'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

03 oktober 2022

Gullsporen

1. mai 2022 var det grunn til ekstra feiring: Denne dagen var det nøyaktig 150 år siden Mossedistriktet fikk plass på det arkeologiske verdenskartet, intet mindre. Hvordan det? Jo, den 1. mai 1872 kom den siden så kjente gullsporen for dagen på Rød under Værne kloster. Funnet vakte berettiget oppsikt den gangen, og er 150 år senere fremdeles unikt i hele vikingenes verden.

Det var to svenske landarbeidere som fant hver sin del av sporen med bare noen dagers mellomrom; ytterligere én del av det fornemme rideutstyret så dagens lys først i 1917. Begge funnene fra vårdagene i 1872 – selve sporen og en remløper (smøygestol) – ble tatt hånd om av eieren av Værne kloster, statsminister Georg Sibbern (1816-1901). Han sørget for at funnet havnet hos Oldsaksamlingen i Kristiania.

Arkeologer i ekstase

Arkeologene var i ekstase. Fortidsminnesforeningens mektige og allestedsnærværende «sjefsutgraver», Nicolay Nicolaysen, kom snart, etter invitasjon fra Sibbern, til Rygge. Han gravde på funnstedet, men fant ikke flere gjenstander eller noe som tydet på at det var en grav folkene på Rød hadde støtt på. Nicolaysen konkluderte med at det dreide seg om et skattefunn, altså verdisaker som var blitt gjemt i jorda. Den tolkningen har stort sett blitt stående til i dag.

Nyheten om det store gullfunnet – selve sporen veier godt over en kvart kilo og består av 94 prosent rent gull – ble fomidlet av aviser land og strand rundt. Da Videnskabsselskabet i Christiania avholdt sitt årlige høstmøte i oktober samme år, var gullsporen et naturlig temavalg. Landets andre store arkeolog på dette tidspunktet, professor Oluf Rygh, la frem funnet og drøftet dets betydning. Han pekte på at gullsporen var «et slaaende Vidnesbyrd om Vikingetidens Rigdom og barbariske Luxus», og at slike praktstykker «alene fandtes i de rigeste Høvdingers Eie».

Fra slutten av 900-tallet

Det har ikke alltid vært fullstendig enighet om når i vikingtiden gullsporen hører hjemme. Tidligere mente man at dekoren på sporen tydet på at den antagelig var fremstilt på begynnelsen av 900-tallet. Men i dag vet vi at kombinasjonen av den såkalte borrestilen med filigransarbeider i gull tilhører den andre halvdelen av 900-tallet, og at denne eksklusive gullsmedstilen var knyttet til danekongene Harald Blåtann og hans nærmeste etterfølgere.

Betydningen av funnet kan ikke overdrives. Da gullsmed Tostrup skulle utføre galvanoplastiske kopier av noen av Oldsaksamlingens fineste gjenstander i 1870-årene, var gullsporen et selvsagt valg. Tostrups kopi ble faktisk premiert med bronsemedalje på den første internasjonale elektriske utstillingen i Paris i 1881, der Graham Bells telefon og elektriske trikker og båter var hovedattraksjoner.

Kongelig gave

Da Normandie feiret 1000-årsjubileum i 1911, kom det to gaver fra Norge til byen Rouen – en kopi av Osebergskipet og en kopi av gullsporen fra Moss. Mer enn hundre år senere åpnet den nye Víkingr-utstillingen på Historisk museum i Oslo. Utstillingen viser «noen av de mest utsøkte smykkene, gullskattene og våpnene fra norsk vikingtid», heter det i museets egen presentasjon, og gullsporen er selvsagt med.

Sporer av gull var et symbol for kongelig makt i vikingtid og middelalder, men også knyttet til kongens nærmeste krets. Senere, i middelalderen, finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Forgylte sporer kunne dessuten brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. Den anonyme forfatteren av keiser Henriks levnetsbeskrivelse fra begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull».

Gullsporen fra Rød er kanskje det mest utvetydige tegnet på kongelig nærvær i Oslofjordområdet i vikingtiden – enda tydeligere enn skipsgraver som dem fra Oseberg, Gokstad, Tune og Gjellestad. Likevel har vårt funn et stykke på vei havnet i skyggen av skipsgravene, særlig dem fra Vestfold.

Kongsgården Varna

Grunnen er først og fremst den senere sagaskrivningen, representert ved Snorre fremfor noen, som er svært opptatt av Vestfold, men har mindre å fortelle om landskapene øst for Oslofjorden. Dermed har det vært lettere å skrive historie med utgangspunkt i funnene fra Vestfold enn dem fra Østfold. Dette er en arv vi fremdeles er preget av.

Men også Snorre forteller om konger på Værne/Varna. Og selv om hans kong Skjold må oppfattes som en sagnskikkelse, er det ingen som for alvor har stilt spørsmål ved Varna som en av de tidlige kongsgårdene. Det var kongemakten, kanskje representert ved kong Sverre, som gav gården til johanitterne og deres klosterhospital en gang i høymiddelalderen, og i 1272 forteller sagaen at kong Magnus Lagabøte satt på Varna da hertug Erik av Sverige oppsøkte ham.

På 900-tallet var det antagelig danske, og ikke norske konger som kontrollerte Østfold og tilstøtende områder. Trolig er det forklaringen på at gullsporen med dens eksklusive gullsmedstil havnet i Rygge. Gullgjenstander med denne helst spesielle dekoren ble antagelig benyttet som gaver fra danekongen til hans nærmeste allierte. Gitt den spesifikke symbolikken som datiden knyttet til nettopp sporer av gull, skal vi nok lete på den øverste delen av samfunnspyramiden for å finne den som i andre halvdel av 900-tallet fikk gullsporen i gave fra kongen.

Daneveldet i Viken

Fra sagakildene vet vi at danekongene styrte Viken ved hjelp av underkonger. I den perioden vi snakker om her, kjenner vi navnet på enkelte av disse underkongene, i først rekke Harald Grenske og Trygve Olavsson. De var fedre til henholdsvis Olav Haraldsson og Olav Tryggvason.

Det er ingen urimelig tanke at det er én av disse underkongene som har vært gullsporens eiermann.
Vi vet ikke når gullsporen havnet i jorden på Rød, utover at det neppe har vært så svært lenge etter at den ble laget og var i bruk. Daneveldet i Viken fikk en foreløpig brå slutt da Olav Haraldsson kom til makten i 1016 og i første omgang slo seg ned i Borg (Sarpsborg). Når sagaene forteller at kong Olav straks kvittet seg med danekongens stedlige representanter («de som hadde hatt sysler»), er det nærliggende å tenke seg at det er underkongen(e) og deres støttespillere som menes. De som så den praktfulle sporen f.eks. i 990, var neppe i tvil om at den tydelig symboliserte det nære forholdet til den mektige danekongen.

I 1020, dersom sporen fremdeles var i omløp, var symbolikken like tydelig, men politisk ikke lenger gangbar. Kanskje var det én av dem som måtte rømme fra Olav i 1016, som gjemte sporen?
 

2 kommentarer:

Maria sa...

Bilde av gullsporren?

Steinid sa...

Spennende lesing!
Googlet og fant bilde her:
https://www.moss.kommune.no/aktuelt/gullsporen-i-kommunevapenet.923.aspx

Krosshaugen

  Ved rikssamlingsmonumentet i Haugesund står det et høyt steinkors på en kolle. Krosshaugen kalles den, men noen gravhaug er det ikke. Enhv...