Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2017

"Hunniske" kvinner på langobardiske gravplasser

På gravplasser i Tyskland kan man tidvis treffe på kvinnegraver der den gravlagtes hodeskalle viser spor etter intensjonell deformering – en skikk som ofte forbindes med hunnere og andre steppefolk. Hva er det egentlig arkeologiene graver frem i slike tilfeller: Er det levninger etter mennesker som har flyttet over lange avstander – eller mer indirekte kulturpåvirkning?

 De karakteristiske rekkegravfeltene er karakteristiske for folkevandringstiden i den vestlige delen av Tyskland. De kan romme hundrevis av begravelser, og antas å representere hele den befolkningen som bodde i nærområdet da gravplassen var i bruk. Lenger øst forekommer ikke rekkegravfelt. Der møter vi i stedet mindre gravplasser, som arkeologene forestiller seg har vært forbeholdt et utvalg av befolkningen, helst avhengig av sosial status.

Det er to av disse mindre gravplassene som nylig har vært gjenstand for analyser innenfor et tysk forskningsprosjekt med base i Mainz, «Neue Wege der Langobardenforschung». Langoba…

Irland møter vikingene

Det kjente utsagnet om at «havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin», slik at det «ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der», finnes i de irske Ulsterannalene under året 820 etter Kristus. Vikingangrepene mot de irske kyster tok snart mer organiserte former, og Dublin ble etter hvert et skandinavisk dominert kongerike som tidvis også kontrollerte York. Vikingenes Dublin var et viktig senter for håndverk og handel – og muligens også et slavemarked av betydning. For det siste taler blant annet en innførsel i Ulsterannalene under året 871, der det fortelles at to hundre skip under ledelse av vikinghøvdingene Amlaib og Imar kom tilbake til Dublin fra Skottland med en mengde fanger – angelsaksere, briter og piktere.

Men hvor mye visste egentlig irene om erobrernes skikker – og hva visste de om det fjerne Skandinavia, erobrernes hjemland?

I samtidige irske annaler møter vi av og til skandinavisk…

Gravlagt i fremmed jord

At sjøfolk av utenlandsk opphav døde og ble gravlagt i havner og uthavner på Sørlandet, var en heller dagligdags foreteelse i seilskutetiden. Havnene på sørlandskysten var jo godt besøkte punkter på det som er blitt kalt for «Nord-Europas viktigste handelsrute». I så måte var det ikke noe usedvanlig som foregikk da fremmedskipperen Jan Hansen ble gravlagt i Mandal mot slutten av januar 1761. Skipet han førte var nederlandsk. Jan Hansens bakgrunn vet vi mindre om, men på tross av det skandinavisk-klingende navnet var han antagelig ikke av lutheransk religion, i hvert fall. Han må nemlig ha blitt gravlagt enten på kirkegården i ladestedet, men i så fall uten seremoni, eller på en av uthavnskirkegårdene i området på grunn av smittefare. I kirkeboken står det ingenting om begravelsen.Mandal og uthavnene der omkring (Kleven, Skjernesund) var velkjent for sjøfolk over hele Europa, og mandalittene tok selv like stor del i den arbeidsdagen som innebar et liv på havet, ofte i utenlandsk tjenes…