vi har tatt for gitt at det faktisk betegner en gård i overensstemmelse med eldre språkbruk. Men på denne tiden eksisterer unektelig også landsbyer. Kan det kanskje være en forbindelse med etablering av en særskilt huseby-gård i en større landsby under omorganisering?
Vår hypotese er at vi i flere av de tilfellene der husebyer har blitt anlagt på eldre storgårder eller lokale godskompleks, skal regne med at det har funnet sted en oppdeling og oppsplitting av godset (jf. Stylegar 2001; 2003a). Idéen kommer blant annet fra Huseby på Lista, men kan vises også i flere tilfelle (ibid.). Forklaringen er maktpolitisk og strategisk, men også økonomisk. Kongemakten har delt opp konfiskerte gods på en slik måte at husebyen som kongsgård har inntatt den kanskje viktigste plassen, mens de øvrige delene har blitt selvstendige gårder. Denne hypotese ligger nær de tolkningene som har blitt fremført av blant andre C. A. Christensen for Danmarks vedkommende om oppsplitting av vikingtidens stormannsgårder i sen vikingtid og tidlig middelalder, iblant i ganske små enheter (torp-navn m.m.; Christensen 1983; 1990, Lund 1993, Callmer 2001). Paralleller til denne prosessen finnes likeledes på angelsaksisk område (Fleming 2003).
Den strikte geometrien i den sørvestnorske gårdsgrensestrukturen (jf. Hovstad 1980) tyder på at oppdelingen skjer relativt sent, og at den foregår mer eller mindre som et engangsforetak (Rønneseth 2001). Dette er også i tråd med nyere bosetninghistoriske undersøkelser fra Agder, der det viser seg at gårder med antatt sene delingsnavn grupperer seg i områder der det arkeologiske materialet sladrer om stormannsseter i vikingtid (Låg 1999; Stylegar 2000). Dette forholdet – der lokale storenheter ser ut til å splittes opp en gang i vikingtid/middelalder og i dag kan gjenfinnes som rike arkeologiske funnmiljøer, ofte med en konsentrasjon av relativt unge bosetningsnavn (-bø, -hus, -jord osv.) – ser ut til å opptre langs store deler av norskekysten, ikke bare i Sørvest-Norge. Ofte er det gårder nettopp innenfor slike storenheter som blir kirkested i middelalderen.
Alternativt kan gården som nå blir kongsgård og kalles Huseby ha inngått i et spredt gods, som vi har små muligheter til å påvise arkeologisk. Kan hende kan det gjøres gjennom feltundersøkelser basert på Brinks inngående studier av “administrative sentralplasser” (eller nodal places; Hellberg 1975; 1979, Brink 1999). De enkelte gårder i slike kompleks skulle man kunne skille ut i de funksjonsnavn som omgir disse hovedgårdene, med eller uten Tuna-, Husar- eller Huseby-navn. Noen eksempel er Smedby, Tegneby, Karleby og Rinkeby. Navnetypene ser i hovedsak ut til å være knyttet til svensk område, men på det norske Østlandet finnes flere av typene representert (jf. Stylegar 2003b). Men inntrykket er nok at funksjonsnavnene tilhører eldre storgårder, “mångmannagårdar” (Arrhenius 2000), enn husebyene. Således har det nylig blitt foreslått at to konsentrasjoner i Østfold av slike appellativistiske –by-navn kan knyttes til to forskjellige yngre jernalders sentra i denne regionen – ett omkring Tune i ytre Østfold og ett omkring Huseby i Eidsberg i det indre (Stylegar 2003b). Har funksjonene som kommer til uttrykk i disse spesielle navnetypene – ”de mange menn” i form av (våpen-)smeden, karlen, tegnen og rinken – flyttet sammen i de mange (tømmer-)husene på en huseby? I et videre perspektiv vil det være nødvendig å følge utviklingen av hovedgårder i middelalder med deres relasjoner til kirke og landsby/gård (f. eks. Andersson & Anglert (red.) 1989).
Gerhard Larsson forsøker å begrunne sin tidlige datering av husebyene med et retorisk spørsmål: ”Är det inte sannolikare att centralmakten medvetet grundade sina stödjepunkter i strategiska lägen under en period som kännetecknas av expansion, nyodling och strukturell förnyelse än att systemet sekundärt lades över 1100-talets mera statiska kulturbygder?” (Larsson 1986:). Han må ha misforstått situasjonen. Den tidlige middelalders ”kulturbygder” var virkelig ikke statiske. De var utsatt for en dramatikk som både innebar kongelig maktpolitikk og en økonomisk omstrukturering på grunnplanet. På samme måte som i yngre romertid og folkevandringstid ledet den dessuten til en styrt kolonisering i skog og allmenninger.
Oppsummerende betraktninger
Husebyenes datering og opprinnelse i Norden har vært omdiskutert. Med unntak for et lite antall lokaliteters vedkommende, synes det å være enighet om at de tidlig har tilhørt krongodset i de respektive riker. Men hvor tidlig? Vi har pekt på at en del av de bebyggelsene som bærer navnet ”Huseby” må være eldre, men også at den standardiserte benevningen tyder på en hovedsakelig datering til sen vikingtid/tidlig middelalder. Bakgrunnen er en bevisst intensjon av både politisk og økonomisk art. Senere oppkalling etter et eller flere opprinnelige navn er tenkelig, og også sannsynlig. Intensjonene bak selve navngivingen er ikke helt klare. Men funksjonen har likevel hele tiden vært kjent og rimeligvis i hovedsak den samme i hele området.
Fordelingen av Huseby-gårdene tyder på en lignende prosess over store deler av Skandinavia. I løpet av rikssamlingen har energiske konger til sine slektsgods lagt storgods som av ulike årsaker har blitt konfiskert fra beseirede motstandere i ulike deler av landet. Disse har da eller på et senere tidspunkt blitt gitt navnet Husaby, Huseby, Hoseby, Husabø etc. til fvn. Húsabýr. De beslaglagte storgodsene kan i mange tilfelle ha blitt splittet opp, blant annet i den hensikt å forebygge en ny maktkonsentrasjon som kunne utfordre kongemakten. En del av storgodset har da fått navnet Huseby.[30] Andre deler har fått beholde sine gamle navn. Selvsagt finnes det mange andre storgods og storgårder som har fortsatt å eksistere under sine gamle navn, av og til helt inn i vår egen tid. Men også flertallet av disse har blitt oppdelt i tidlig middelalder.
I Sverige og Norge viser det seg, tvertimot det man kanskje kunne forvente, at de fleste husebyer ligger i de landsdeler som senest ble lagt inn under rikskongedømmet. Disse er dermed de yngste innenfor navnesjiktet. Det må innebære at husebyenes spredning er nok et belegg for at rikssamlingen i begge tilfeller i prinsippet har foregått med utgangspunkt i et kjerneområde i vest. Et vestlig utgangspunkt har vi også å gjøre med i tilfellet Danmark. I Danmark er imidlertid husebyene konsentrert til den delen av riket (Jelling) som var utgangspunktet for rikssamlingen – altså det stikk motsatte forhold av nabolandene i nord. Det betyr trolig at ”huseby-skipnaden” i utgangspunktet var en (tidlig) regional ordning på Jylland, kanskje knyttet til en ambulerende kongemakt med sentrum i Jelling, og at den derfra har blitt spredt til det øvrige Norden.
Interessant er det at ryttergravene fra vikingtid i Danmark (som i stor utstrekning tilhører det 10. århundre) ikke finnes innenfor kjerneområdet i den østlige del av Midt-Jylland, mens det er mange av dem i det øvrige Vest-Danmark, f. eks. omkring Limfjorden, i Sønder-Jylland og på Langeland (Lyngstrøm 1995; Pedersen 1997). Ryttergravskikken, og muligens bruken av kavalleri, ser ut til å ha fått innpass i deler av det nåværende Danmark som en følge av kontakten med det karolingiske og senere det ottonske riket (Pedersen 1997:132). Helge Braathen (1989) argumenterer for en sammenheng mellom husebyer og ryttergraver med hensyn til spredningsmønster. Vi kan ikke slutte oss til Braathens hypotese om det historiske forløpet, som bl.a. er betinget av et foreldet syn på Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen, men han har utvilsomt et viktig poeng hva angår den geografiske fordelingen av de to – forøvrig høyst ulikartede – fenomenene. I den grad ryttergravene kan knyttes til ”kongsmenn” (se i den forbindelse Skre 1998:328ff.), kan det være signifikant at de både i Danmark og Norge i stor utstrekning grupperer seg i slike landskap som her er antatt å være sekundære i forhold til de respektive rikssamlingsprosessers forløp. De betydeligste konsentrasjonene av ryttergraver i Norge finnes i Trøndelag, i søndre Vestfold, på Romerike og på Hedmarken – på Vestlandet dreier det seg bare om spredte funn (men dog flere enn det Braathen, som f. eks. ikke har med løsfunnene, oppgir). I et overordnet perspektiv er det altså stort samsvar mellom ”huseby-områdene” og distriktene med mange ryttergraver. Bildet er ikke like klart i Danmark, men Midt-Jylland/Vest-Fyn synes å innta en særstilling ved å ha flertallet av husebyene, men mangle ryttergravene. Dette mønsteret kan styrke hypotesen om Jelling[31] som utgangspunkt for ”huseby-skipnaden”.
Problemet for endel forskere har vært at flere av huseby-lokalitetene har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser og vist seg å ha en bakgrunn som storgårder i jernalder (f.eks. Raddatz 1967; 1974). Dermed kan dateringen av navnene til sen vikingtid/tidlig middelalder oppfattes som problematisk. Imidlertid er det ingen grunn til å at ikke navnebytter kan ha skjedd, særlig dersom Husebyen bare betegner en del av det opprinnelige storgodset. Navnene virker nemlig like standardiserte som andre administrative og maktpolitiske foreteelser i sen vikingtid/tidlig middelalder – så som navnet på administrative enheter, herreder, härader, det maritime militærsystemet, leding, leidang, ledung med skeppsredor, skibæn, skipreider eller deres komponenter i stedsnavnene, konkretisert i fartøystermen snekkja eller i varslingssystemet, som dog har ulike termer i de forskjellige riker, men som ser ut til å ha vært temmelig konsekvent gjennomført, til viti (Norge), bakæn/bavn (Danmark) og böte (Sverige). Dermed påstår vi selvsagt ikke at vetesystemet og de øvrige foreteelsene har oppstått av intet i 1000- eller 1100-årene, men at en ny-/omorganisering på denne tiden har gitt opphav til den standardiserte benevningen. Det er etter vår oppfatning tilfellet også med husebyene. At de dermed også kan ha hatt en spesiell betydning innenfor mobilisering og leidang, som enkelte forfattere har hevdet, er selvsagt.
Ved siden av den rene standardiseringen sladrer disse termene om den påfallende overensstemmelsen innenfor Norden. Rikene har fulgt den samme utviklingen, men trolig gjennom hele den perioden vi her har konsentrert oss om, med Danmark som utgangspunkt og modell. På kongelig nivå er den regjerende overklassen overalt i slekt. Bare slektstreffene bør ha vært nok til å formidle nyheter utenfra om hvordan man utøver makt og best beriker seg, og det endatil med guddommelig sanksjon. ”Utenfra” innebærer for Skandinavias del to linjer: det frankiske og senere det tysk-romerske riket og før 1066 det angelsaksiske England. Noen forutsetning for import av selve betegnelsen ’huseby’ finnes dog ikke. På Jylland og Fyn, i alle fall i traktene nærmest Jelling, kan både funksjonen som kongelige støttepunkter og selve navnegivingen gå noe lenger tilbake i tid. Begrepet ’huseby’ må regnes for en dansk/skandinavisk innovasjon – leddet –by finnes utelukkende i Norden og i de områder som ble kolonisert av norrøne mennesker i vikingtiden (Schmidt 2000).
Senest i årtiene omkring år 1100 bør prosessen, slik den kjennes fra skriftkilder, ellers ha vært avsluttet i de sentrale deler av Skandinavia. Da er oppsplittingen av storgods, herredsinndelingen, leidangsystemet og dermed kimen til stående skatter et faktum, og steinkirker er i ferd med å bli reist over store deler av området som etterfølgere til misjonstidens trekirker. Den nye kongemakten har kommet for å bli. Men rikene har fremdeles langt igjen til å bli stater i mer moderne forstand. En første forutsetning blant mange har vært husebyene. Men alt på 1200-tallet, om ikke tidligere, har noen av deres funksjoner blitt overtatt av byer og lensvesen med faste borger, gjennomført i større skala i alle fall i Danmark, Sverige og deler av Norge. I likhet med Orknøyene kan det svenske Norrland, i egenskap av periferi, være et sent unntak.
Summary
Husebyenes datering og opprinnelse i Norden har vært omdiskutert. Med unntak for et lite antall lokaliteters vedkommende, synes det å være enighet om at de tidlig har tilhørt krongodset i de respektive riker. Men hvor tidlig? I artikkelen pekes det på at en del av de bebyggelsene som bærer navnet ”Huseby” må være eldre, men også at den standardiserte benevningen tyder på en hovedsakelig datering til sen vikingtid/tidlig middelalder. Bakgrunnen er en bevisst intensjon av både politisk og økonomisk art. Senere oppkalling etter et eller flere opprinnelige navn er tenkelig, og også sannsynlig. Intensjonene bak selve navngivingen er ikke helt klare. Men funksjonen har likevel hele tiden vært kjent og rimeligvis i hovedsak den samme i hele området. Fordelingen av Huseby-bebyggelsene tyder på en lignende prosess over store deler av Skandinavia. I løpet av rikssamlingen har energiske konger til sine slektsgods lagt storgods som av ulike årsaker har blitt konfiskert fra beseirede motstandere i ulike deler av landet. Disse har da eller på et senere tidspunkt blitt gitt navnet Husaby, Huseby, Hoseby, Husabø etc. til fvn. Húsabýr. De beslaglagte storgodsene kan i mange tilfelle ha blitt splittet opp, blant annet i den hensikt å forebygge en ny maktkonsentrasjon som kunne utfordre kongemakten. En del av storgodset har da fått navnet Huseby. Andre deler har fått beholde sine gamle navn.
I Sverige og Norge viser det seg, tvertimot det man kanskje kunne forvente, at de fleste husebyer ligger i de landsdeler som senest ble lagt inn under rikskongedømmet. Disse er dermed de yngste innenfor navnesjiktet. Det må innebære at husebyenes spredning er nok et belegg for at rikssamlingen i begge tilfeller i prinsippet har foregått med utgangspunkt i et kjerneområde i vest. Et vestlig utgangspunkt har vi også å gjøre med i tilfellet Danmark. I Danmark er imidlertid husebyene konsentrert til den delen av riket (Jelling) som var utgangspunktet for rikssamlingen – altså det stikk motsatte forhold av nabolandene i nord. Det betyr trolig at ”huseby-skipnaden” i utgangspunktet var en (tidlig) regional ordning på Jylland, kanskje knyttet til en ambulerende kongemakt med sentrum i Jelling, og at den derfra har blitt spredt til det øvrige Norden. Husebyene fremstår som like standardiserte som andre administrative og maktpolitiske foreteelser i sen vikingtid/tidlig middelalder – så som navnet på administrative enheter, herreder, härader, det maritime militærsystemet, leding, leidang, ledung med skeppsredor, skibæn, skipreider eller deres komponenter i stedsnavnene, konkretisert i fartøystermen snekkja eller i varslingssystemet, som dog har ulike termer i de forskjellige riker, men som ser ut til å ha vært temmelig konsekvent gjennomført, til viti (Norge), bakæn/bavn (Danmark) og böte (Sverige). Dermed er det ikke sagt at vetesystemet og de øvrige foreteelsene har oppstått av intet i 1000- eller 1100-årene. Men på den tiden har en ny-/omorganisering gitt opphav til den standardiserte benevningen. Det er etter vår oppfatning tilfellet også med husebyene.
Senest i årtiene omkring år 1100 bør prosessen, slik den kjennes fra skriftkilder, ellers ha vært avsluttet i de sentrale deler av Skandinavia. Da er oppsplittingen av storgods, herredsinndelingen, leidangsystemet og dermed kimen til stående skatter et faktum, og steinkirker er i ferd med å bli reist over store deler av området som etterfølgere til misjonstidens trekirker. Den nye kongemakten har kommet for å bli. En første forutsetning blant mange har vært husebyene. Men alt på 1200-tallet, om ikke tidligere, har noen av deres funksjoner blitt overtatt av byer og lensvesen med faste borger, gjennomført i større skala i alle fall i Danmark, Sverige og deler av Norge. I likhet med Orknøyene kan det svenske Norrland, i egenskap av periferi, være et sent unntak.
Av Christer Westerdahl & Frans-Arne Stylegar (manus)
Almgren, O. 1920: Svenska folkets äldsta öden. Ett par inledningskapitel till vår historia. Fordomtima 3. Uppsala.
Ambrosiani, B. 1964: Fornlämningar och bebyggelse. Studier i Attundalands och Södertörns förhistoria. Stockholm.
Ambrosiani, B. 1985a: Södermanland mellan forntid och medeltid. Fornvännen 80:1, s. 24-39. Stockholm.
Ambrosiani, B. 1985b: Aristocratic graves and manors in Early Medieval Sweden. I M. Backe (red.): In honorem Evert Baudou. Archaeology and Environment 4, s. 109-118. Umeå.
Andersson, H. & M. Anglert (red.) 1989: By, huvudgård och kyrka. Studier i Ystadsområdets medeltid. Lund Studies in Medieval Archaeology 5. Stockholm. Umeå.
Andersson, T. 1983: Hund, hundare och härad från språklig synpunkt. Bebyggelsehistorisk tidskrift 1982, s. 4. Stockholm.
Andrén, A. 1983: Städer och kungamakt – en studie i Danmarks politiska geografi före 1230. Scandia 49:1, s. 31-76. Lund.
Andrén, A. 1985: Den urbana scenen. Städer och samhälle i det medeltida Danmark. Acta Archaeologica Lundensia. Series in 8 minor Nr 13. Lund.
Andrén, A. 1999: Landscape and settlement as utopian space. I Fabech, C. & J. Ringtved (red): Settlement and Landscape, s. 383-393. Århus.
Arrhenius, B. 2000: Tuna och Husby i Vendel. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 93-100. Uppsala.
Aston, M. 1985: Interpreting the landscape. London.
Augustsson, J.-E. 1996: Medeltida husbyggande i Västergötland. I Bygga och bo. 1000 år i Västergötland. Västergötlands Fornminnesförenings Tidskrift 1995-1996, s. 9-35. Skara.
Berg, J. 2000: Stormannamiljöer och landskap. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 151-165. Uppsala.
Berglund, A. 2000: Långt före Olof Skötkonung. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 101-113. Uppsala.
Bjørkvik, H. 1995: The Norwegian Royal Lands in the Middle Ages. Collegium Medievale, vol. 5 1992/1-2, s. 7-26. Oslo.
Brekke, N. G., P. J. Nordhagen & S. Skjold Lexau 2003: Norsk arkitekturhistorie – frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret. Oslo.
Brink, S. 1999: Social order in the early Scandinavian landscapes. I Fabech, C. & J. Ringtved (red.): Settlement and Landscape, s. 423-439. Århus.
Brink, S. 2000a: Nordens Husabyar – unga eller gamla? I Fuglestvedt, I.. T. Gansum & A. Opedal 1999: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, s. 283-291. Stavanger. Også trykt i: Olausson, M. (red.) 2000: En bok om husbyar, s. 65-73. Uppsala.
Brink, S. 2000b: Husby. I Reallexikon der germanischen Altertumskunde. Göttingen.
Braathen, H. 1989: Ryttergraver. Politiske strukturer i eldre rikssamlingstid. Universitetets oldsaksamling Varia 19. Oslo.
Bücker, C. & M. Hoeper 1999: First aspects of social hierarchy of settlements in Merovingian southwest Germany. I Fabech, C. & J. Ringtved (red.): Settlement and Landscape, s. 441-454. Århus.
Bull, E. (d. e) 1920: Leding. Kristiania.
Buller, L. 1976: Ortnamn i Götene kommun. I Hamilton, H., B. Carlsson & B. Lindroth (red.): Kinnekullebygd, s. 21-41. Skara.
Callmer, J. 2001: Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron Age. I Hårdh, B.(red.): Uppåkra. Centrum och sammanhang. Uppåkrastudier 3. Acta Archaeologica Lundensia ser. in 8o No. 34, s. 109-137. Lund.
Christensen, C.A. 1983: Begrebet bol: et vidnesbyrd om vikingetidens storbondesamfund. Historisk Tidsskrift (Danmark) 83, s. 1-34. København.
Christensen, C. A. 1990: Toftbegrebet: Vidnesbyrd om et oprindeligt stormandssamfund. Historisk Tidsskrift (Danmark) 90, s. 25-37. København.
Christie, H. 1986: Leidangsmateriale i kirkeloftet. Hikuin 12, s. 67-72. Århus.
Dahlerup, T. 1972: ”Syssel” (Danmark). Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder b. XVII, s. 649-650. Malmö.
Ekman, T. 2000: Item Husaby in Niericia. I M. Olausson (red.): En bok om husbyar, s. 9-38. Uppsala.
Elgqvist, E. 1966: Vad ortnamn, bl.a. Husby och Odense, vittnar om. Omfattningen av det svenska Hedebyväldet. Lund.
Envall, P. 1960: Husaby och Husum. Ortnamn och kulturhistoria 1. Stockholm.
Ferm, O. 1992: Kungs-Husby under medeltiden. I von Ehrenheim, C. G. (red.): Kungs-Husby i Trögd. Kungsgård, kyrka och socken. Riksantikvarieämbetet. Studier till det medeltida Sverige 6, s. 58-83. Stockholm.
Finstad, E. 1998: Hus på landsbygda i Sørøst-Norge i vikingtid og tidlig middelalder. En analyse med hovedvekt på konstruksjon, planløsning, funksjon og ildstedstype. Upubl. hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo.
Franzén, G. 1937: Vikbolandets by- och gårdsnamn. Uppsala.
Gjerløw, J. A. 1988: Utskylden. Funksjon – opprinnelse – avvikling. Historisk Tidsskrift (Norge) 67, s. 361-398. Oslo.
Gjerløw, J. A. 1990: Litt mer om utskylden. Historisk Tidsskrift (Norge) 69, s. 214-215.
Gren, Leif 1989: Platon mitt i byn. Kyrkosocknens uppkomst ur monumentologisk synpunkt. I Burström, M. (red.): Mänsklighet genom millennier. En vänbok till Åke Hyenstrand, s. 63-71. Stockholm.
Grimm, O. 2003: Grossbootshaus, Zentrum, Herrschaft. Eine Studie zu maritimen Zentralplätzen im nordatlantischen und nordeuropäischen Gebiet unter besonderer Berücksichtigung der norwegischen Grossbootshäuser(1-15 Jh.). Upubl. Doktoravhandling i arkeologi, Philipps-Universität Marburg.
Grundberg, L. 2000: Husabyar i Norrland? I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 75-91. Uppsala.
Gräslund, B. 1986: Knut den store och sveariket. Slaget vid Helgeå i ny belysning. Scandia 52, s. 211-238. Lund.
Gulatingsloven: Eithun, B., M. Rindal & T. Ulset (utg.) 1994: Den eldre Gulatingslova. Riksarkivet. Norrøne tekster nr 6. Oslo.
Gurevitsj, A. J. 1979 (1970): Feodalismens uppkomst i Västeuropa. Stockholm.
Hallan, N. 1957: Det eldste krongodset i Trøndelag. Historisk Tidsskrift (Norge) 37, s. 241-265. Oslo.
Hedeager, L., B. Poulsen & S. Å. Tornbjerg 1982: Land og by – en undersøgelse af østersøkeramikkens datering og spredning på Stevns. Hikuin 8, s. 125-148. Århus.
Hedeager, L. 1992: Danernes land. Fra ca. År 200 f.Kr.-ca. 700 e.Kr. Politikens Danmarkshistorie, b. 2. København.
Heimskringla: Norges kongesagaer I-IV. Oslo 1979.
Hellberg, L. 1942: Ortnamn på Rekarne. Bidrag till belysning av Södermanlands äldsta indelning. Namn och Bygd 30, s. 88-135. Uppsala.
Hellberg, L. 1975: Ortnamn i den forna sveastaten. Inledningar till NORNAs fjärde symposium Ortnamn och samhälle på Hanaholmen den 25-27.4.75, s. 92-110. Helsinki.
Hellberg, L. 1979: Forn-Kalmar. Ortnamnen och stadens förhistoria. I Hammarström, I (red.): Kalmar stads historia 1. Kalmarområdets forntid och stadens äldsta utveckling. Tiden intill 1300-talets mitt, s. 118-166. Kalmar.
Helle, K. 1964: Norge blir en stat, 1130-1319. Oslo.
Herschend, F.: 1998. The Idea of the Good in Late Iron Age Society. Occasional Papers in Archaeology 15. Uppsala.
Hesselman, B. 1930: Långheden och Hälsingskogen. Namnstudier kring en gammal färdväg. Namn och Bygd 1930, s. 1-53. Uppsala. Også i: Hesselman, B 1935: Från Marathon till Långheden. Studier över växt- och naturnamn, s. 125-181. Uppsala.
Hoel, K.: 1986. Huseby-garders gamle navn. Huseby-Tesal, Huseby-Odinssal, Huseby-Skiringssal. Årsmelding 1985. Institutt for namnegransking, Norsk stadnamnarkiv, Universitetet i Oslo, s. 119-132. Oslo.
Hoff, A. 1997: Lov og landskab: landskabslovenes bidrag til forståelsen af landbrugs- og landskabsudviklingen i Danmark ca. 900-1250. Århus.
Holmesland, P. 1933: Huseby, Vest-Agders kongsgård. Bidrag til Agders historie XVI, s. 7-37. Kristiansand.
Hovstad, H. 1980: Gårdsgrenser – et bosetningshistorisk hjelpemiddel? Oslo.
Hyenstrand, Å. 1974: Centralbygd-Randbygd. Strukturella, ekonomiska och administrativa huvudlinjer i mellansvensk yngre järnålder. Acta Universitatis Stockholmiensis. Studies in North European Archaeology 5. Stockholm.
Hyenstrand, Å. 1980: Mälarområdets centralortsbildning i tids- och rumsperspektiv. Medeltidsstaden Rapport 18. Stockholm.
Hyenstrand, Å. 1989: Sverige 989. Makt och herravälde. Stockholm Archaeological Reports nr 24. Stockholm.
Imsen, S. 2000: Earldom and Kingdom. Orkney in the Realm of Norway 1195-1379. Historisk Tidsskrift (Norge) 79:2, s. 163-180. Oslo.
Ingebretsen, N. E. 1999: Middelalderbosetningen på Hanaland. Frá haug ok heiðni 3-99. Stavanger.
Johansen, E. 1957: Landskapet og den eldste historie. I Lauritz Opstad (red.): Rygge, b. II. Bygdehistorien inntil 1800, s. 7-151. Moss.
Kaldal Mikkelsen, D. 1999: Single farm or village? Reflections on the settlement structure of the Iron Age and the Viking Period. I Fabech, C. & J. Ringtved (red.): Settlement
and landscape, s. 177-193. Århus.
Kjørsvik Schei, L. 1998: Huseby- og Holland-gårdene på Orknøyene. Historisk Tidsskrift (Norge) 77, s 336-344. Oslo.
Knytlinga saga: Knytlinge Saga. Knud den Store, Knud den Hellige, deres Mænd, deres Slægt (till och med Valdemarerna fram till Knud VI Valdemarsson och Burizlav). Overs. af Jens Peter Egidius m. inl. og noter ved Hans Bekker Nielsen og Ole Widding. København 1977.
Kraft, J. 1993: Ledung och sockenindelning i Västergötland. Fässingen. Från Borås och de sju häraderna årg. 4, s. 25-41. Borås.
Krag, C. 1991: Ynglingatal og Ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Krag, C. 1995: Vikingtid og rikssamling, 800-1130. Aschehougs Norgeshistorie, b. 2. Oslo.
Langekiehl, A. S. 2000: Tune skipreides huseby, *Innhúsar på Kråkerøy. De fire Húsar-gårdene i søndre Vingulmark. Historisk Tidsskrift (Norge) 79, s. 471-493. Oslo.
Langekiehl, A. S. 2003: De administrative Húsar-gårdenes opprinnelse og kronologi. Collegium medievale, vol. 16, s. 67-134. Oslo.
Larsen, J. H. 1978: Utskyldriket. Arkeologisk drøfting av en historisk hypotese. Upubl. magisteravh. i nordisk arkeologi, Universitetet i Oslo.
Larsson, G. 1986: Husabyarna – led i en forntida samhällsplanering. Tekniska högskolan i Stockholm. Medd. från inst. för fastighetstteknik, sektionen lantmäteri 4:49. Stockholm.
Larsson, M. G. 1987: Hamnor, husabyar och ledung. Univ. of Lund, Institute of Archaeology. Report Ser. No. 29. Lund.
Leegaard Knutsen, A. 1988: Den danske konges gods i højmiddelalderen. En historiografisk undersøgelse af begreberne kongelev og patrimonium. Historisk tidsskrift (Danmark) 88:2, s. 213-227. København.
Lexikon des Mittelalters, 1-9 + reg, München & Zürich Lieferungen 1977-1999. Hausgut, Königsgut, Krondomäne, Reichsgüter etc.
Lindkvist, T. 1990 (1988): Plundring, skatter och den feodala statens framväxt. Organisatoriska tendenser i Sverige under övergången från vikingatid till tidig medeltid. Opuscula Historica Upsaliensia 1. Uppsala.
Lindkvist, T. 2000: Husabyar – en inledning. I Olausson, M. (red): En bok om husbyar, s. 7-8. Uppsala.
Lindquist, I. 1941: Västgötalagens litterära bilagor. Medeltida svensk småberättelsekonst på poesi och prosa. Skr. utg. av Vetenskaps-societeten i Lund 26. Lund.
Lindquist, S. 1936: Uppsala högar och Ottarshögen. Stockholm.
Lund, N. 1993: Rigssamlingen i Danmark. I Vea, M. S. (red.): Rikssamlingen og Harald Hårfagre, s. 118-130. Kopervik.
Lundahl, I. 1961: Det medeltida Västergötland. Nomina Germanica 12. Uppsala.
Lundahl, I. 1965: Ortnamnen i Skaraborgs län, del V: Kinne härad, territoriella namn. Uppsala.
Lundahl, I. 1966: Ortnamnen i Skaraborgs län, del VI: Kinnefjärdings härad, territoriella namn. Uppsala.
Lund, N. 1996: Lid, leding og landeværn. Roskilde.
Lundberg, S. 2000: Olof Skötkonung och Husaby. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 115-123.
Lundquist, L. & E. Schaller Åhrberg 1998: Med kunglig utsikt. Varla under järnålder och tidig medeltid. Arkeologiska resultat. UV Väst rapport 1997:26. Kungsbacka.
Lyngstrøm, H. 1995: Ketting – en vikingetidsgravplads med ryttergrave. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie 1993, s. 143-179. København.
Lönnroth, E. 1959: De äkta folkungarnas program. I samme: Från svensk medeltid, s. 13-29. Stockholm.
Lönnroth, E. 1977: Scandinavians. Selected historical essays (Holmberg, Å. & O. Christensson, red.). Göteborg.
Låg, T. 1999: Agders historie, b. 1. 800-1350. Kristiansand.
Malmros, R. 1985: Leding og skaldekvad. Det ellevte århundredes nordiske krigsflåder, deres teknologi og organisation og deres placering i samfundet, belyst gennem den samtidige fyrstedigtning. Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie, s. 89-139. København.
Mitlid, Å. 2003: Bygdeborgene – synlige spor fra forhistorien. En analyse av borgenes funksjon og plass i det tidlige jernaldersamfunnet med vekt på deres forsvarsrelaterte oppgaver. Upubl. hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo.
Myhre, B. 1985: Boat-houses as indicators of political organization. Norwegian Archaeological Review 18, s. 36-60. Oslo.
Myhre, B. 1992: Borre – et merovingertidssenter i Norge. Økonomiske og politiske sentra i Norden ca. 400-1000 e.Kr. Åkerseminaret, Hamar 1990. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, Ny rekke, nr. 13, s. 155-179. Oslo.
Nerman, B. 1932: En kungsgård från Bröt-Anunds tid. Arkeologiska studier tillägnade HKH kronprins Gustav Adolf. Stockholm.
Noreen, A. 1913: Spridda studier. Populära uppsatser 3. Stockholm.
Norges kongesagaer I-IV.1979. Oslo.
Näsman, U. 2000: Power and Landscape in Viking Age Denmark. Beretning fra nittende tværfaglige vikingesymposium, s. 40-56. Århus.
Olausson, M. 1998: ’Säg mig hur många djur du har…’. Om arkeologi och stallning. I Viklund,
K., R. Engelmark & J. Linderholm (red.): Fähus från bronsålder till idag:
stallning och utegångsdrift i långtidsperspektiv, s. 28-56. Stockholm.
Olausson, M. (red.) 2000: En bok om husbyar. Riksantikvarieämbetet. Avd. för ark. unders. Skrifter nr 33. Uppsala.
Ortnamnen i Skaraborgs län del V. Kinne härad. Territoriella namn. Ivar Lundahl. Uppsala 1965.
Ortnamnen i Skaraborgs län del VI. Kinnefjärdings härad. Territoriella namn. Ivar Lundahl. Uppsala 1966.
Pedersen, A. 1997: Weapons and riding gear in burials – evidence of military and social rank in 10th Denmark? Military Aspects of Scandinavian Society in a European Perspective AD 1-1300, s. 123-135. København.
Pedersen, E. A. & M. Widgren 1998: Järnålder, 500 f. Kr.-1000 e. Kr. I Jordbrukets första femtusen år. Det svenska jordbrukets historia, b. 1. Stockholm.
Pettersson, J. 2000: Husabyarna – en kritisk forskningsöversikt. I Olausson, M.(red.): En bok om husbyar, s. 49-63. Uppsala.
Palme, S. U. 1958: Hövitsmän och husabymän. Scandia 24. Lund.
Quist, O. 2004: Kungen kommer! Olof Skötkonung, dopet och Husaby. Uppsala.
Raddatz, K. 1967: Das Wagengrab der jüngeren vorrömischen Eisenzeit von Husby, Kreis Flensburg. Offa-Bücher, Neue Folge, 20. Neumünster.
Raddatz, K. 1974: Husby – ein Gräberfeld der Eisenzeit in Schleswig. Offa-Bücher, Neue Folge, 30. Neumünster.
Roesdahl, E. 1999: Vikingetid og trosskifte. I Ingesman, P., U. Kjær, P. K. Madsen & J. Vellev: Middelalderens Danmark. Kultur og samfund fra trosskifte til reformation, s. 16-27. København.
Rosén, J.: “Husaby”. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, b. VII, s. 94-96. Oslo.
Rønneseth, O. 2001: Gard og gjerde. Faser i utviklingen av Jærens kulturlandskap. Stavanger.
Sawyer, B. 1991: Viking Age Rune Stones as a Crisis Symptom. Norwegian Archaeological Review 24, s. 97-112. Oslo.
Sawyer, B.: 1994: Sigtuna – A Border Town? I Knirk, J.(red.): Proceedings of the Third International Symposium on Runes and Runic Inscriptions, Grindaheim, Norway 8-12 August 1990. Runrön 9, Inst. för nord. språk, Uppsala univ. Uppsala.
Sawyer, P. 1991: När Sverige blev Sverige. Occasional Papers on Medieval Topics 5. Allingsås.
Sawyer, P. 1993: Rikssamlingen i England og Sverige sammenlignet med den norske rikssamlingen (på engelsk). I Vea, M. S. (red.): Rikssamlingen og Harald Hårfagre, s. 31-146. Kopervik.
Schmidt, T. 2000: Norske gårdsnavn på –by og –bø med personnavnforledd, b. I-II. Oslo.
Schück, H. 1914: Uppsala öd. Uppsala universitets årsskrift 1914. Program 2, s. 3-36. Uppsala.
Skre, D. 1998: Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Oslo.
Skre, D. & F.-A. Stylegar, 2004: Kaupangen i Skiringssal, vikingenes by. Katalog til Kaupang-utstilling ved UKM.
Steinnes, A. 1953: Utskyld. Historisk Tidsskrift (Norge) 36, s. 301-303, 370-383, 410-411. Oslo.
Steinnes, A. 1955: Husebyar. Den norske historiske forening. Skrifter 32. Oslo.
Steinnes, A. 1959: The Huseby System in Orkney. Scottish Historical Review 38, s. 36-46. Edinburgh.
Storm, G. 1875: Om Indskuddene i ”Fagrskinna”. Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1875, s. 81-108. Christiania.
Stummann Hansen, S. 1999: I Jan Petersens fodspor på Oma. Nyt om vikingetidens gårdsanlæg. I: Fuglestvedt, I T. Gansum & A. Opedal: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, b. B, s. 253-271. Stavanger.
Stylegar, F.-A. 1998: Rikssamling, statsoppkomst og ujevn utvikling: Regional variasjon i tidlig middelalder. I Goldhahn, J. & P. Nordquist: Marxistiska perpspektiv inom skandinavisk arkeologi. Arkeologiska studier vid Umeå universitet, s. 111-131. Umeå.
Stylegar, F.-A. 2000: ”Knerrir kómu austan”: Stormenn og stormannsfølger i Vest-Agders vikingtid. I B. Seland (red.), Agder i fjern fortid, s. 97-157. Kristiansand
Stylegar, F.-A. 2001: Kulturlandskap, gård og gjerde på Jæren. I Rønneseth, O.: Gard og gjerde. Faser i utvilingen av Jærens kulturlandskap, s. 9-32. Stavanger.
Stylegar, F.-A. 2002: Thorvald Thoresson, Sigrid Olaf´s-daughter and the SW Norwegian connection. An alternative interpretation of the 1292 document from Kvinesdal. Collegium Medievale. Vol. 15, 2002, s. 175-191. Oslo.
Stylegar, F.-A. 2003a: Plog og spade – gård og landsby. Heimen 40, s. 83-104.
Stylegar, F.-A. 2003b: I Pedersen, E.A./Stylegar, F-A./Norseng, P.G. 2003: Østfolds historie bind 1. Øst for Folden. Oslo.
Stylegar, F.-A. 2004: Central places in Viking Age Orkney. Northern Studies vol. 38, s. 5-29. Edinburgh.
Stylegar, F.-A. & O. Grimm 2003: Place-names as evidence for ancient maritime culture in Norway. Norsk Sjøfartsmuseum Årbok 2002, s. 79-115. Oslo.
Sundqvist, O. 2002: Freyr’s offspring. Rulers and religion in ancient Svea society. Uppsala.
Söderberg, B. 1995: Gårdstånga – Boplats- och bebyggelselämningar från stenålder till nyare tid. UV Syd Rapport 1995:7. Lund.
Tesch, S. 1987: Söderköping. Medeltidsstaden. Raä. Stockholm.
Theliander, C. 2000: Husaby-problemet – igjen. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 167-176. Uppsala.
Theuws, F. 1999: Changing settlement patterns, burial grounds and the symbolic construction of ancestors and communities in the late Merovingian southern Netherlands. I Fabech, C./J. Ringtved (red.): Settlement and Landscape, s. 337-349. Århus.
Thomson, W. P. L. 2002: The new history of Orkney. Edinburgh.
Westerdahl, C. 1978: Fornlämningar och fornfynd i Götene kommun. Skara.
Westerdahl, C. (manus): Muntlig traditionsforskning. Några personliga reflektioner.
Westerdahl, C. 1995: Traditional zones of transport geography in relation to ship types. I Olsen, O., J. Skamby Madsen & F. Rieck (red.): Shipshape. Essays for Ole Crumlin-Pedersen: 213-230. Roskilde.
Westerdahl, C. 2002: The cognitive landscape of maritime warfare and defence. I Nørgaard Jørgensen, A. (red.): 2002: Maritime Warfare. Technology, organisation, logistics and administration 500 BC-1500 AD. Publications from the National Museum. Studies of Archaeology & History. PNM. Vol. 5, s. 169-190. København. Svensk versjon: Sjökrigets och sjöförsvarets kognitiva landskap i äldre tid. Toponymiska och arkeologiska aspekter. Forum navale 57, s. 10-42. Uppsala.
Westerdahl, C. 2003a: Eid och båtdrag. En översikt över ett nytt forskningsområde med utgångspunkt från Agder. Agder Historielag Årsskrift 79, s. 44-64. Kristiansand.
Westerdahl, C. 2003b: Vänern – landskap, människa, skepp. Om en maritim inlandskultur vid Vänern. En studie kring människor, båtar, vattentransport och segelsjöfart från förhistorien till tiden före sekelskiftet 1900. Skärhamn.
Wijkander, K. 1983: Kungshögar och sockenbildning. Studier i Södermanlands administrativa indelning under vikingatid och tidig medeltid. Södermanlands handlingar 3. Nyköping.
Vorren, K.-D.: 1988. Høvdingjahusar. Tromura, Kulturhistorie nr 15. Tromsø 1988.
Øye, I. 2002: Landbruk under press. I Jorda blir levevei – 4000 f.Kr.-1350 e.Kr. Norges landbrukshistorie, b. 1, del 2. Oslo.
[1] Beklageligvis mangler disse ”uekte” Huseby-gårdene fremdeles på kartet hos Brink (anf. arb.), som er det nyeste og mest pålitelige, mens det er avmerket en ”huseby” der Bø i Idd ligger.
[2] Vi skylder å gjøre oppmerksom på at det først og fremst er Lindkvists inter-regionale perspektiv vi her gir vår tilslutning til (se nedenfor). Det er liten tvil om at kontrollen over jord var viktigere i jernalderens og vikingtidens skandinaviske samfunn enn det Lindkvist synes å legge til grunn, og at den eksterne plyndringsøkonomien som er sentral i hans modell, har hatt kontroll over ”hjemlige” jordressurser som en viktig forutsetning (jf. Callmer 2001).
[3] Fremdeles i 1080-årene heter det om Knut den hellige i Knytlingasagaen at han slår ned på Blod-Egil, en sen villstyring og lite tidsmessig sjøkonge på Bornholm (Knytlingasaga 33-40). Knut samler for sin del et like arkaisk oppbud for å invadere England, men blir slått ihjel av bøndene, ikke minst på grunn av nye byrder som på det tidspunktet truer med å bli permanente.
[4] Selv om Petrus Envall har andre tanker, som i visse tilfeller kanskje ikke helt skal avvises (Envall 1960). Se forøvrig Brink (1999; 2000) om navnets etymologi.
[5] Dette er nødvendigvis et svært forenklet bilde av byggeskikken i vikingtid og middelalder – se f.eks. Finstad 1998, Øye 2002, Brekke, Nordhagen & Lexau 2003, Stylegar 2003
[6] Et i middelalderen bevart husar-navn er også det merkelige Høvdingjahusar i Nord-Norge (jf. Vorren 1988).
[7] Blant de mer interessante er polisiære oppgaver, kontroll av veier og leder, hjelp for andre reisende, både med logi, skyss, ferging, kanskje transport av varer og fartøyer over land og handel med overskuddet på ”husebyen”.
[8] I en noe senere tid kunne klostre, og enda senere i noen utstrekning prester og lensmenn, utøve funksjonen som herberger for reisende. Det er muligens ikke tilfeldig at enkelte ”husebyer” i løpet av middelalderen kom i klosterordeners eie. Handelen går siden direkte over kjøpstedene, som kan sies å oppleve sitt store oppsving i 1200-årene.
[9] Det kan være grunn til å stille et lite spørsmål ved Hoels identifisering av Oðinssalr i Fagrskinna med Huseby i Onsøy. Når den ukjente forfatteren av A-teksten knytter Oðinssalr til den mytiske kong Skjold, er det fristende å foreslå en sammenheng med Varna/Værne i Rygge, som i Heimskringla omtales som kong Skjolds hjemstavn. Værne klosters nabogård i sørvest er Huseby. Man kan ikke utelukke at det er i dette gårdskomplekset at Oðinssalr skal søkes. Det skal forøvrig nevnes at også Åre er et tenkelig eldre navn for Huseby i Rygge (Johansen 1957). En interessant regional bakgrunn for Fagrskinna foreslås ellers av Storm (1875).
[10] F. eks. bør det i tilfellet Husby i Glanshammar, Närke, være Edhmædha, som rimeligvis betegner det karakteristiske neset (eidet), og der navnet også betegner et tingsted på et senere tidspunkt. Denne huseby er vel den som så langt har vært gjenstand for de mest omfattende arkeologiske undersøkelsene av samtlige lokaliteter (Olausson i innledningen til Olausson (red.) 2000). Disse undersøkelsene etterlater i høy grad et komplisert bilde. Det er interessant at de har gitt en arkeologisk datering, men bare av akkurat denne bebyggelsen. Selve fenomenet må, som Brink og Lindkvist demonstrerer, samtidig ses i både språklig og historisk perspektiv for å kunne dateres.
Noen få andre husebyer har blitt undersøkt arkeologisk. Birger Nerman gjorde på et tidlig tidspunkt undersøkelser av gravfelt ved Husby i Trosa, Vagnhärads sn., Uppland (Nerman 1932). Kungshusby i Trögd, Uppland, har blitt beskrevet fra et middelalderhistorisk ståsted av Olle Ferm (1992). I de få tilfelle der faktiske arkeologiske undersøkelser av bebyggelser som er knyttet til kongemakten gjennom middelalderens skriftlige kilder har funnet sted, finnes gjerne levninger av aristokratiske bebyggelser eller hovedgårder fra yngre jernalder på eller nær ved Huseby-lokalitetene. Mindre undersøkelser har bekreftet karakteren av eldre sentralplasser hos de danske ”kongelevene” Store Heddinge på Stevns, Sjælland, Gårdstånga i Skåne och Varla (Tölö) i Halland (Hedeager 1982, Söderberg 1995, Lundqvist & Schaller Åhrberg 1998). I Norge har nylig undersøkelser vært utført på Huseby i Tjølling, Vestfold, trolig identisk med sagakildenes Skiringssal (Skre & Stylegar 2004).
[11] Men Husaby er ikke kjent som sentrum i noe bo. Den tilhørte i historisk tid Kinda eller Ökulls bo.
[12] Merk at gjenstandene fra Onsøy er tilvekstført i UO som tilhørende henholdsvis 1100-årene og 1000-årene.
[13] Dessuten har Norge et kildemateriale som i så henseende langt overgår alt hva Øst-Norden har å by på, i form av minst 850 forhistoriske naust. Og om bare noen hundre av disse var i bruk i tidlig middelalder, så må den første av de nevnte funksjoner for Snekke-lokalitetene, nemlig vinteropplag, mildt sagt sies å være godt dekket (senest Grimm 2003).
[14] Et lite antall baune-navn på egnede lokaliteter i Sør-Norge kan kanskje ha sammenheng med den varige danske innflytelsen i de sørøst-norske kystlandskapene – og ikke med f.eks. bauna f. (gno. bønne)?
[15] Ytterligere et problem er vi i deler av det nordiske området også har en annen, tilsynelatene standardisert navngiving, Tuna-navnene. Men den må være en god del eldre en Huseby-navnene. Utbredelsen kan til en viss grad minne om disse. Konsentrasjonen til Sverige og til Uppland er påfallende (Holmberg 1969; kart figur 14, jf. 247f.).
[16] Kanskje er det også derfor Bjørkvik ikke finner noe slikt skille mellom patrimonium og bona regalia i det norske krongodset i middelalderen (1995).
[17] Rosén 1962:94.
[18] Dikotomien kan ha oppstått noe tidligere, men er skriftbelagt da. Fenomenet krongods nevnes alt i det sene karolingerriket frem til de franske capetingene i år 987. I Italia nevnes det enda tidligere på romersk grunn av langobardene under dronning Theudelinde (589-626). Se videre Lexikon des Mittelalters.
[19] Man kunne kanskje tenke seg en forbindelse med den svenske kongen Olof Skötkonungs tid og hans etterfølgeres. En del av forklaringen ligger i hans tilnavn. Man har antatt at det betyr ”skattkonge”, det vil si en konge som er underordnet en annen. I dette tilfellet skulle det henspeile på en tildig tributt til Knud den store i Danmark. Navneleddet `skatt´ kan muligens også vise til Olofs utmyntning i Sigtuna. De stedsnavn på tegn och dreng som i hovedsak har en vestsvensk (og, til dels, østnorsk) utbredelse bør ses i sammenheng med de danske av samme type, og bør på samme måte vise til stormenns personlige bånd til Knud. Ettersom Knud den store etter slaget ved Helgeå kaller seg konge over Norge og ”en del av Sverige” skulle det kunne vise til Västergötland, som er det mest danskinfluerte av de svenske landskapene, alternativt på Småland, eller begge (Gräslund 1986, B. Sawyer 1991). Det var jo her i Västergötland, og i Husaby – om det het så på den tiden – at Olof sies å ha residert. I forbindelse med den besværlige situsjonen som de norske og svenske alliansepartnerne, Olav den helige og Olof Skötkonungs sønn, Anund Jakob, befant seg i stilt overfor Knuds overveldende makt etter slaget ved Helgeå i 1027, kan med andre ord en opprinnelig syddansk betegnelse for en kongsgård ha blitt adoptert og gjennomført i begges riker. Det virker merkelig, men er kanskje ikke helt umulig.
[20] Se även annan kritik av Andréns analys av Leegaard Knutsen (1988).
[21] Det har vært positivt at maktens legitimering har blitt tonet ned i den nyere diskusjonen i Norge, slik som yngligeætten og dens mytiske opphav i Uppsala. Det er ikke mindre velkomment at de mytiske elementene holdes adskilt fra den faktiske maktutøvningen. Men det er et spørsmål om ikke det har vært en tendens til å skylle barnet ut med badevannet. At Harald i utgangspunktet var en Vestlandskonge, er rimelig (jf. Krag 1991). Men på (blant annet) det grunnlaget å avvise Ynglingatal som en middelaldersk konstruksjon, synes overilt (se senest Sundqvist 2002). At fyrstelige slekter i Viken har skaffet seg et guddommelig opphav på lik linje med f.eks. Ladejarlene, kan ikke være egnet til å forundre.
[22] Leidangen i Østfold (og muligens i hele ”lideområdet” på Sørøstlandet, jf. Bull 1920) skulle da kunne tolkes som en parallell til Upplands kollektive prestasjoner i Sverige, mens f. eks. Agder og Rogaland i likhet med Västergötland betalte personskatter, inklusive den såkalte ”utskylden” (se f. eks. Stylegar 1998:116ff; 2001). Men hele denne konstruksjonen må anses som temmelig spekulativ, og det gjelder ikke minst utskyldens karakter og alder (Gjerløw 1988; 1990).
[23] Bjørkvik 1995.
[24] Steinnes gamla tanke om Oddernes ved Kristiansand som kongsgård kan ikke belegges i skriftkildene. Det arkeologiske miljøet her er spektakulært, men kongelig nærvær kan først dokumenteres i 1600-årene, da lensherreresidensen flyttes fra Nedenes ved Arendal til nettopp Oddernes (se også Stylegar in press).
[25] Det eneste vi ellers kjenner fra norsk (islandsk) tradisjon om beslagleggelse av odel er den famøse passasjen om Harald Hårfagre. Antagelig er denne opplysningen å betrakte som en anakronisme i den grad den viser til ren konfiskasjon. Av og til kan det virke som om Ynglingasagas omtale av Braut-Anund ville passe bedre på den senere Anund, nemlig Anund Jakob, Olof Skötkonungs sønn. (Braut-)Anund stod for veibyggeri og lot opprette kongsgårder i hver storbygd. Kan en på samme vis tenke seg at endel av det som tilskrives Harald Hårfagre faktisk gjelder Harald Hårdråde – eller Harald Gormsson?
[26] Det er mulig at et västgötsk bo tilsvarer et dansk syssel. Forøvrig skal nevnes muligheten for at syssel-inndelingen i Viken også kan tenkes å være eldre enn vanligvis antatt, og at også den kan gå tilbake på danske forbilder og eventuelt være innført samtidig med herredsinndelingen – uten at vi av den grunn vil mene at det enkelte herred eller det enkelte syssel, med det navn og den utstrekning det kjennes fra skriftkilder i middelalderen, går tilbake til vikingtiden (jf. Dahlerup 1972:649 om syslene på Jylland). Betegnelsen ’syssel’ for administrative områder synes generelt å ha hatt større gjennomslagskraft på Østlandet enn i andre landsdeler, og i strøkene rundt Oslofjorden fikk syssel-navnene bred plass i den administrative geografi. I Olav den helliges saga i Heimskringla fortelles det, for hva det er verdt, at Olav jager de daner som hadde hatt sysler for danekongen der, fra Viken (kap. 60). I kap. 61 lar Snorre oss få vite at kong Olav slår seg til i Borg (Sarpsborg) for vinteren (dvs. vinteren 1016), og at han satte sine menn i alle syslene ”der”, underforstått øst i Viken. Enkelte tidligere forskere har med utgangspunkt i blant annet disse sagareferansene tenkt seg at sysselmannsombudet kunne gå tilbake til 1000-årene, enten i grensedistrikter og utkantområder (K. Lehmann) eller i riket som helhet (K. Maurer), se for øvrig Helle 1964:145.
[27] Kirken i Forsby, ifølge en innskrift datert til 1135, er anlagt direkte på en gravhaug. Sognet, beliggende i Kåkinds härad, har tilhørt samme bo som Husaby, nemlig Kinda bo. I dette er Husaby i det nåværende Kinnefjärdings härad et naturlig sentrum. Navnet Husby i Forsby kan virke eiendommelig, om man regner med at det bare har eksistert én Husaby i dette boet. På den annen side ble Husaby ifølge skriftkilder fra høymiddelalderen gitt til kirken, slik at man kanskje kunne tenke seg at man har funnet en erstatter til rollen som kongsgård. Kongsgården i området har dog senere vært Ökull, som nå ligger i Valle härad. Den stringente systematikken som Steinnes med flere har sett for seg med hensyn til husebyens fordeling på ulike administrative enheter, finnes ikke – heller ikke i Västergötland. Husaby i Husaby sn ligger i Kinnefjärdings härad. Herredets gamle navn var Vebofjärdingen. Det plurale Vebo(a) henspeiler på `de som bor ved kultplassene´. Som individuelt stedsnavn er dette Ve (Vä) nå forsvunnet. Det er ikke umulig at dette er det eldre navnet på den senere kongsgården Husaby, som synes å ha blitt etablert i romersk jernalder (Berglund 2000). Det danske kongelevet Vä i Skåne har et identisk navn. Et litt merkelig forhold er at navnet Ve finnes igjen i Vedbo härad i Dalsland. Noe bebyggelsesnavn Ve (Vä) er ikke kjent her. Hvordan denne parallelliteten skal tolkes, er usikkert. Som vi har sett, finnes det en Huseby i naboherredet Valbo. Dalsland, trolig i likhet med en betydelig del av Värmland, ble regnet som tilhørende Västergötland i tidlig historisk tid. Middelalderens Västergötland hadde altså egentlig fire husebyer (mht stedsnavnene se Lundahl 1965, 1966).
[28] Gårder med navnet Bos(s)gården er det imidlertid for mange av, og de er for små, til at de kan jevnføres med (de fleste) husebyer. Bare i Västergötland finnes 60 slike navn. De har av Gösta Franzén på grunnlag av fordelingen i nærområdene til kirker og klostre blitt foreslått å ha vært ”ett slags ecklesiastiska fogdegårdar” (Franzén 1937:107). En Bossgården i Östergötland har av Sten Tesch ad arkeologiske veier blitt vist å post-datere en Husby i nærheten, eventuelt som dennes etterfølger (Tesch 1987:273).
[29] Mens Husar-navnene, som har et klart sydøstlig tyngdepunkt i Norge, muligens viser oss et lignende herredømme øst i Viken?
[30] Det kan se ut til at det er en sammenheng mellom navn på –by, iallfall de som har personnavnforledd, og delingsprodukter av større enheter (Schmidt 2000).
[31] Når vi flere ganger i artikkelen viser til Jelling, så er det egentlig Jelling-området i bredeste forstand vi har i tankene. Ut fra de foreliggende arkeologiske resultatene, synes selve senteret i Jelling, med de imponerende kongelige monumentene, å være en relativt kortvarig foreteelse – i motsetning til andre danske sentra som Uppåkra og Gudme, som ser ut til å ha vært i kontinuerlig bruk som lokaliteter med en særskilt status like fra romersk jernalder til vikingtid (se for eksempel Näsman 2000). Dette er videre forhold som – ut fra den argumentasjonsrekken vi her har lagt frem - gjør det vanskelig å tenke seg at husebyene, selv på Jylland, kan være vesentlig eldre enn fra første halvdel av 900-årene.